Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 43. Sionistislamstatkonspirasjoner

Hans Olav Arnesen      |      20/10/2014

Kopi av P1040730Jødene er det mest forhatte og mistenkeliggjorte folkeslaget i historien. Det begynte alt i den hedenske antikken, med deres trassige og nærmest selvmorderiske motstand mot romerne, og har fortsatt frem til vår tid. Konsekvensene av dette hatet kjenner vi så altfor godt.

Mistankene mot jødene har fulgt oss inn i det tjueførste århundret. Enhver virkelig “god” konspirasjonsteori rommer en jødisk sammensvergelse. I hvert fall er det tilfellet i de land hvor kristendommen og islam har dominert. Familiefeider er ofte de bitreste av konflikter, og tragisk nok er det de to verdensreligionene som har jødedommen som sitt opphav som har behandlet det utvalgte folket dårligst.

Det er utvilsomt i Europa jødehatet har fått de mest grufulle følgene. Å klandre kirkene for nazistenes folkemord blir likevel litt for enkelt. Naziregimet var ikke kristent, og deres antisemittisme var av en annen, rasistisk art, som skilte seg fra kirkens på mange vesentlige måter. Det er likevel vanskelig å forestille seg at holocaust kunne funnet sted uten den kristne antisemittismen i bunn.

Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ofte har jødene blitt beskyldt for å trekke i trådene når monarker blir detronisert, revolusjoner oppstår, eller økonomiske kriser bryter ut. At slike forestillinger ikke hører fortiden til ble klart da ADL i 2009 utførte en spørreundersøkelse i syv europeiske land. Sjokkerende nok viste det seg at nesten en tredjedel av respondentene (31 %) mente at jødenes makt i finanssektoren var skyld i finanskrisen.

Konspirasjonsteorier generelt, og teorier om jødenes skjulte makt spesielt, har enda bedre kår i Midtøsten. Mildt sagt. Mens fantasifulle forestillinger om fordekte sammensvergelser og ondskapsfulle planer igangsatt av hemmelige maktklikker er å finne i ytterkantene av europeisk åndsliv, og som oftest dukker opp på de mindre trafikkerte delene av internett, fremmes de i Midtøsten av nasjonale medier og landenes ledere.

Det er nesten ingen grenser for hvilke kalamiteter man kan klandre jødene for. Mange husker sikkert hvordan guvernøren i det sørlige Sinai klandret Israel for en menneskeetende hai som i en periode herjet i området. Den israelske etterretningstjenesten skulle etter sigende ha lært opp haien til å angripe folk for å skade egyptisk turisme. Sannsynligvis gjorde det vel så stor skade for turismenæringen i regionen at man i Vesten kunne lese at de som skulle håndtere haiproblemet tenkte i slike baner.

Hatet mot jøder i den islamske verden har gjort dem til et mål over hele kloden, enten de er israelere eller ikke. Selv i muslimske land som aldri har hatt noen jødisk minoritet å snakke om er de forhatt, slik som i Pakistan. Det kom blant annet til uttrykk i Mumbai-angrepet i 2008, da de pakistanske terroristene tok seg spesielt god tid til å torturere jødene de fant, inkludert en gravid kvinne, før de drepte dem.

Jødehatet har vist seg svært nyttig for mange av Midtøstens diktatoriske regimer. Blant annet i Syria, hvor Assad- familien har profilert seg som Israels uforsonlige fiende som aldri har inngått noen våpenhvile med den jødiske staten. Nå vendes dette propagandavåpenet mot dem, og opposisjonen beskylder dem for å ha vært Israels og jødenes skjulte allierte.

Det finnes nemlig ingen bedre måte å sverte sine fiender på enn å fremstille dem som Israels medsammensvorne. At motstridende fraksjoner i Midtøsten derfor kappes om hvem som med størst patos og troverdighet kan påstå at fienden inngår i en konspirasjon med Israel, bør derfor ikke være noen overraskelse.

Den desperate progagandakrigen de irakiske myndighetene fører mot IS er ett eksempel på det. Nylig lanserte irakisk fjernsyn et pilotprogram for en satireserie rettet mot islamistene som truer den ustabile staten. I programmet kan vi se hvordan Satan og en jødisk kvinne har samkvem, og barnet de lager sammen er Den islamsk staten.

