Uke 27. Dommedagsoptimisme?
I forrige uke holdt den skotske historikeren Niall Ferguson et to timer langt foredrag på Nobelinstituttet i Oslo. Emnet var “Degenerasjon og regenerasjon etter den kalde krigen”.
Storsalen på Nobelinstituttet, som forøvrig ikke er så stor, var full, men ikke overfylt. Det skyldes nok i første rekke at man ikke hadde brydd seg om å markedsføre arrangementet noe særlig i forkant. Ferguson er jo noe av en akademisk superstjerne og ville trolig trukket et betydelig antall tilhørere dersom flere hadde visst om foredraget. Mange kjenner ham både fra hans mange populære bøker som “Ascent of Money”,“Empire” “Colossus”,“Civilization” og nå ”The Great Degeneration”. Andre kjenner ham kanskje best fra TV-seriene som bygger på bøkene hans.
Fergusons popularitet skyldes i stor grad at han evner å fremstille komplekse historiske og økonomiske prosesser på en lettfattelig måte. Et strålende eksempel på dette formidlertalentet er hans bruk av smarttelefonapplikasjoner som et bilde på ulike fortrinn Vesten, inntil nå, har hatt fremfor “resten”.
Han lider heller ikke av noen religionsallergi og kommer inn på kristendommens rolle i fremveksten av Vestens dominans. Og selv om han nødvendigvis må gjennom de faste øvelsene med kritikk av Max Weber, er hans inkludering av en særlig arbeidsetikk som en “killer app” likevel en anerkjennelse av den eminente tyske sosiologens verk: “Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd.” Men denne arbeidsetikken er ikke forbeholdt verken kristne generelt, eller protestanter spesielt, og kan meget vel “lastes ned” av andre. Det er da også nettopp det som har skjedd, mens vi i Vesten har forsømt å oppgradere vår egen programvare.
For å integrere store mengder innvandrere i arbeidslivet trenger man den amerikanske modellen, ikke den skandinaviske, ifølge Ferguson.
Skal man nå frem til folk i dag hjelper det ofte å provosere litt. Det gjør Ferguson til gagns. Blant annet har han påpekt at Vestens velstand ikke bygget på kolonial utbytting av resten av verden, men at oppløsningen av de europeiske imperiene tvert imot førte til at det strømmet mindre kapital fra et stadig rikere Vesten til de tidligere koloniene enn tilfellet var før frigjøringene. Med andre ord var den europeiske imperialismen for det meste et underskuddsprosjekt. Den amerikanske imperialismen får også uvant kritikk. Ferguson mener at amerikanernes motvilje mot langvarig okkupasjon av erobrede områder på noen måter er mindre ansvarlig, og mer uheldig for landene som blir utsatt for intervensjoner fra dette imperiet i selvfornektelse, enn den britiske kolonialismen var.
På Nobelinstituttet var Vestens forfall temaet. Et dystert emne, men fremført med humor og vidd på typisk britisk vis. Ferguson mente den nåværende krisen stakk langt dypere enn til finanspolitikk, og at man ikke burde la seg forlede til å tro at det var noen enkel løsning på problemene. Årsakene til krisen er å finne i et generelt forfall i Vestens grunnleggende institusjoner. Dette forfallet i Vesten, paret med lave fødselstall over lang tid og det faktum at ikke-vestlige land har forbedret sine institusjoner, gjør at Europa og USA mister innflytelse i verden.
Ferguson tar i denne forbindelse også et moralsk oppgjør, ikke med den herskende elitens utbytting av folket, men med etterkrigsgenerasjonens egoisme. Han mener spesielt babyboomerne har brutt kontrakten mellom de døde, de levende og de ufødte, ved å leve på sine etterkommeres bekostning, og ved å la institusjonene forfalle når det ble deres tur til å forvalte dem. Resultatet er at unge mennesker i Vesten arver forkrøplende gjeldsbyrder og altfor mange eldre å fø på per arbeidstaker. På toppen av det hele har de dårligere forutsetninger for å takle denne kolossale oppgaven ettersom de har fått en dårligere utdannelse enn sine østasiatiske konkurrenter.
