Uke 42. Kirkeasyl
Religion får mye negativ medieomtale om dagen, uten at det er noe nytt. Blant annet har den vonde og vanskelige debatten om omskjæring blusset opp igjen både i Norge, Danmark og Tyskland. Et vakkert og gledelig overgangsritual for jøder og muslimer blir av det norske barneombudet og en del medlemmer av legestanden sett på som et overgrep og en, riktignok mild, form for lemlestelse av guttebarn.
Omskjæringsdebatten føyer seg inn i et mønster hvor religionen blir sett på som et hinder på veien mot et liberalt og progressivt samfunn. Det har ikke alltid vært slik. Så sent som på 80-tallet hadde man et langt mer positivt syn på religion som en emansipatorisk kraft som stod på fremskrittets side. De afghanske mujahedeen utkjempet en rettferdig krig mot Sovjetisk okkupasjon, Johannes Paul II kjempet i manges øyne det godes kamp mot kommunismen, mens mer venstreorienterte katolikker innenfor den såkalte frigjøringsteologien arbeidet for sosial og økonomisk rettferdighet for de fattigste og svakeste i Latin-Amerika.
Det er fullt mulig å argumentere mot synet på religionene som fartsdumper på moderniseringens motorvei. Den nåværende paven er på mange måter et friskt pust. Han er også særdeles verdensbekreftende og opptatt av spørsmål som angår mennesker på denne siden av graven. Det synes også å være en korrelasjon mellom spredningen av evangelisk kristendom og økonomisk vekst i flere deler av verden. Det blir både enøyd og nærsynt å betrakte religionens dager som en progressiv kraft for talte. Bildet er langt mer sammensatt enn som så.
Også i det førkristne antikken var det dårlig skikk å begå drap i templer.
Likevel gir religionskonflikter naturlig nok et negativt inntrykk. Og det er ingen mangel på dem. Det har lenge vært særdeles vanskelige tider for religiøse minoriteter i Midtøsten og konflikten mellom sjiitter og sunnitter strekker seg over store deler av regionen. På Sri Lanka er krigen mellom hinduer og buddhister over, men den kan blusse opp igjen. I mellomtiden har man sett voldelige sammenstøt mellom buddhister og muslimer flere steder i det sørlige Asia.
Ofte retter volden seg mot motpartens hellige steder og gudshus. Det hjelper naturligvis ikke på religionenes omdømme. Likevel har religionene ofte spilt en positiv rolle i voldelige konflikter. Det gjelder historisk, og ennå i dag. Både ved å utforme regler for krigføring, ved å tilby sanitetstjenester, og drive fredsaktivisme.
Gudshus har også fungert som et tilfluktssted for forfulgte mennesker. I Vesten har kirkeasylet dype røtter. Også i det førkristne antikken var det dårlig skikk å begå drap i templer. Et eksempel finner vi fortellingen om trojanerkrigen hvor selv den nesten usårbare heroen Akilles til slutt måtte bøte med livet etter å ha begått drap i tempelet viet guden Apollon. Guden styrte pilen som traff Akilles eneste svake punkt, hælen, og gav ham banesår. Med en forgiftet pil, ifølge Ovid.
Myter er en ting, men et historisk eksempel finner vi i erobringen av Jerusalem i år 70 e.Kr. Josefus Flavius, som selvfølgelig var nødt til å ta hensyn til sine romerske velgjørere da han skrev sitt verk om den store jødekrigen, sørget for å gjøre det klart at det var med stor motvilje romerne førte kampen inn i Tempelet, og han velter skylden på denne krenkelsen over på de jødiske selotene som forskanset seg der i siste fase av kamphandlingene i byen.
Retten til kirkeasyl ble skrevet inn i det romerske lovverket under keiser Theodosius, med en rekke unntak og forbehold, som at slaver kun hadde rett på en dags asyl hvorpå prestene måtte kontakte deres eiere. Skatteskyldnere var heller ikke verdig beskyttelse og skulle utleveres til myndighetene.
