Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 28. Sladrehankbank

Hans Olav Arnesen      |      08/07/2013

305980_10151565458056183_1638348147_n

Eskil Pedersens Ringenes herre-utspill gjorde det kanskje lettere for noen å bestemme seg for hvem de ville stemme på ved høstens valg, både for dem som syntes parallellen var treffende og inspirerende, og for dem som misliker denne typen demonisering (bokstavelig talt) av politiske motstandere.

Som i Ringenes herre handler høstens valg om en kamp mellom godt og ondt, mente Pedersen. Arbeiderpartiet representerer de gode kreftene, mens Erna Solberg og Siv Jensen kan identifiseres med henholdsvis Sarumann og Sauron. I Ringenes herre er Sauron den inkarnerte ondskap, à la Satan i kristendommen, mens Sarumann er en slags Judas, eller kanskje heller en omvendt Paulus, en forræder som går ifra å bekjempe ondskapen til å tjene den.

Tolkien var åpenbart inspirert av norrøn mytologi da han skapte sitt fabelaktige fantasiunivers, men den sterke moralske dualismen har han hentet annetstedshen. Han har ikke behøvd å gå lengre enn til kristendommen for inspirasjon. Også islam, zoroastrismen og naturligvis manikeismen, deler verden opp i godt og vondt på ulike, men likevel sammenlignbare måter.

En av religionenes største utfordringer er å svare på hvorfor det finnes ondskap i verden. Opererer man med en ond, autonom motpol til Gud løser man langt på vei det problemet. Jo mer makt og frihet man tilskriver denne ondskapen, enten man kaller den Ahriman, Satan eller Sheitan, jo lettere er det å forsone troen på en god og velgjørende gud med alle verdens grusomheter. Baksiden av medaljen er at det går ut over Guds allmektighet. Manikeismen har gått langt i denne retning, mens islam er lite villig til å betale denne prisen og reduserer Sheitan til et slags verktøy for Gud.

Det å ha noen å skylde på for alt som er galt er nyttig når man skal frita Gud for ansvaret for verdens elendighet, men det fungerer naturligvis minst like godt for verdslige ledere. Lykkes man i å projisere frustrasjon og sinne mot en ytre eller indre fiende kan man komme unna med en stor grad av vanstyre. Jødene har blitt tildelt rollen som syndebukk mange ganger opp igjennom historien, og frem til nylig har arabiske ledere kunnet kanalisere misnøyen mot sitt eget regime over på jøder generelt og staten Israel spesielt.

Å dele verden opp i godt og vondt, lys og mørke er en forførende tilnærming til en komplisert og uoversiktelig verden. Men vi vet jo innerst inne at det sjeldent er så enkelt. Dagens virkelighet består av forvirrende gråsoner og uklare etiske skillelinjer. Hvordan forholder man seg eksempelvis til dagens Egypt, hvor  både Mursis tilhengere, og hans motstandere, hevder å forsvare revolusjonen og demokratiet?

Borgerkrigen i Syria er det heller ikke lett å ta stilling til. Selv om president Assads regime åpenbart er både brutalt og undertrykkende vet man ikke hva som vil erstatte det. Og det blir ikke enklere å ta opprørernes side når de så ivrig dokumenterer sine egne krigsforbrytelser med smartelefonene sine og legger dem ut på nettet slik at hele verden kan se dem. En video av en halshugging av tre menn har nylig gått sin rundgang på nettet. Scener hvor opphissede opprørere roper at Gud er stor mens de langsomt skjærer av hodet på folk er ikke egnet til å vekke sympati.

Også tilfellet med varsleren Edvard Snowden er en utfordring. De fleste er nok enige i at Snowden avdekket noen svært kritikkverdige forhold. De færreste av oss er vel helt komfortable med at verken myndigheter eller store selskaper overvåker oss, og heller ikke at våre folkevalgte og tjenestemenn skal lide av et etterretningshandikap i sin diplomatisk samhandel med våre amerikanske venner. Likevel har støtteaksjonene vært relativt beskjedne. Hva kan det skyldes?

Kanskje er det nedlagt i vår menneskelige natur å avsky dem som forråder sin egen «stamme», i dette tilfellet NSA og CIA? Eller kanskje har vi blitt kulturelt kondisjonert til å mislike svikerne? “Sladrehank skal selv ha bank”,  har Margrethe Munthe prentet inn i flere generasjoner nordmenn.

Også mytologien og religionshistorien lærer oss å forakte forrædere og angivere. Like  frem til Ragnarok blir den svikefulle Loke pint med gift fra en orm for sitt forræderi mot æsene da han lurte den blinde guden Hod til å skyte den vakre Balder. Verdens kanskje mest berømte angiver, Judas Iskariot, viste overprestenes vakter hvem Jesus var ved å gi sin herre et kyss. Selv om beretningene om Judas endelikt spriker har de en ting til felles – det gikk ham ikke godt.

Historien er full av slike fortellinger om hvor galt det går med dem som sviker sin herre. Kanskje er noen av dem sanne, men det er ganske åpenbart at herskere til enhver tid har hatt interesse av at slike lojalitetsfremmende historier var i sirkulasjon. I antikken har vi eksempelvis fortellingen om Efialtes, mannen som forrådte grekerne ved Thermopylene ved å vise den persiske horden en vei rundt passet hvor noen få tusen grekere holdt stand mot en invasjonshær på en kvart million mann. Efialtes ble til sist drept.

Men forrædere fantes i høyeste grad også i persernes egne rekker. Kong Dareios III klarte å flykte fra Aleksander den store etter slaget ved Gaugamela, men ble siden drept av sine egne offiserer. Kanskje skulle man tro at Aleksander ville gledet seg over dette, men det gjorde han ikke. Drapsmannen, Bessos, fikk en forræder og kongemorders straff da han ble fanget av Aleksanders menn. Ører og nese ble skåret av. Til sist ble han korsfestet.

Aleksanders seier var begynnelsen på en usedvanlig spennende og innovativ periode i religionshistorien,  da gresk religion blandet seg med de ulike religionene i Det persiske riket. I vår egen religionshistorie står kampen mellom Olav Tryggvason og Håkon jarl i noe av en særstilling. Håkon jarl, som i realiteten styrte som en konge, var hedendommens siste virkelig mektige forsvarer her til lands. For ham var trolig tilslutningen til hedendommen et politisk verktøy, slik kristendommen var det for Olav. Mye tyder på at det ved Håkon jarls hoff i Trøndelag også foregikk en nokså intensiv modernisering av hedendommen med det mål å gjøre den konkurransedyktig i møtet med kristendommen, nokså likt det Julian den frafalne forsøkte å gjøre med den gresk-romerske hedendommen i antikken. Livet til jarlen endte likevel i en grisebinge hvor han sammen med sin slave, Kark, gjemte seg for Olav. Trellen brakte jarlens hode til kongen i håp om belønning, men istedet mistet han sitt eget hode. En passende skjebne for den som sviker herren sin.

Mange trekker frem Norges underdanige forhold til USA som årsaken til at vi aldri vil innvilge Snowdens asylsøknad. Men kan det tenkes at vår lange kultur med å forakte angivere også spiller en rolle? Mens Judas og Kark forrådte sine herrer for egen vinnings skyld, kan det likevel virke som om Snowden helt fra begynnelsen av var klar over at avsløringene kunne lede til hans egen ødeleggelse. Spørsmålet blir dermed om det er mer riktig å ære ham som en martyr enn å forakte ham som en Judas?

Ha en riktig god uke.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 , , , , , , ,