Niall Ferguson på Nobelinstituttet.
Kuren Ferguson forskriver er å gjenopprette vitaliteten i det sivile samfunn og styrke de grunnleggende institusjonene. Ettersom et sterkt sivilsamfunn og en stor stat er gjensidig utelukkende, og fordi reguleringer koster mer enn de smaker, innebærer dette slutten på de moderne velferdsstatene slik vi kjenner dem.
Men hva med Norge og Skandinavia? Norge har jo et oljefond som demper konsekvensene av “pay as you go”- pensjonssystemet som gjør at de som befinner seg i yrkesaktiv alder betaler for pensjonistene, og som gir mange land problemer når babyboomgenerasjonens eldrehorder skal forsørges.
I tillegg har vi, noe Ferguson innrømte, klart å opprettholde relativt gode institusjoner til tross for en stor stat og en stor grad av velferdsfordeling. Ferguson mener likevel at dette skyldes at vi er små og, inntil nylig, homogene land. Ikke desto mindre, påpekte Ferguson, vil den store innvandringen i de senere år gjøre det nødvendig med tilpasninger også her. For å integrere store mengder innvandrere i arbeidslivet trenger man den amerikanske modellen, ikke den skandinaviske, ifølge Ferguson.
Hvilke følger vil det ha for det religiøse landskapet i Norge og Europa dersom hans spådommer om velferdsstatens kollaps, eller eventuelt dens styrte avvikling, også viser seg å stemme?
Vårt vesle kongerike er altså heller ikke immunt mot problemene som plager resten av Europa, selv om det i blant kan føles slik. Da han ble utfordret om å spå fremtiden så Ferguson for seg en fremvekst av både venstre- og høyreekstremisme, og dessuten sosial uro i byene. Militant islamisme kunne komme til å spille en betydelig rolle i Europa. Ferguson har et intimt kjennskap til voldspotensialet i islamismen. Hans kone, Ayan Hirsi Ali, lever med politibeskyttelse som følge av sin islamkritikk, og har opplevd at en venn og arbeidspartner, filmmakeren Theo van Gogh, ble myrdet på åpen gate i Amsterdam.
Fremtiden, slik Ferguson ser den, vil altså ikke bare bli preget av velstandsreduksjon og minkende innflytelse for Vesten i verden, men vi kan også risikere et økt voldsnivå her hjemme. Ferguson pekte på opptøyene i svenske forsteder som en forsmak på dette, og noe som dessuten viser at Skandinavia ikke automatisk er forskånet fra denne typen problemer.
Det er jo ikke sikkert Ferguson får rett i sine spådommer, og det er heller ikke sikkert han har de rette løsningene. Det begynner likevel å bli vanskelig å avfeie det faktum at noe er galt i Europa, at vi har levd over evne og at det må drastiske tiltak til for å hanskes med de voksende gjeldsproblemene i vår del av verden. Ferguson har tidligere fått rett da han spådde Østblokkens kollaps og Eurosonens problemer. Hvilke følger vil det ha for det religiøse landskapet i Norge og Europa dersom hans spådommer om velferdsstatens kollaps, eller eventuelt dens styrte avvikling, også viser seg å stemme?
Finansieringen av Folkekirken bli trolig bli et tema i Norge, såvel som støtten til tros- og livssynsorganisasjoner generelt. Når det må skjæres til beinet er det ikke usannsynlig at finansieringen av trossamfunnene i sin helhet blir overlatt til medlemmene. Heller ikke Den norske kirke, med sine imponerende medlemstall, er lenger hellig, og kanskje kan båndene til staten bli kuttet for godt dersom en slik krise rammer oss. De 3 850 000 medlemmene av Den norske kirke vil trolig oppleve at kirkens tjenester ikke lenger er selvsagte velferdsgoder. I stedet vil de bli nødt til å ta et bevisst valg om hvorvidt de ønsker å investere tid og penger i kirken, både for å bevare den og for å sikre seg selv tilgang til dens tjenester.
