Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 39. Frp-fordømmelser

Hans Olav Arnesen      |      23/09/2013

Hans Olav Arnesen-lite bilde.Nok en gang har religiøst motivert terror sjokkert verden. Lørdagens Mumbai-aktige angrep på et kjøpesenter i Nairobi, utført av Al-Shabaab, var sjokkerende på flere måter. Terroristene var kun ute etter å myrde ikke-muslimer, og hvorvidt man lykkes i å gi seg ut som muslim utgjorde forskjellen på liv og død for enkelte av ofrene.

Samtidig med at terroristene forskanset seg i Nairobi myrdet to selvmordsbombere flere titalls mennesker i en kirke i Pakistan. Det gjør unektelig inntrykk når et menneske er villig til å ofre sitt eget liv for å drepe barn, kvinner og menn samlet til søndagsgudstjeneste.

Går vi noen år tilbake i tid er det ikke helt utenkelig at disse terroraksjonene ville utløst krav om at norske muslimer skulle gå ut og fordømme udådene som ble begått av deres trosfeller, men som de selv ikke hadde noe som helst med å gjøre. Slik er det heldigvis ikke lenger, og mye skyldes nok at vår egen første storskala terroraksjon ble begått av en høyreekstrem nordmann.

Dette også den siste terrorhandlingen av sitt slag her til lands, men i Storbritannia har det denne sommeren vært flere forsøk på å bombe moskéer. Heldigvis av den amatørmessige sorten.

 Fremfor å svare med samme mynt valgte for eksempel Religioner.nos faste spaltist,  Yousef Assidiq, å invitere gjerningsmennene på kaffe, te og kjeks neste gang de var i nærheten.

Dette viser likevel at islamhatet lever i beste velgående i Europa, og at høyreekstremister ikke har noen større kvaler mot å myrde muslimske sivile samlet til gudsdyrkelse enn søndagens pakistanske massemordere hadde.

Også i Norge har vi nylig fått demonstrert at islamhatet blomstrer i visse miljøer. To moskéer, i henholdvis Fredrikstad og Oslo, har blitt utsatt for hets i form av avskårne grisehoder, hundemøkk og pølsebannere med krenkende tegninger og slagord.

Dersom målet var å fremprovosere en aggressiv respons fra det muslimske miljøet mislyktes det fullstendig. Fremfor å svare med samme mynt valgte for eksempel Religioner.nos faste spaltist,  Yousef Assidiq, å invitere gjerningsmennene på kaffe, te og kjeks neste gang de var i nærheten.

At profilerte norske muslimer møter hat med kjærlighet og overbærenhet på denne måten er trolig den beste måten å marginalisere de sterkt islamfiendtlige miljøene på. Så ubehagelig som slike handlinger er kan de dermed, gitt at ofrene klarer å reagere på en så storsinnet måte, bidra til å redusere islamfrykten i befolkningen. Stikk i strid med gjerningsmennenes intensjoner.

Frp har fått mye av skylden for at denne islamfrykten finnes i utgangspunktet. Partiet slår politisk mynt på folks fremmedfrykt og ser seg tjent med å gjødsle disse strømningene i folket, hevdes det.

En del av denne kritikken kan nok være berettiget. At det finnes vaskeekte rasister i Frp er det liten tvil om. Og selv om man finner slikt i andre partier også er det ingen tvil om at Frp har tiltrukket seg veldig mye rart opp igjennom, helt siden Anders Lange først hang ut den beryktede “fjøslykta”.

Også sentrale politikere i partiet har stått bak noen mindre heldige utspill. Eksempelvis er et begrep som “snikislamisering” trolig lite gjennomtenkt. Det kan tolkes som at det bak kulissene arbeides målbevisst med å gjøre Norge til et muslimsk land. Veien til konspirasjonsteorier av den typen Fjordmannen forfekter blir da svært kort.

På den annen side må man være temmelig nærsynt om man ikke evner å se at islamhat og fremmedfrykt eksisterer også i land hvor man i større grad har lagt lokk på debatten rundt utfordringene ved integrasjon og innvandring. Sverige er et slikt land, og sammenlignet med Norge finnes det et kolossalt stort høyreekstremt miljø på andre siden av Kjølen.

Hvorvidt det er “sensuren” av innvandringskritiske meninger i den svenske offentligheten som har skylden i at høyreekstremismen har bedre kår i vårt naboland kan sikkert diskuteres. Men en tabuisering av visse samfunnsutfordringer kan likevel få andre negative konsekvenser enn en eventuell oppblomstring av fremmedfrykt.

Det danske politiets fagmagasin, Dansk Politi, hadde i forrige uke en reportasje om forholdene deres svenske kolleger arbeider under. Anonyme polititjenestemenn kunne fortelle om hvordan de jevnlig opplevde bli kalt rasister og fremmedfiendtlige, noe som samsvarte svært dårlig med deres egen selvforståelse. Å forsøke å peke på de konkrete problemene som plaget innvandringstette bydeler som Rosengård var noe man unnlot å gjøre av frykt for å miste jobben.

Alle medaljer har to sider. Fordelen ved å fortie enkelte problemer er at man kan unngå ihvertfall noen krenkende ytringer i offentligheten. Den danske reportasjen peker imidlertid på noen av vanskelighetene som kan oppstå om man ikke kan nevne problemer ved deres rette navn, i dette tilfellet integrasjonsutfordringer.

