Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 30. Gjestfrihet

Hans Olav Arnesen      |      22/07/2013

305980_10151565458056183_1638348147_n

Lørdag som var inviterte moskeen Minhaj-ul-Quran på Vålerenga noen av Norges mest hardbarkede, antiislamske aktivister til dialog. SIAN, med Arne Tumyr i spissen og Ronny Alte, tidligere leder for Norwegian Defence League, takket ja.

Det var mange som var skeptisk til møtet, og flere som var engstelige for hvordan det ville gå. Undertegnede var en av dem. At moskeen bestemte seg for ikke å ha publikum tilstede dempet nervene noe. Det luket ut venstre- og høyreekstremister som kunne tenke seg å møte opp og ødelegge, såvel som islamister fra Profetens Ummah eller lignende. Noe av den tryggheten ble likevel borte da det ble klart at forstanderen ikke ville ha noen ordstyrer. Kunne det gå bra? Ville for eksempel Tumyr akseptere å bli avbrutt av folk fra moskeen som mente han hadde snakket for lenge?

Det viste seg ikke å være grunn til bekymring. Med unntak av en noe overivrig Ronny Alte oppførte antimuslimene seg bra og ventet pent på tur. Og med unntak av en del morsomheter fra forstanderens side på Altes bekostning, ble de også behandlet meget pent av folkene fra moskeen. Flere av antimuslimene, ikke minst Tumyr, forsøkte å egge til en skarpere konflikt, men alle påstander og anklager ble møtt med høflige og beherskede svar. Forstanderen fastholdt at dette var en dialog, og ikke en debatt. Tydeligvis hadde de to partene to ulike arrangementer i tankene, men det fungerte altså likevel.

Det var stor skepsis også blant eksperter på høyreradikale miljøer. Blant annet ble det hevdet at SIAN muligens kunne komme til den konklusjon at Minhaj-ul-Quran moskeen ikke var så ille, men likevel fastholde at islam generelt er «ondskap satt i system», for å bruke Tumyrs egne ord. Det syntes å være akkurat det som skjedde.

Likevel ble det muligens sådd noen frø av forsoning blant de høyreradikale. Kanskje skal man ikke undervurdere betydningen av en utstrakt hånd. Ihvertfall ikke når den gode behandlingen de fikk i moskeen står i så sterk kontrast til behandlingen de fikk tidligere på dagen. Da en liten gruppe SIAN-medlemmer hadde vært på demonstrasjon utenfor Trygve Lie-monumentet på Furuset hadde hundrevis av motdemonstranter møtt opp for å overdøve dem. Intensjonene til demonstrantene er helt sikkert gode, og kanskje er denne taktikken effektiv, men det er likevel en form for trakassering av meningsmotstandere. Da blir effekten av et sjenerøst og høflig muslimsk vertskap enda større. Et vertskap som bevertet sine gjester med god mat og drikke selv om vi befinner oss i ramadan og de ikke selv kunne ta for seg.

Så kan man spørre seg hvorfor SIAN, som har adskillig flere medlemmer enn dem som våger å vise seg offentlig, er så redde for muslimer? Med tanke på de nyhetene som formidles fra den islamske verden er det kanskje mer underlig at nordmenn ikke er mer skeptiske. Med Marte-saken har noen av de problematiske sidene ved islamske kulturer rykket nordmenn mye nærmere. Det er trolig lettere for mange, spesielt etniske nordmenn,  å relatere seg til en kvinne som kunne vært deres datter, søster, eller endog kone, enn de innfødte kvinnene i de muslimske landene hvor denne formen for kjønnsdiskriminerende lovgivning er gjengs.

Ikke desto mindre var dommen mot Marte relativt mild. Det er mange adskillig verre historier. I 2008 ble for eksempel 13 år gamle Aisha voldtatt av en gruppe menn med tilknytning til Al-Shabab. Også hun forsøkte å få rettferdighet ved å gå til den lokale militsen, som fungerte som et slags politi i området. Istedet ble hun anklaget for hor og steinet foran 1000 tilskuere, inkludert pikens hjelpeløse foreldre.

Det er ikke så rart at mange nordmenn blir engstelige av slikt. Også muslimer blir sjokkert av slike historier. Norske muslimer kan iblant bli sjokkert over radikaliseringen av muslimer som er født og oppvokst her til lands, slik ett medlem av Minhaj-ul-Quran fortalte oss etter at dialogmøtet var over. Og pekefingeren hans var rettet mot salafistene i Gulfstatene, hvor Marte nå befinner seg, som sprer sin strenge og uforsonlige form for islam ved hjelp av nesten uuttømmelige mengder petrodollar.

En annen innvending mot at man burde innlate seg på dialog med SIAN er at de ville få oppmerksomhet for sin sak, noe de kunne misbruke til å skaffe seg legitimitet og flere følgere. Oppmerksomhet fikk de. I massevis. Men det gjorde også Minhaj-ul-Quran. Og det var trolig en viktig motivasjon for begge parter. Med en bønnesal smekkfull av journalister kunne Minhaj-ul-Quran få presentere sin organisasjon, og alt det viktige arbeidet de gjør for å løse mange av de samme problemene som SIAN akker seg over, og som mange nordmenn fremdeles er bekymret for.

Fordelene ved å rette et søkelys på de positive tingene ved norsk, muslimsk organisasjonsliv veide kanskje dermed opp for ulempene ved å gi antiislamske aktivister så stor oppmerksomhet. På den annen side trenger man kanskje ikke å rettferdiggjøre sjenerøsitet, gjestfrihet og dialogvilje?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 , , , ,

  • Jeg syns det er underlig at du ikke fokuserer på det som var bakgrunnen til morsomhetene fra «ordstyrer». Det at dem konsekvent unnlot å svare på svært sentrale spørsmål.
    Det at de ikke besvarte spørsmål som jeg anser som direkte brudd på Norges lover og avfeide det med «vittigheter» er synd, men at du ikke fokuserer på dette er rett og slett trist.

    Du velger å bruke ordet overivrig, jeg velger å bruke ordet konfronterende…

    • Ronny: Jeg er enig i at du var konfronterende. Og det er vel og bra. Med overivrig mente jeg at du ikke riktig holdt deg til taletiden, skjøt inn spørsmål midt under et innlegg når det på forhånd var blitt en enighet om at man ikke skulle gjøre det etc.

      Dette innlegget var ikke ment å være et referat fra dialogen/debatten, men en liten refleksjon rundt hvorfor nordmenn er bekymret over aspekter ved islam, spesielt salafisme, og at denne bekymringen også finnes blant muslimer og ikke dermed på lettvint vis kan avfeies som fremmedfiendtlighet.

      Men det ville vært interessant å høre fra deg hva du tok med deg fra møtet?