Hvorvidt dette innebærer en svekkelse av kirken eller ikke er likevel ikke gitt. Mye vil antagelig avhenge av Den norske kirkes tilpasningsevne, og hvordan de klarer å svare på konkurransen fra andre kirkesamfunn som neppe vil la en slik historisk mulighet gå fra seg.
Det er ikke usannsynlig at kirkene i Europa generelt får et oppsving med krisen. Tidligere har ulike kristne kirkesamfunn og veldedige organisasjoner stått for mange av de sosiale tilbudene som i dag dekkes av velferdsstaten. Kanskje vil de religiøse organisasjonene igjen måtte bære ansvaret for fattigdoms- og sykeomsorg og endog utdanning. Den britiske religionssosiologen, Grace Davie, mener å kunne se at denne utviklingen alt er i gang i Europa.
Det er dessuten påvist en korrelasjon mellom fattigdom og graden av religiøsitet. Etterhvert som et land blir mer velstående minsker religionens betydning som oftest i folkets hverdag. Det er likevel fremdeles et åpent spørsmål om prosessen virker begge veier, altså hvorvidt religionen vil gjenvinne sin betydning hos et folk som har opplevd en sterk reduksjon i sin velstand, men det kan i hvert fall ikke utelukkes.
Det er ikke like mye hjelp å få av sin foretrukne healer eller klarsynte når man har behov for arbeid eller økonomisk støtte.
Kanskje kan det være nyttig å se på de fremvoksende økonomiene som befinner seg på det samme stadiet som vi kanskje er på vei mot også i Europa, riktignok fra den motsatte retning av utviklingsaksen. Eksempelvis i Latin-Amerika er det ikke minst de karismatiske formene for kristendom som har lykkes med å gi gode løsninger på sosial nød og behovet for å skape nye fellesskap av fremmede, som har blitt revet opp med roten som følge av rask urbanisering, og kastet sammen i byene.
Nå er jo Europa alt sterkt urbanisert, og lave fødselsrater er et større problem enn overbefolkning. Likevel opplever vi at europeere nå i større grad enn på lenge flytter seg over landegrensene. En greker eller spanjol vil også ha behov for et nytt fellesskap når de reiser til Tyskland eller Norge på jakt etter arbeid. I de fleste tilfeller vil de ha et valg om enten å søke seg til sine egne kirker, endog spansk- eller greskspråklige, eller å søke seg til nye kirkesamfunn. Førstnevnte valg har fordelen av å gi en viss hjemlig trygghet i et fremmed land, mens et nytt og dynamisk kirkefellesskap kan gi raskere integrering og andre muligheter.
Hvem vil bli taperne i et livssyns-Europa hvor velferdsstatene er avviklet? Oppslutningen om nyåndeligheten henger nokså tydelig sammen med velferdsnivået. Det kan synes som om både viljen og evnen til å prioritere åndelig vekst forutsetter et relativt høyt ressursnivå. For det første koster det penger å engasjere seg i nyåndelig praksis, og det krever også et overskudd av tid og krefter som man kun finner i middel- og overklassen, og som det kan bli knapphet på i krisetider.
Kostnaden ved åndelig alenegang blir også på andre måter høyere når store økonomiske kriser melder seg. Et kirkefellesskap kan fungere som en inngangsport til arbeidslivet, til private lån, økonomisk rådgivning, praktisk hjelp medlemmene imellom, og som et sosialt sikkerhetsnett. Denne muligheten finnes ikke på samme måte i den løst organiserte nyåndeligheten. Det er ikke like mye hjelp å få av sin foretrukne healer eller klarsynte når man har behov for arbeid eller økonomisk støtte. Kanskje dette vil kunne endre seg i løpet av en langvarig krisetid slik at det vi kaller nyåndeligheten kan få et mer kollektivt preg. En slik organisert åndelighet vil formodentlig bli nødt til å betale en pris i form av mindre subjektivitet og det enkelte medlems “sannhet” må trolig i større grad samsvare med kollektivets i form av felles læresetninger og etiske kjøreregler.
