Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 32. Legeheroisme

Hans Olav Arnesen      |      04/08/2014

Kopi av P1040730Uken som gikk har vært preget av hundreårsmarkeringen for utbruddet av første verdenskrig. Denne konflikten har, som alle kriger, sine helter. Riktignok ikke så mange som man kanskje skulle tro, med tanke på millionarméene som ble sendt i felten. Individuell heroisme var iblant vanskelig å skjelne blant massene som befant seg på hver side av de såkalte materialslagene i denne gigantiske styrkeprøven.

Eksempelvis ble det delt ut ni Victoria-kors, den høyeste militære utmerkelsen i Det britiske imperiet, til heltedåder utført på den første blodige dagen av Somme-offensiven, den første juli 1916. Mer enn nitten tusen mann mistet livet på britisk side denne dagen. Til sammenligning ble det utdelt elleve Victoria-kors til forsvarerne av den vesle norske misjonsstasjonen ved Rorkes Drift under Zulukrigen i 1879, hvor sytten av de hundreogfemti forsvarerne mistet livet.

Det var lite romantisk over de fleste av første verdenskrigs slagmarker, med luften som et påtagelig unntak. Dette til tross for at det trolig krevde større mot av soldatene å begi seg ut i infernoet av stål, bly og gass i den såkalte store krigen, enn å utkjempe de relativt beskjedne kolonikrigene på attenhundretallet.

Denne krigen ble, som ved så mange andre kriger gjennom historien, etterfulgt av en annen type kamp, hvor et annet slags mot var påkrevd. Da spanskesyken herjet verden var det legene og forskerne som stod i første rekke i kampen mot en usynlig fiende, minst like skremmende som et bajonettangrep eller artilleribombardement. Den skulle vise seg å være en enda mer formidabel motstander enn den militære fienden, men flere vaksiner ble fremstilt, om enn ikke riktig så effektive som man hadde håpet.

Nå, hundre år senere, kjemper leger og sykepleiere, fra flere av landene som i første verdenskrig forsøkte å gjøre ende på hverandre, sammen mot et utbrudd av ebola i Vest-Afrika. Også disse «soldatene» opplever tap.

I dag tar vi det for gitt at leger og sykepleiere risikerer sine liv for å pleie de syke dersom en epidemi bryter ut. Slik har det likevel ikke alltid vært. Thukydides, som selv overlevde den store pesten i Athen i 430 f.Kr. beskrev riktignok hvordan leger forsøkte å behandle sykdommen, men også hvordan de derfor var blant de første til å bukke under for den. Slikt var avskrekkende, selv for Asklepios disipler.

Det var ingen selvfølge, før religionsskiftet, at leger skulle bli igjen i antikkens byer for å møte en sannsynlig død mens de pleide pestofre. Selveste Galen, den vestlige legevitenskapens far, om man regner Hippokrates som dens bestefar, var et eksempel på det.

Den antoninske pesten herjet i Roma mellom 164-180 e.Kr. Den blir også kalt den galenske pesten, ettersom det var Galen som beskrev dens symptomer, og noen forsøk på å kurere den. Den legendariske legen valgte imidlertid å flykte fra Roma under pesten. Man kan vanskelig klandre ham. Trolig var det ingen som bedre enn Galen visste hvor farlig det var å oppholde seg i verdens største by under et pestutbrudd. Både fordi han var sin tids største medisinske autoritet, noe han forsåvidt forble helt frem til moderne tid, men også fordi han gjennom sine egne skrifter viste sitt kjennskap til Thukydides beskrivelse av pesten i Athen, seks hundre år tidligere.

Galen valgte altså flukten som utvei i møte med denne usynlige fienden. Andre valgte å konfrontere den, selv om de var medisinske lekfolk. En del kristne ble nemlig igjen i de store byene i Romerriket da de ble rammet av pest for å pleie de syke. Det kan ha medvirket til kristendommens gjennombrudd i imperiet, av flere grunner.

Indirekte fordi pesten rev i stykker familier og kuttet mange av de sosiale båndene som ofte er et hinder for omvendelse av store grupper mennesker, men naturligvis også fordi det kristne motet og nestekjærligheten vakte både beundring og takknemlighet hos de hedningene som ble tatt vare på av kristne bysbrødre og -søstre.

Kanskje fikk kristendommen drahjelp av pesten også på annet vis.

