Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 25. Vitenskapsskepsis

Hans Olav Arnesen      |      17/06/2013

305980_10151565458056183_1638348147_n

Det står i dag dårlig til med vitenskap og teknologisk innovasjon i den islamske verden. Det er ingen vestlig fordom, men noe også muslimske intellektuelle og islamske lærde er seg svært bevisst. Alt fra det relativt beskjedne antallet nobelprisvinnere og mengden patenter som tas ut i muslimske land, til antallet bøker som oversettes til arabisk, har blitt pekt på som tegn på den islamske verdens relative underlegenhet på dette området.

Hvorfor det er slik er det ikke lett å svare på i en håndvending, men i dag holder islam ofte den frie tanke i strammere tøyler enn mange andre religioner. Og hensynet til islamske påbud og forbud krever mye tid og ressurser som kunne vært brukt til kunnskapservervelse av mer universell art. Da den første muslimske astronauten skulle gjøre sin debut i verdensrommet i 2007 var man for eksempel ikke så opptatt av hva han kunne gjøre for å øke vår felles kunnskap om kosmos. Istedet fokuserte man på hvordan han skulle klare å vende seg mot Mekka under de fem tidebønnene, salah, og holde denne posisjonen selv i vektløs tilstand. Det er i og for seg interessante og krevende spørsmål, men det har liten relevans for ikke-muslimer, eller for den saks skyld muslimer som ikke er astronauter. På den måten reduserer man sitt bidrag til kunnskapsproduksjonen til hvordan man kan gjøre fruktene av andre sivilisasjoners fremskritt akseptable også for muslimer.

Noen vil kanskje hevde at dette er et rent muslimsk problem, og videre at det vil forsvinne med tiden. Den norske religionsviteren og konvertitten Ann Sofie Roald hevdet nylig i et intervju med Stavanger Aftenblad at de moderne muslimene nærmest er skjebnebestemt å vinne mot de reaksjonære kreftene innenfor islam. La oss håpe det. For når frustrasjon og misunnelse over Vestens vitenskapelige og teknologiske overlegenhet går over i raseri og aggresjon angår det i høyeste grad resten av verden.

Dessverre kan det synes som om skepsisen til innovasjon og fremskritt ofte øker i takt med fromheten.

Ofte kan det hjelpe å ta et blikk på historien om man trenger hjelp til å skimte en mulig annen verden i fremtiden. Teknisk museum åpnet denne søndagen sin nye utstilling: Sultans of Science. Utstillingen tar for seg den islamske verdens mange bidrag innen menneskelig kunnskapsproduksjon og innovasjon. Det er en viktig og spennende utstilling, ettersom den viser at islam og fremskritt ikke behøver å være motsetningsfylte begreper.

Mye av denne innovasjonen fant sted i den såkalte islamske gullalderen, under abbasidekalifatet som varte fra 750 til mongolenes erobring av Bagdad i 1258. De strengeste muslimske retningene er likevel ikke av den oppfatning at dette nødvendigvis var den beste epoken i islams historie. Tvert imot anses dette som en forfallstid sammenlignet med de fire rettledede kalifenes periode like etter Profetens død. Ikke alle nyvinninger er av det gode, tross alt. Særlig gjelder det religiøs innovasjon og kjetteri.

Det er fristende å sammenligne utstillingen på Teknisk Museum med den islamske kunstutstillingen i Louvre som gjenåpnet forrige september. Den demonstrerte hvordan heller ikke islamsk kunst, inkludert figurative avbildninger av dyr og mennesker, lå langt etter Europa, selv etter renessansen. Men samtidig er det også klart at denne kunsten ble skapt for ottomanske, persiske og mogulske oppdragsgivere i historiske perioder som de frommeste muslimer ikke anser som forbilledlige, på samme måte som de medisinske og matematiske fremskrittene i den islamske gullalder ble til i en periode de mener var preget av moralsk og religiøst forfall. Dessverre kan det synes som om skepsisen til innovasjon og fremskritt ofte øker i takt med fromheten.

Heller ikke i Europa kan forholdet mellom religion og vitenskap sies å ha vært friksjonsfritt, særlig i moderne tid. Enkelte har hatt interesse av å overdrive disse konfliktene og skape et historisk narrativ hvor fremskritt alltid har kommet på tross av religionen, og aldri som følge av den. Det omvendte har naturligvis også vært tilfellet, og kristendommens rolle i fremveksten av den moderne verden har blitt trukket frem av flere tunge historikere og samfunnsvitere. Kanskje overdriver likevel begge sider religionens rolle i Europas fremskritt?  Det er jo et historisk faktum at vår vei mot teknologisk dominans begynte i den såkalte mørke middelalderen, med stadig bedre jordbruksredskaper, bruk og avl av arbeidshesten, og temming av vann og vind. Den teknologiske ekspertisen gjorde det etterhvert mulig å reise ruvende katedraler selv i et Europa som var fattig på både mennesker og penger, og la grunnlaget for å nyttiggjøre seg de vitenskapelige gjennombruddene som siden skulle komme. Men teknologien kom uavhengig av vitenskapen, og heller ikke på grunn av religionen, ihvertfall direkte, men trolig som følge av den relative friheten fraværet av en sterk sentralmakt gav, og drevet frem av mangelen på billig arbeidskraft i form av slaver.

Human-Etisk Forbund har tidligere hatt svært krasse religionskritikere blant sine ledere som mener at religionen er noe vi i dag bør klare oss uten. Mye kan nok tyde på at de skarpeste religionskritikerne ikke lenger dominerer i forbundet, men denne uken er det uansett HEF selv som befinner seg i det kritiske søkelyset. Når Religioner.no og Fritanke.no inviterer til ny debatt på Litteraturhuset vil vi forhåpentligvis få svar på om humanetikerne har noe mer å tilby enn bare religionskritikk.

Vi håper du har anledning til å komme, men om du ikke kan bør du istedet følge med her på Religioner.no. Jeg kommer personlig til å dekke arrangmentet og vi vil også legge debatten ut på podcast.

Ha en riktig god uke.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 , , , , ,

Responses

  1. Koranen – ei kjelde til kunnskap, eller eit hinder for vitskapen? | says:

    september 30th, 2015 at 12:41 (#)

    […] Vitenskapsskepsis […]

Leave a Response