Hva med de ikke-religiøse? Det er av mange grunner vanskeligere enn man skulle tro å tallfeste antallet ikke-religiøse i Vesten. I Norge har vi likevel én eksepsjonelt vellykket ikke-religiøs livssynsorganisasjon som det vil bli svært spennende å følge i krisetid. Så langt har Human-Etisk Forbund vært forskånet for de virkelige store økonomiske bølgedalene. Vil de være i stand til å svare på nød blant sine medlemmer og i samfunnet forøvrig? Eller vil det vise seg at også livssynshumanismen er et overskuddsfenomen som vil slite med å gi tilstrekkelig praktisk og moralsk støtte når ting virkelig butter imot?
Skal HEF kunne konkurrere med kirkene må det nok foretas noen endringer. Blant annet trenger forbundet å utvide ritualrepertoaret sitt med noe som tilsvarer de kristne gudstjenestene. Kanskje er det mulig for forbundet å opprette sosiale støtteordninger, gitt at de i det hele tatt ønsker å prøve, men den mest effektive hjelpen vil nødvendigvis måtte foregå direkte mellom medlemmene, og for at det skal kunne skje må det finnes jevnlige og relativt hyppige møter hvor disse kan samles.
Kanskje finnes det også en slags dommedagsoptimisme på høyresiden, hvor frykten for krisen vi er inne i er blandet med et håp om at et nytt og mer konkurransedyktig Europa vil stige frem fra velferdsstatenes aske.
Hva med islam i Europa? Islamske ledere i Europa får større utfordringer enn sine kristne motstykker. Dels fordi de økonomiske forholdene for europeiske muslimer alt er dårligere enn både majoritetsbefolkningene og mange andre minoriteter, forøvrig i motsetning til USA hvor muslimer gjør det godt. I tillegg må de forsøke å hindre at unge muslimer lar seg rekruttere til forførende jihadistbevegelser som gir enkle svar på problemene de sliter med, og en fiende å rette frustrasjonen mot.
Ikke desto mindre kan krisen kanskje komme muslimene i Europa til gode på lang sikt. I mange europeiske land kan det synes som om velferdsstaten paradoksalt nok har ekskludert muslimske minoriteter fra det gode selskap i Europa, selv om Norge også her har klart seg relativt godt. Velferdsordninger gir immigranter nok til å klare seg selv uten arbeid, men nettopp derfor kan veien til arbeidslivet bli lengre for en gruppe som allerede har vanskeligere for å få innpass på arbeidsmarkedet enn den opprinnelige befolkningen. Når de økonomiske støtteordningene som muliggjør utenforskapet faller bort kan man håpe at resultatet på sikt blir større deltakelse og inkludering, men det gjenstår naturligvis å se.
Det er med en blanding av skrekk og spenning at man spekulerer i Europas nære fremtid på denne måten og usikkerheten er selvfølgelig stor. Selv om Ferguson og mange med ham spår velferdsstatenes undergang er jo ingenting meislet i stein. Det må påpekes at Ferguson helt åpenbart sogner til høyresiden, og venstresideteoretikere vil formodentlig være uenige i hans prognoser, og ikke minst hans diagnoser av Vestens problemer. Kanskje finnes det også en slags dommedagsoptimisme på høyresiden, hvor frykten for krisen vi er inne i er blandet med et håp om at et nytt og mer konkurransedyktig Europa vil stige frem fra velferdsstatenes aske? Litt beslektet med visse kristne forestillinger om tusenårsriket, uten at man skal trekke en slik parallell for langt.
Uavhengig av hvorvidt man deler et slikt håp eller ikke kan Ferguson paradoksalt nok selv være med på å dempe frykten for den dystre fremtiden han beskriver. En sivilisasjon som bedriver en slik nådeløs selvkritikk gjennom akademikere som Ferguson kan vel ikke være helt fortapt? Det er tross alt et langt stykke igjen før kinesiske intellektuelle har friheten til å gjøre det samme. Likevel ville det kanskje vært enda mer betryggende dersom flere av våre politiske ledere hadde tatt seg veien til Nobelinstituttet for å lytte til Ferguson. De har tross alt en svært stor del av ansvaret for at vi har de velfungerende institusjonene og det livskraftige sivilsamfunnet som vår suksess, i hvert fall ifølge Ferguson, avhenger av.
Ha en riktig god uke.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.