Når kongen i en rekke nordeuropeiske land også ble kirkens overhode ville det nærmest krevet en splittet personlighet om han skulle sørget for å gi beskyttelse til dem som flyktet fra hans egen rettferdighet.
Underlig nok spilte en fremmed makt, de barbariske goterne, en viktig rolle i å befeste tanken om at kirkene skulle være forskånet plyndring og ødeleggelse også i krig. De germanske barbarene, som attpåtil var arianske kjettere, viste nemlig relativt stor selvbeherskelse da de plyndret Den evige stad i år 410. Spesielt sammenlignet med romernes totale ødeleggelse av Jerusalem 340 år tidligere. Særlig de store kirkene Peterskirken og Pauluskirken ble spart. Augustin gjorde et poeng av dette i sitt verk “Om gudsstaten”, som ble skrevet kort tid etterpå.
Han skulle selv oppleve å bli beleiret i den nordafrikanske byen Hippo. Heldigvis døde han før vandalene, hvis senere eksesser gjorde deres navn til et synonym på hemningsløs ødeleggelse, inntok byen. Hadde han vært i live da byen falt ville han kanskje likevel blitt rørt over at barbarene sparte hans katedral og bibliotek, mens de brant store deler av byen forøvrig.
Kirkeasylet fortsatte som en etablert institusjon gjennom hele middelalderen. Nå var det ofte ættefeider og hevn man flyktet fra. De norske og islandske middelaldertekstene rommer flere eksempler på at kirkeasylet ble krenket, men i vel så mange tilfeller ble det respektert. Selv når det kunne ha fatale konsekvenser for dem som anerkjente kirkerommets ukrenkelighet.
I Svinfellingesagaen, en del av Sturlingasagaen, berettes det for eksempel om hvordan ormsønnene lot være å drepe sin fiende, Øgrim Helgeson, som hadde søkt tilflukt i en kirke. Øgrim gjengjeldte tjenesten ved å drepe ormsønnene ved en senere anledning. Utakknemlighet er verdens lønn.
Det antydes likevel i sagaen at ihvertfall Sæmund Ormsønn, som var den av brødrene som nektet å bruke voldsmakt i kirken, fikk sin belønning i det hinsidige, så helt galt endte det kanskje ikke.
Det er noe vakkert over denne tragiske fortellingen om en respekt for lov, tradisjon og helligdom som trumfer personlig vinning og sikkerhet, og som forøvrig ikke er unik. Men det var også rikelig med eksempler på at kirkeasylet ikke ble respektert her til lands, og bedre var det ikke i våre naboland. Danskekongen Knut den hellige søkte tilflukt fra opprørere i en kirke på Fyn i 1086, men ble drept ved alteret fordi hans forfølgere ikke respekterte kirkeasylet. Kanskje var de smartere enn Sæmund Ormsønn, men prisen for det rasjonelle valget om å gjøre ende på en farlig fiende var et dårligere ettermæle. I middelalderen var ikke det noen liten pris å betale. Knut ble derimot kanonisert og er Danmarks eneste kongelige helgen.
Hvorvidt kirkerommet ennå kan spille en rolle som et tilfluktssted for dem som søker å unnslippe sine fiender, er altså avhengig av hvem man spør.
Ofte har tanken om at kirken gir vern mot voldsmenn gjort det mye enklere for fiender uten skrupler å gjøre ende på store mengder troende. Historien er full av eksempler på kirkemassakrer. Ofte utført av mennesker med en annen tro, naturlig nok. Hedenske vikinger så ingen grunn til å respektere kirkerommet, og det er tallrike eksempler på muslimske erobringshærer som heller ikke har sett noen grunn til å la kristne leve fordi de flykter inn i kirkene. Dette foregår ennå, eksempelvis i Nigeria, hvor den islamistiske Boko Haram-militsen ofte retter sitt raseri mot kirker.
I rettferdighetens navn må det nevnes at heller ikke seierrike kristne hærer har sett noen grunn til å frede andre religioners gudshus, mens muslimske krigsherrer iblant har vært nådefulle. I moderne tid har slike forbehold oftest blitt skjøvet fullstendig til side. Eksempelvis på østfronten i andre verdenskrig, hvor både kirker og synagoger ble brukt som rene drapsfeller av nazistene og deres medløpere.
