Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 4. Horfordømmelsesunnskyldning?

Hans Olav Arnesen      |      20/01/2014

Kopi av P1040730Homoekteskap har vært en realitet i Norge siden 2009, men ikke i kirken. At kirken henger litt etter sjokkerer neppe noen. Kirken er tross alt en tradisjonsbærende institusjon. Ikke desto mindre blir det trolig snart mulig for homofile å gifte seg også i kirken.

Enkelte mener dette har latt vente på seg litt vel lenge. Én av dem er presten Karsten Isachsen som mener kirken bør be om unnskyldning for sin tidligere fordømmelse av de homofile, som han fastslår at slett ikke er syndere, men snarere en»emosjonell minoritet».

Det er fullt mulig å forsvare innføringen av homofile ekteskap i kirken fra et konservativt standpunkt. Det gir homofile muligheten til å leve med én partner i en juridisk bindende samlivsinstitusjon. Faktisk kan man utmerket godt hevde at den likekjønnede ekteskapsloven er en seier for den seksuelle anstendigheten, om man ennå kan hevde at noe slikt eksisterer i et liberalt samfunn som Norge.

Ikke alle er likevel av den oppfatningen. En del ser på fraviket av heteronormen innenfor ekteskapet som et prinsipielt frislipp av alle tenkelige sex- og samlivsvarianter, den ene mer avvikende og outrert enn den andre.

Et leserinnlegg i Vårt Land (15.01.13) gav pessimistene langt på vei rett. Den tidligere kateketen «Marianne» hevder å tilhøre en gruppe som ennå opplever fordømmelse fra kirken. Hun beskriver seg som en kvinne som ikke «fikser trofasthet». I stedet får hun dekket sine seksuelle behov gjennom såkalt vennesex. Er det ikke på tide at kirken innrømmer at fordømmelsen av utenomekteskapelig, ikke-monogam sex også er feil?

Både Isachsens oppfordring om en kirkelig unnskyldning til de homofile, og Mariannes anmodning om en kirkelig sanksjonering av utenomekteskapelig vennesex er utvilsomt svært interessante, men det spørs om de vil bli tatt til følge.

At kirken har endret sitt standpunkt i homofilispørsmålet er utvilsomt gode nyheter for de homofile som føler en tilknytning til Folkekirken. Kanskje kan kreftene brukes til å glede seg over denne utviklingen, som langt  ifra er selvfølgelig, fremfor å dvele ved fortiden. Om man ønsker å slå et slag for denne seksuelle, eller «emosjonelle», minoriteten trenger man nemlig ikke gå til historien for å finne eksempler på urett eller overgrep. Det rekker å rette blikket mot vår store nabo i øst.

I Russland har utviklingen for homofile, lesbiske og transkjønnede vært den stikk motsatte av i Norge.  Ikke minst er dette tydelig i den såkalte antihomoloven, som forbyr «homofil propaganda mot mindreårige». I følge denne loven er det ikke lov å fremstille homofili i et positivt lys, og det gjør det i praksis kriminelt å arbeide for større forståelse og aksept av homofili i Russland.

Anastasia Smirnova

Anastasia Smirnova

De homofile i Russland forsøker nå å bruke vinter-OL som en anledning til å rette oppmerksomheten mot sine vanskelige kår. Forrige torsdag var den russiske homoaktivisten Anastasia Smirnova tilstede på en fagkveld i regi av Amnesty Norge, med tittelen «Situasjonen i Russland akkurat nå!», sammen med blant annet miljøaktivister.

Det aktivistene først og fremst ba om var oppmerksomhet, og at det internasjonale samfunnet viste at de så dem og var klar over måten russiske myndigheter behandlet dem på. Her bør kanskje Isachsen og andre prester i Den norske kirke kjenne sin besøkelsestid?

Den russisk-ortodokse kirken har langt mer å svare for enn Den norske kirke hva angår undertrykkelsen av de homofile, og da snakker vi ikke om hendelser i fortiden. Undertrykkelsen av homofile i Russland trappes snarere opp i våre dager. Den er heller ikke begrenset til fordømmelse, men omfatter også fysisk og psykisk vold. Antihomovigilanter bruker datingsider for å lokke homofile i feller slik at de kan ydmyke dem. Myndighetene gjør ingenting, selv om overgriperne dokumenterer sine egne forbrytelser ved å filme dem og legge dem ut på nettet.

Det er trolig begrenset hvor mye glede eller nytte de homofile kan ut få av en kirkeunnskyldning, særlig ettersom homosaken i stor grad allerede er vunnet her til lands. Støtte fra en stor institusjon som Den norske kirke vil derimot kunne være til stor hjelp for de seksuelle minoritetene i Russland som ikke engang får lov til å entre ringen for å sloss for likebehandling, eller i det minste mot ekstrem diskriminering.

I øyeblikket ser det mørkt ut for de homofile i Russland. Det gjør det trolig for Mariannes kamp for kirkelig aksept av sine utenomekteskapelige eskapader også. Riktignok kan hun kanskje forvente å slippe å bli fordømt fra kirkelig hold for det hun eufemistisk kaller vennesex, men som kirken i gamle dager hadde en litt mindre hyggelig betegnelse for. Å håpe på at kirken skal støtte hennes seksuelle valg virker derimot i overkant optimistisk. Så liberale har  neppe kirken blitt at de vil velsigne det som tidligere var kjent som hor. Eller?

 

 , , ,