Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 41. KRLE-overgrep?

Hans Olav Arnesen      |      07/10/2013

Hans Olav Arnesen-lite bilde.Ikke fiks noe som ikke er ødelagt, heter det. Når det gjelder grunnskoleutdanningen er det likevel vanskelig for politikerne å la være. Det gjelder også en suksess som RLE-faget. En nylig studie viser at elevene er svært fornøyde med faget, og mener at det utstyrer dem med nyttig kunnskap i en globalisert verden og i et stadig mer flerkulturelt samfunn.

Ikke desto mindre har KrF falt for fristelsen til å endre litt på det. I samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene slås det fast at faget skal gjendøpes til KRLE, og også kravet om at minst 55 % av undervisningstiden skal vies kristendommen blir gjeninnført.

Det har skapt sterke reaksjoner. Nok til at NRK valgte å avholde en direktesendt debatt fra Litteraturhuset om temaet. Kristin Halvorsen og Hadia Tajik representerte venstresiden, som er skeptiske til endringen, mens Gudrun Eriksen fra KrF, og biskop Atle Sommerfeldt forsvarte forslaget. Alle de politiske tungvekterne fra høyresiden glimret med sitt fravær.

Magnus Hustveit, som har startet en underskriftskampanje mot det nye KRLE-faget var også tilstede på debatten.  “Å sette kravet om 55 % kristendom er å undertrykke alle andre livssynssynpunkt og det er et overgrep,” sa Hustveit.  Det er sterke ord.

Jens Brun Pedersen var om lag like krass. “Nok en gang skal det være en tvangsfavorisering av majoritetens religion i skolen, og det er veldig trist,” mente Pedersen. Argumentet om at religionsfaget skulle gi elevene kjennskap til sin kulturarv var heller ikke gyldig, mente Pedersen, for man måtte være ærlig om at RLE-faget ikke var noe kulturfag, men et religionsfag.

Hvordan en livssynshumanist kan anse religion som noe annet enn kultur ble aldri begrunnet, men den kristne Elvis-imitatoren Kjell Elvis ville antagelig vært delvis enig i dette. Han anser nemlig kristendommen som en åpenbaring, ikke en religion. Det er en måte å skape et skille mellom kristendommen og andre religioner på som man støter på i en del evangelisk kristne miljøer.

Kjell Elvis gav et glødende, og altså svært religiøst forsvar for kristendommens innflytelse i Norge og norsk historie. Ifølge Kjell Elvis var det kristendommens fortjeneste at Norge var et velstående og vellykket land. Og Norge er et kristent land, mente Kjell Elvis.

Det var bare en delvis sannhet i dagens livssynsmangfoldige samfunn, ifølge Magnus Hustveit. Han mente forøvrig at opplysningstiden hadde spilt en minst like stor rolle i formingen av det moderne Norge som kristendommen. Dette var også den avtroppende kulturministeren Hadia Tajik enig i. Videre var det ikke kristendommen som hadde løftet oss ut av mørket, slik Kjell Elvis hevdet, men vitenskap og rasjonalitet.

Undertrykking av ikke-kristne religioner?

Å hevde at det å sette av større plass til kristendommen enn til andre religioner er å undertrykke andre livssyn reiser en lang rekke spørsmål om eventuelle «overgrep» i andre fag. Overalt må det gjøres prioriteringer. Norskfaget rommer også litteraturhistorie, men mange norske forfattere blir naturligvis aldri nevnt. En mann som Knut Hamsun er det derimot vanskelig å komme utenom. Ikke fordi man er så begeistret for denne Hitler-beundrende forfatteren som person, men fordi han hatt større påvirkning på norsk og europeisk litteraturhistorie enn kanskje noen annen norsk forfatter. Undertrykker man dermed andre forfattere?

Lignende prioriteringer gjør man selvfølgelig av nødvendighet i alle andre fag. Norsk historie, som er temmelig uviktig i en global sammenheng, blir viet mye plass i den videregående skolen. Førkolumbianske amerikanske sivilisasjoner eller vestafrikanske imperier gjør det ikke.

Religionsfaget er selvfølgelig ikke noe unntak. Derfor blir de såkalte verdensreligionene prioritert. Man lærer ikke like mye om jainismen eller mandeismen som om buddhismen og hinduismen.

 Selv i den norske bannskapen lever kristendommen videre hos de mest gudløse nordmenn, og det er ingen tegn på at det vil endre seg med det første.

Å forsvare at kristendommen får en større plass i faget enn andre religioner er ikke spesielt vanskelig. Kristendommen er verdens største religion med knappe 2.2 milliarder tilhengere. Med andre ord er nesten hver tredje verdensborger kristen. Islam vokser riktignok raskest, men ligger ennå i overkant av en halv milliard menneskesjeler bak kristendommen. Denne differansen tilsvarer omtrent den buddhistiske populasjonen i verden.