I hvert fall spekulerer den amerikanske religionssosiologen Rodney Stark i hvorvidt de kristne kan ha hatt en immunologisk fordel sammenlignet med sine hedenske naboer etter pestutbruddene. Svært mange av dem som omkom som følge av pesten døde ikke av selve sykdommen, men av dehydrering, ettersom det ikke var noen igjen til å pleie dem og sørge for at de fikk i seg væske.

Mange av dem som ble tatt vare på av de kristne overlevde derfor, selv uten kyndig legebehandling, og blant hedningene som fikk hjelp var det naturlig nok mange som konverterte. Disse overlevende var gjerne immune mot sykdommen, og det kan meget vel ha gjort et visst inntrykk å se at de kristne syntes å være mindre sårbare for nye pestutbrudd. Kanskje gjorde man seg noen tanker om hvilke guder det lønte seg å belage seg på i slike ekstreme kriser?

Helbredelsen av de syke skulle komme til å forbli sentralt gjennom hele kristendommens historie. Det er ikke så rart. Dømmer man ut i fra de kristne tekstene er det langt mer underlig at Vesten skulle komme til å briljere i krigens kunst enn i helbredelsens. Det er ikke uten grunn at mange har trukket paralleller mellom Jesus og Asklepios, den greske helbrederguden. Evangeliene er proppfulle av helbredelser, utført av Jesus og apostlene. Ikke minst gjelder det Markusevangeliet, som sammen med den muntlige kilden kjent som Q utgjør roten til de tre synoptiske evangeliene. Teologen og jesuitten René Latourette har tatt seg bryet med å regne ut at hele førtisyv prosent av Markusevangeliet kretser rundt fortellinger om helbredelser eller eksorsismer.

Skulle man følge Jesus og apostlenes eksempel måtte man derfor gå i kamp med sykdommene som plaget mennesket, og som var symptomer på en enda mer alvorlig besmittelse, synden. Denne heroismen i møtet med usynlige massemordere i form av virus og bakterier hadde sin pris, og særlig klostrene ble hardt rammet under pestutbruddene.

Lenge måtte man sette sin lit til bønn, relikvier og mirakler, men i det nittende og tjuende århundret skulle moderne legevitenskap bli en viktig alliert for kirken i kampen mot sykdom. Og i jakten på konvertitter. En ofte anvendt strategi i misjonsarbeidet ble å vinne sjeler gjennom å kurere kropper, ikke helt ulikt pestpleien av hedninger i antikken. Men omvendelsen, den sjelelige kuren, var naturligvis fremdeles viktigst.

Medisinen står i dag på egne ben, uavhengig av religionen, men det kristne idealet om å sette eget liv på spill for å berge pasienten står ved lag. To leger, fra henholdsvis Liberia og Sierra Leone, har alt ofret livet i krigen mot ebolaviruset, mens en amerikansk lege og en kvinnelig misjonær, begge fra den kristne ideelle organisasjonen Samaritan´s Purse, mottar behandling i USA.

De er helter i en krig menneskeheten står sammen om, hvor de kjemper for å berge liv, fremfor å drepe. Det er et heltemot som bør anses som minst like ærerikt som det de ni millioner soldatene som ofret livet i første verdenskrig utviste.

At en mikroskopisk fiende kan utgjøre en større trussel mot menneskeheten enn vår arts hang til å myrde hverandre finnes det ikke noe bedre eksempel på enn den nevnte spanskesyken, som brøt ut i 1918. Den tok livet av nærmere førti millioner verden over. Tragisk nok delte spanskesyken krigens appetitt på unge menneskers liv, mens de eldre ofte ble spart.

Virus og andre mikroorganismer er sørgelig nok ikke den eneste gjenværende trusselen mot menneskeheten, hundre år etter utbruddet av første verdenskrig. Krigen herjer, blant annet på Gaza, i Libya, Syria og Irak. Mange gir, med en viss rett denne gangen, religionen skylden. Det kan likevel være på sin plass å minne alle dem som i ulike kommentarfelt og på sosiale medier hevder at verden ville vært et bedre sted uten religion om at de trolig også har religionen å takke for at de mest sannsynligvis ikke vil bli overlatt til seg selv dersom vi en dag blir rammet av en mikroskopisk, men potensielt mye dødeligere fiende enn jihadister eller andre tobeinte skapninger som vil oss til livs.

En «hær» i hvitt står klar til å sette sitt eget liv i fare for å berge oss. I likhet med Galen vet de bedre enn noen andre hvor farlig det kan være, men det gjør dem bare desto mer heroiske.

 , , , ,