Satan og jøden, om lag like grufulle vesener med andre ord. Kan man assosiere sine fiender med dem begge, har man kommet langt. Dessverre er ikke dette fenomenet lenger begrenset til Midtøsten.

I nyere tid har nemlig Europa blitt stedet hvor Vestens egne, lange tradisjoner for jødehat møter den islamske verdens varianter av fenomenet. Og selv om det innfødte jødehatet langt ifra er historie, og ennå tar nye former, er det i all hovedsak muslimske europeere som overfaller, og i enkelte tilfeller myrder, jøder i dagens Europa.

Også de oppfinnsomme konspirasjonsteoriene har migrert hit. Selv vår egen yndling, Faten Mahdi Al-Hussaini har uttalt om IS at: “De er jo sponset av Israel! De er selveste sionismen!”

Unge mennesker sier ofte uoverveide ting. Skraper man litt i overflaten på nærmest enhver stor mann eller kvinne vil man finne slike riper, og Faten har innrømmet, og beklaget, at hun har formulert seg uheldig.

Riktignok var det forstemmende å se hvordan redaktørene i alle de større norske avisene rykket ut og bredte sine paternalistiske vinger om Faten, for å forsvare henne mot kritikken som fulgte. Ikke fordi all kritikken nødvendigvis var berettiget, men fordi de dermed antydet at hun ikke var i stand til å forsvare seg selv. Det var hun, og en slik nedlatende og respektløs holdning fra selvbestaltede riddere i norske redaksjoner kunne man kanskje håpet at vi hadde lagt bak oss i 2014.

Men man kunne kanskje også håpet at man var kommet så langt at man ikke lenger ignorerte de faresignalene som denne typen uttalelser fra et ungt, muslimsk forbilde utgjør. Hadde man brukt Fatens uttalelser som et utgangspunkt til å ta et oppgjør med slike farlige holdninger, ville det kunne gjort godt for såvel Faten som det jødiske miljøet her til lands. Og det muslimske, naturligvis.

Det er nemlig fullt mulig å kritisere visse tanker og uttalelser hos en aktivist, samtidig som man premierer den innsatsen de har gjort forøvrig. Ett godt eksempel på det er måten vinneren av Nobels fredspris i 2004, Wangari Muta Maathai, til sist ble presset til å ta avstand fra påstanden om at AIDS var skapt av vestlige forskere for å begrense den afrikanske befolkningsveksten. Ville man gjort henne, eller de afrikanere som så opp til henne, en tjeneste ved å skjerme henne fra denne konspirasjonsteorikritikken? En bjørnetjeneste i så fall, og ikke av den ufarlige sorten.

For kulturarbeidere, akademikere og andre opinionsdannere som ikke har hatt førstehåndserfaring med den «nye» antisemittisme er det nok mulig å avfeie den som et perifert og marginalt problem. Om man, som meg, har tilbrakt en betydelig del av sitt liv i Oslo indre øst er ikke det et alternativ.

Her hører jeg jøde bli brukt som skjellsord med jevne mellomrom, på bussen og andre steder. Jeg har endog selv opplevd å bli kalt jøde. Ikke fordi avsender trodde jeg var av jødisk avstamning, men fordi vedkommende øyensynlig mente det var den mest krenkende måten å betegne meg på. Slikt er det ikke mulig å overse.

Alt fokuset på problematiske sider ved europeisk islam er slitsomt. Særlig for muslimene selv. Og det er en fare for at islamhatere kan benytte seg av muslimsk jødehat til å fremme sin egen agenda. Å gå i motsatt retning er likevel ikke noe bedre. Med andre ord å lukke øynene for farlige holdninger rettet mot en minoritet, fordi dette hatet kommer fra en gruppe som selv er utsatt.

Det er likevel viktig å slå fast at jødehat ikke er forbeholdt muslimer, selv om det ofte er mindre fordekt blant muslimske nordmenn. Også den mindre åpenlyse antisemittismen som er å finne hos majoritetsbefolkningen må det tas et oppgjør med.

I dag lever det to millioner jøder i Europa. Før andre verdenskrig var tallet ni millioner. Vi har en historisk gjeld til jødene som forbyr oss å overse farene ved et ulmende jødehat. Ingen andre bør kjenne de potensielle konsekvensene av handlingsløshet bedre enn oss europeere.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 ,