I Norge har vi valgt en annen og mer åpen linje. TV2 demonstrerte nylig dette da de intervjuet Bjørn Funder Halldal, en mann med svært radikale innvandringsfiendtlige standpunkter. I nokså rene ord gav han til uttrykk for at muslimer vil kunne lide samme skjebne som jødene gjorde i Det tredje riket om de fortsetter å være like provoserende mot majoritetsbefolkningen som jødene i sin tid var. Med noen ganske få setninger klarte han dermed å fornærme to religiøse tradisjoner, legge skylden på massemordet av europeiske jøder på jødene selv, samt å true Europas muslimer med samme skjebne. Imponerende.

Spørsmålet er hvorvidt dette var galt av TV2, eller ikke? Det er det helt sikkert delte meninger om, men det handler jo til en viss grad om tillit. Bør ikke en av verdens høyest utdannede befolkninger, med nesten ubegrenset tilgang til informasjon, være i stand til å identifisere et slikt menneskesyn som forkastelig, og en slik historiefortolkning som nonsens? Etter min mening er svaret jo, og TV2 gjorde en svært god jobb med å la denne unge mannen skjemme ut seg selv og sine meningsfeller helt på egenhånd, uten at journalisten så seg nødt til å være moraliserende, eller trekke konklusjoner på vegne av seerne og leserne sine. Balansen ble ivaretatt ved å konsultere ulike eksperter.

For eksempel kunne det vært interessant å høre hvordan man forklarer at dette rasistiske og fremmedfiendtlige partiet i en årrekke har vært det nest mest populære partiet blant innvandrere.

Apropos utskjemming har et av argumentene for at Frp må ta et oppgjør med rasisme og fremmedfientlighet i egne rekker vært hensynet til Norges omdømme i utlandet. Det kan kanskje synes litt underlig når disse bekymringene luftes av de samme personene som klistrer de verste merkelappene på partiet hvis dårlige rykte de er redde for vil smitte over på landet.

Noen av disse beskyldningene er også i overkant krasse og påstander om at Frp blåser utfordringene knyttet til innvandring og integrering ut av alle proporsjoner kunne ofte med hell vært litt bedre begrunnet. For eksempel kunne det vært interessant å høre hvordan man forklarer at dette visstnok rasistiske og fremmedfiendtlige partiet i en årrekke har vært det nest mest populære partiet blant innvandrere. Har heller ikke innvandrerbefolkningen selv en realistisk forståelse av integrasjonsproblematikken?

Uten å bagatellisere konsekvensene for Norges omdømme i verden dersom Frp kommer i regjering kan det uansett være på sin plass å peke på at Norge allerede har fått en del skraper i lakken internasjonalt, lenge før høyresiden inntar regjeringskontorene. Ifølge ledende israelske medier er Norge det mest antiisraelske og antisemittiske landet i den vestlige verden, og jeg blir ikke lenger overrasket når jeg møter eksempelvis amerikanere i utlandet som spør om det virkelig er så mye antisemittisme i Norge som de har inntrykk av.

Det er det nok ikke. Antiisraelisme og jødehat er ikke synonymer, og i Norge er det nok det første fenomenet som er mest utbredt. Det er det ikke nødvendigvis så lett å kommunisere til godt informerte utlendinger som kan vise til enkeltsaker som det er vrient å bortforklare som motstand mot israelske myndigheters politikk ovenfor palestinerne, eller mot landets arabiske naboer.

Det skulle ikke forundre meg om det blir plukket opp, eksempelvis av Jerusalem Post, at Kulturrådet nå til sammen har valgt å gi tre millioner kroner i tilskudd til et samarbeid med Nord-Korea. Dette er verdens verste diktatur med et omfattende system av konsentrasjonsleire, hvor myndighetene fremelsker angiveri på en måte som går nazi-Tyskland en høy gang, og hvor eliten nyter et liv i luksus mens befolkningen lever på sultegrensen, og noen ganger under den.

Det kan tydeligvis Kulturrådet leve med. Da en søknad om tilskudd til et norsk-israelsk danseprosjekt kom på bordet følte derimot et flertall i Kulturrådets utvalg for dans at et tilskudd var upassende av politiske grunner. Heldigvis for Norges renommé ble flertallet i utvalget overkjørt av Kulturrådets rådsmøte.

Nå kan man uansett argumentere for at norsk politikk (og kunst) verken trenger, eller bør, ta altfor mye hensyn til hva internasjonale medier mener om oss. Særlig for et lite, nokså ubetydelig land som Norge, er det grunn til å mistenke at kunnskapen om våre forhold er rimelig begrenset i utenlandske redaksjoner.

Den nasjonale opinionen bør man jo derimot ta desto større hensyn til og her bør Frp kjenne sin besøkelsestid. Partiet har tidligere krevd at muslimske organisasjoner og ledere skal fordømme såvel terroraksjoner utført av muslimer, som uheldige holdninger og praksis i enkelte muslimske miljøer. Forrige ukes moskéskjendinger har gitt Frp en gylden anledning til å praktisere det de preker og selv ta offentlig avstand fra disse islamfiendtlige handlingene og holdningene som ligger bak dem.

Vil de gripe den muligheten?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 

 , ,