Også i Norge er kristendommen uten sammenligning den største religionen. Rundt 80 % av den norske befolkning er medlemmer av Den norske kirke. Om lag 10 % av befolkningen er medlemmer av andre tros- og livssynsorganisasjoner, men også blant dem er flertallet, 55 %, kristne. Ikke minst har det vært en sterk vekst i antallet katolikker de senere år.

Disse tallene forteller likevel ikke den fulle sannheten. Når det gjelder oppslutning rundt kristne dogmer, selv noe så vesentlig som gudstro, er tallene langt mindre imponerende. Det samme gjelder for ritualoppmøtet.

Men man kan snu på den flisa og hevde at kristendommen, og mer spesifikt lutheranismen, ennå preger ikke-kristne nordmenn, selv livssynhumanister, og vil fortsette å gjøre det i den overskuelige fremtid. Dagrun Eriksen pekte blant annet på språket, litteraturen og kunsthistorien. Selv i den norske bannskapen lever kristendommen videre hos de mest gudløse nordmenn, og det er ingen tegn på at det vil endre seg med det første.

Betrakter man Norge og Europa i et historisk lys blir det enda mer naturlig å rydde stor plass til kristendommen. Det er simpelthen umulig å forestille seg et Europa uten kristendommen. Naturligvis var det bånd mellom ulike folk også i det førkristne Europa, men ikke på langt nær like tette og omfattende som i kristen tid.

Kristendommen har tjent som inspirasjon til både progressive og reaksjonære krefter i vår historie, og begge sider av denne medaljen må med om man ønsker å male et noenlunde komplett bilde av kristendommens rolle i vår kultur.

Foruten det kulturfellesskapet som en felles religion innebar i form av delte ritualer og feiringer, myter, og etikk, gav kristendommen oss et felles alfabet og de lærde fikk et felles språk, latin. Over hele Europa måtte såvel serfer som konger forholde seg til kirken, og så langt vest som de norrøne bosetningene på Grønland korresponderte man med Roma når man hadde behov for fritak fra reglene for ekteskap mellom slektninger.

Kjell Elvis ville gi kristendommen æren for opplysning og velstand. Det er neppe mangel på folk som vil bestride at kristendommen er den fremste forklaringen på at Afrika har hatt en positiv utvikling i de siste årene, slik han antydet. Det blir trolig også for enkelt å peke på kristendommen som den eneste forklaringen på Vestens dominans gjennom det siste halve årtusenet, selv om mange har gjort akkurat det.

Likevel blir det også for lettvint å hevde at det var vitenskapen som løftet oss ut av “mørket” uavhengig av kristendommen, slik Hustveit gjorde. Ihvertfall uten å ta i betraktning det faktum at den moderne vitenskapen oppstod i en kristen sivilisasjon, i likhet med andre trekk ved det moderne samfunnet, som eksempelvis kredittvesenet.

Europas teknologiske overlegenhet begynte å gjøre seg gjeldende før fremveksten av moderne vitenskap. Nøyaktig hvem som skal ha æren for alle de teknologiske gjennombruddene i middelalderen er ikke godt å si. De mange teknologiske nyvinningene i denne perioden er nemlig oppfinnelser uten oppfinnere, i den forstand at vi ikke kan knytte dem til enkeltindivider.

Vi vet likevel mye om hvem som sørget for at innovasjoner spredte seg så raskt som de gjorde. Blant annet Cistercienserordenen. Klostervesenet var internasjonalt, også arkitekter og ingeniører reiste over landegrensene for å bygge kirker og katedraler, og Den katolske kirke utgjorde en overnasjonal institusjon i et politisk fragmentert Europa.  Utviklingen av universitetene som uavhengige utdanningsinstitusjoner er også en fortelling med et kristent utspring.

Opplysningstid versus kristendom?

Å veie opplysningstidens og kristendommens påvirkning på vår kultur opp mot hverandre er også noe underlig. Opplysningstiden er et begrep som brukes til å betegne en fase i en kristen sivilisasjons utvikling. Kan opplysningstidsidealene uten videre løsrives fra sin sivilisatoriske kontekst?

Det fantes opplysningstidsateister. Den famøse Marquis de Sade er selvfølgelig en av dem. Av de virkelig store navnene står likevel Diderot som den eneste uttalte ateisten. Riktignok var det en periode preget av krass kritikk av kirken, fritenkning rundt religiøse spørsmål og ikke minst av religiøs innovasjon. John Wesley er sånn sett like mye et barn av opplysningstiden som Denis Diderot.