Med reformasjonen ble det slutt på kirkeasylet i betydelige deler av Europa. Når kongen i en rekke nordeuropeiske land også ble kirkens overhode ville det nærmest krevet en splittet personlighet om han skulle sørget for å gi beskyttelse til dem som flyktet fra hans egen rettferdighet. Likevel drøyde det helt til 1623 før kirkeasylet ble fjernet fra lovverket i England.
I en moderne, demokratisk rettsstat er kirkeasylet overflødig. Det kan i hvert fall virke som om den tiltredende Solberg-regjeringen mener det. I regjeringserklæringen står det nemlig: “det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl.”
Er kirkeasylet en anakronisme i dagens Norge, slik Solberg-regjeringen synes å mene? Ikke alle vil si seg enig i det. Særlig ikke en ny type kirkeasylanter som ofte kommer fra fjerne himmelstrøk og tyr til kirkerommet når de får avslag på sine appeller om tilflukt i samfunnet forøvrig. I nyere tid er det nemlig asylsøkere som har gitt denne gamle tradisjonen ny aktualitet.
Hvorvidt kirkerommet ennå kan spille en rolle som et tilfluktssted for dem som søker å unnslippe sine fiender, er altså avhengig av hvem man spør. Det er likevel litt underlig at det er akkurat denne regjeringen, hvor det klart største partiet smykker seg med betegnelsen konservativt, som kanskje vil gjøre ende på en tradisjon som strekker seg like tilbake til romersk tid, om enn med et avbrekk etter reformasjonen.
Kirkerommet har for asylantene vært en fysisk manifestasjon av den åndelige beskyttelsen mot verdens råskap og ondskap som religionen jo tross alt representerer for milliarder av mennesker.
I motsetning til i St. Augustin trenger ikke nordmenn engste seg over barbarinvasjoner. De færreste har heller noe å frykte fra myndighetene. Vi har alle individuelle rettigheter og vårt samfunn ivaretar de aller flestes behov bedre enn noen gang tidligere i historien. Likevel er det ikke mange steder å vende seg dersom man tross alt skulle få systemet i mot seg, slik asylsøkere opplever når de får avslag på søknaden sin.
Mange av oss har en rørende, men nesten litt skremmende tillit til myndighetene, særlig i behandlingen av grupper utenfor samfunnet, som asylsøkere. Ikke desto mindre har vi nå fått en regjering som er mer skeptisk til den altomfavnende staten enn de fleste av sine forgjengere. Samfunnet er mer enn staten lyder det fra høyrehold, og det er unektelig sant. Videre vektlegger regjeringen vår kristne kulturarv, noe som vitner om at man også ønsker å demonstrere sin respekt for fortiden.
Ville det ikke med et slikt utgangspunkt være vel så riktig av Solberg-regjeringen å frede kirkeasylordningen for på den måten å sikre et lite beskyttet rom utenfor statsapparatets kontroll? Eller hva om de gikk et skritt lenger og forankret kirkeasylet i lovverket, slik tilfellet var i middelalderen?
Sikkert er det i hvert fall at kirkeasylet er en svært konkret påminnelse om at religionene har spilt en positiv rolle igjennom historien. Kirkerommet har for asylantene vært en fysisk manifestasjon av den åndelige beskyttelsen mot verdens råskap og ondskap som religionen jo tross alt representerer for milliarder av mennesker. Respekten for gudshusets ukrenkelighet har berget mange flere, og kanskje mer verdige liv enn Øgrim Helgesons.
Det kan det være verdt å huske på i en tid hvor respekten for enkelte religioners mest grunnleggende tradisjoner synes å være på et historisk bunnivå.
Lenker:
- Sturlingasaga
- Svinfellingesaga
- Holdninger, mentaliteter og praksis knyttet til kirkeasylet på Island og i Norge
- Ovids Metamorphoses 12.