Fra redaksjonen

Uke 24. Forgjengelighetspåminnelser

Hans Olav Arnesen      |      09/06/2014

Middelalderparken med utsikt mot strekkodebyggene i Bjørvika

Middelalderparken med utsikt mot strekkodebyggene i Bjørvika

«Forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!», låter det smått deprimerende i Forkynneren. Hvorvidt alt er så meningsløst som denne glimrende teksten synes å mene kan nok diskuteres, men at alle ting til syvende og sist går til grunne og blir erstattet av noe nytt er utvilsomt riktig. “Intet er nytt under solen».

Ønsker man å bli påminnet om alle tings forgjengelighet er Gamle Oslo et godt sted å være. Her er man omgitt av restene fra svunne tider.

Ikke minst i Middelalderparken. Denne vesle perlen av et parkanlegg er på mange måter unikt. Her kan man grille og kose seg, relativt uforstyrret, sammenlignet med mange andre av hovedstadens parker. Og man kan gjøre det i ruinene av noen av den norske middelalderens flotteste byggverk.

I selve Middelalderparken ligger nemlig ruinene av Mariakirken, Clemenskirken og den gamle kongsgården. Et steinkast unna ligger også Hallvardskatedralen.

Kongene som lot reise disse kirkene så neppe for seg at de en dag ville ligge i ruiner, og tjene som beleilige grill- og sitteplasser. Forestillingen om at disse praktbyggene bestandig ville bli tatt vare på var grunnen til at mange kongelige lot seg begrave i dem. Kong Håkon V og dronning Eufemia i Mariakirken.  Sigurd Jorsalfare, Magnus Blinde, Inge Krokrygg og Håkon Håkonson i Hallvardskatedralen.

Middelalderparken - ruinene av Mariakirken

Middelalderparken – ruinene av Mariakirken

Likevel endte det som i deres tid syntes som trygge, varige og verdige hvilesteder opp som ruiner etter noen fattige få århundrer. Det er vanskelig ikke å tenke på Percy Bysshe Shelleys dikt, Ozymandias. På mange måter er Mariakirken og Hallvardskatedralen enda bedre eksempler på alle tings forgjengelighet, ettersom det norske middelalderriket, og dets arkitektoniske bedrifter, tilbakela veien fra storhet til forfall på langt kortere tid enn det gamle Egypt.

At ingen trær vokser inn i himmelen, og at alt vi mennesker bygger er på vei mot forfall straks det er ferdigstilt, er en lærdom vi har godt av å minnes i vår egen tid. Å kalle olje-Norge for en stormakt er å overdrive. Likevel er vi rikere i dag enn vi var da det såkalte «Norgesveldet» var på sitt mektigste.

Det vil ikke vare. Sitter man i Middelalderparken har man det best tenkelige utsyn til Oslos nye ansikt mot fjorden og verden. De såkalte strekkodebyggene i Bjørvika, Operaen, såvel som de eldre høybyggene Oslo Plaza og Postgirobygget danner en slående kontrast til ruinparken hvor det opprinnelige Oslos kjerne en gang lå. Dette er i utgangspunktet langt mindre varige konstruksjoner enn Mariakirken og Hallvardskatedralen. Mest sannsynlig får de derfor et enda kortere liv.

Gamlebyen Kirke

Gamlebyen Kirke

Enden på noe bestående innebærer som regel begynnelsen på noe nytt. Pinsehelgen, som vi nettopp har lagt bak oss, regnes som starten på kirken. I Norge befinner kirken seg i en betydelig omstillingsfase. Den norske kirke opplever tilbakegang. Til dels i prosentvis oppslutning i det norske folket, men ikke minst i form av sviktende ritualoppmøte.

I Oslo medfører det at flere kirker må legges ned. Tre kirker har blitt lagt ned i den siste tiden. En av disse er Gamlebyen kirke. Samtidig har hovedstaden fått en mengde nye kirkesamfunn, hvorav mange mangler forsamlingslokaler. Hvorvidt de nedlagte kirkene kan være en løsning på mangelen av forsamlingslokaler kan du lese mer om på Religioner.no denne uken.

Om vi er mer forfengelige i dag enn vi var i middelalderen er vanskelig å si. At monumentalbyggene som etterhvert reiser seg i Bjørvika er like forgjengelige som denne periodens praktbygg er derimot mer sikkert. Noe sørgelig er det å tenke på at nybyggene vi bruker så mye ressurser på trolig vil lide samme skjebne som Mariakirken og Hallvardskatedralen.

Å være seg dette bevisst gjør likevel at man i større grad kan sette pris på disse nye arkitektoniske skattene, og den voldsomme velstanden som er oss nålevende nordmenn forunt. Ingen av disse gavene er noen selvfølge, men det er det lett å glemme.

Forgjengeligheten har altså sine positive sider den også.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 ,