Opplysningstidsidealer som vektlegning av fornuften versus vedtatte dogmer og sannheter, søkenen etter det naturlige, og motstand mot arvelige privilegier finner man tallrike eksempler på i tidligere kristen historie. Jesus var jo selv et eksempel på en mann som tok et oppgjør med vedtatte sannheter og var en radikal egalitarist. Renessansehumanistene og reformatorene tok også et oppgjør med vedtatte sannheter. Ideen om naturloven løper gjennom hele vår vestlige historie like fra antikken, selv om man etterhvert sluttet å betrakte den som synonymt med den guddommelig vilje skrevet inn i skaperverket.

Reformasjonen var en viktig etappe på veien mot et lesekyndig Europa

Kristendommen har tjent som inspirasjon til både progressive og reaksjonære krefter i vår historie, og begge sider av denne medaljen må med om man ønsker å male et noenlunde komplett bilde av kristendommens rolle i vår kultur.

Det kan være vanskelig å komme til noen enighet om idéers opphav og inspirasjonen bak dem. Man kan kanskje klare å overbevise seg selv om at opplysningstiden oppstod i et historisk vakuum, men man kan vanskelig avfeie de konkrete forutsetningene for at denne epokens idéer kunne spres, og også her spiller kristendommen en vesentlig rolle.

Uten trykkekunsten ville man ikke hatt det teknologiske fundamentet for den såkalte borgerlige offentligheten i 1700-tallets Europa. Gutenberg oppfant ikke trykkekunsten i den hensikt å spre politiske pamfletter eller 1700-tallsromaner.

Det var heller ingen selvfølge at den europeiske allmuen skulle være i stand til å verken lese eller skrive. Reformasjonen var en viktig etappe på veien mot et lesekyndig Europa. Den såkalte andre reformasjonen, puritanismen i Storbritannia og pietismen i Tyskland og de lutherske land, likeså.

Ved inngangen til det attende århundret leste man knapt annet enn religiøse verker. Og selv om lesevanene, særlig i de store byene, endret seg dramatisk i løpet av århundret var det langt fra tilfellet på landsbygden og de mindre byene. En kartlegging av 84 private biblioteker i Vest-Frankrike mellom 1785 og 1789 viste at de besto av to tredjedeler religiøs litteratur. Lignende oversikter fra det rurale  Tyskland viste at opptil 98.5 % av litteraturen var av religiøs natur (Melton 2001).

(…) selv om det kanskje høres brutalt ut å si det slik så er det ikke sikhismen eller hinduismen som har formet det Norge vi har i dag.

Jakobinernes antiklerikalisme under den franske revolusjonen vitner utvilsomt om en konflikt mellom kirken og sekulære krefter i opplysningstiden. Men den amerikanske revolusjonen var like mye et produkt av opplysningstiden som den franske. Og selv om den amerikanske grunnloven er et sekulært dokument skyldes ikke dette ateisme, men snarere et ønske om å unngå den uheldige sammenblandingen av religion og statsmakt som hadde ledet til religiøse forfølgelser i den gamle verden.

Sekularisering er nemlig også et fenomen som oppstod i en kristen kontekst. Selve forestillingen om et skille mellom stat og kirke kan spore sine røtter helt tilbake til religionens unnfangelse og Jesu oppfordring om å “gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.”

Vesten var kristent også i opplysningstiden. Selvfølgelig ikke på samme måte som i renessansen, middelalderen eller senantikken, men ikke desto mindre løper det en rød kristentråd gjennom hele den vestlige sivilisasjonens historie. Den kommer man ikke utenom med mindre man tar seg svært store historiske friheter.

Historien kan ikke vedtas

Det er helt vesentlig at alle religioner og livssyn behandles med den samme respekt som kristendommen i et sekulært og flerreligiøst samfunn. Å favorisere kristne sannhetskrav fremfor muslimske eller buddhistiske ville med rette kunne betegnes som et overgrep. Det er likevel vanskelig å se at det er verken mulig eller hensiktsmessig å bruke like mye tid på alle religioner gitt at man har et svært begrenset antall timer til rådighet. Det har ingenting med undertrykking av andre livssyn å gjøre.

Prioriteringer må til, som i alle andre fag,  og selv om det kanskje høres brutalt ut å si det slik så er det ikke sikhismen eller hinduismen som har formet det Norge vi har i dag. Når vi gjør opp regning om nye tusen år kan det naturligvis ha endret seg.

Det virker litt underlig og unødvendig å tukle med et fag som fungerer så godt som RLE-faget. Likevel bør man være litt gjerrigere med bruken av sterke begreper som overgrep. Det kan jo hende, Gud forby, at man en dag virkelig får behov for det. Forøvrig kan måten en del av KRLE-fagets motstandere  avskriver  kristendommens innflytelse på vår kultur brukes som et argument for mer kristendomskunnskap i skolen, ikke mindre.

Lenker: 

 

 , , , ,