Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 44. Palestinabesettelse?

Hans Olav Arnesen      |      28/10/2013

Hans Olav Arnesen-lite bilde.Kirkenes verdensråd er besatt av Palestina, men overser lidelsene som rammer kristne i Syria, Irak og Egypt. Det mener i hvert fall Malcolm Lowe, en skribent for den nominelt politisk uavhengige, men fra et norsk perspektiv nokså høyrevridde, tenketanken Gatestone.

I et år hvor millioner av kristne i regionen opplever forfølgelse, krig og utdrivelse har Verdens felleskirkelige råd valgt å vie hele store deler av 2013 til promoteringen av en Verdensuke for fred i Palestina og Israel, til tross for at Palestina i øyeblikket er et av de mer fredelige områdene i regionen, for en gangs skyld. Lowe mener dette viser hvor irrelevant rådet, som ikke inkluderer Den katolske kirke med sine mer enn en milliard mennesker, er. Han viser til at både katolikkene og Den russisk-ortodokse kirke har gitt betydelige summer for å hjelpe de syriske kristne, mens Kirkenes verdensråd har hatt sitt blikk vendt mot palestinerne, som han mener har blitt liberale teologers “utvalgte folk”.

Denne utblåsningen kan virke noe urettferdig. Kirkenes verdensråd har såvisst hatt Syria på agendaen, og også uttalt seg om situasjonen i Egypt. At Det hellige land opptar kristne bør heller ikke overraske. På den annen side er Syria og Egypt også særdeles viktige land i kristendommens historie, dog kanskje noe mindre for de nordeuropeiske og nordamerikanske protestantene som synes å dominere rådet.

Selv om Lowe neppe  kan kalles helt upartisk selv har han noen poenger. Kirkenes verdensråd bruker mye tid og ressurser på Palestina, til tross for det beskjedne antallet kristne palestinere som lever i de okkuperte områdene (i overkant av 50 000). Et langt større antall arabiske kristne (158 000) befinner seg i selve Israel, og gjør det til dels svært godt der.

Blant annet har Kirkenes verdensråd etablert et egen økumenisk forum med fokus på Palestina og Israel, kalt PIEF. Man må legge godviljen til om man skal kalle forumet nøytralt, og slike tiltak som boikott av Israel blir diskutert. Den kristne høyresiden, gjennom aviser som Dagen og Norge IDag har alt lenge hatt et kritisk fokus på Kirkenes verdensråds forhold til Israel, og på rådets norske generalsekretær, Olav Fykse, spesielt, som har vært Israel-kritisk også før han fikk æren av å lede rådet.

Viktigere enn hva Kirkenes verdensråd mener og gjør er likevel mangelen på solidaritet med de syriske og egyptiske kristne fra kirke-Norge i den norske offentligheten. Naturligvis bes det for dem i norske kirker, og denne uken finner den årlige marsjen for forfulgte kristne sted (hvor hovedfokuset er på Nord-Korea). Utover dette er det ofte langt mellom flammende avisinnlegg, eller tårevåte appeller fra norske kristne  på forfulgte arabiske trosfellers vegne.

Det står i slående kontrast til den glødende solidariteten unge muslimske menn, og kvinner, her til lands legger for dagen. Enkelte av dem reiser til Syria for å kjempe mot regimet, eller på annen måte bidra i det de anser som en rettferdig kamp mot undertrykkelse av andre muslimer.

Nå er jo ikke det udelt gledelige nyheter. Disse unge menneskene setter seg selv i fare, og sjansen er stor for at flere av  dem vil utgjøre en trussel når de en dag vender tilbake. Kanskje vil de være brutalisert av krigen, ha gjennomgått våpentrening og fått med seg mer ekstremistisk tankegods i bagasjen hjem enn de hadde da de dro.

At unge norske kristne skulle gjøre noe tilsvarende er verken tenkelig eller ønskelig. Men hvordan kan det ha seg at man tilsynelatende kan ta så lett på skjebnen til egyptiske, syriske og irakiske kristne?

Muligens henger det sammen med at forfølgelser av kristne er nokså dagligdags. Onde tunger vil kanskje si at det i flere tilfeller er selvforskyldt. Både kristne misjonærer og konvertitter treffer et valg om henholdsvis å spre det kristne budskap eller omfavne det, en beslutning som i flere land kan sette deres liv og frihet i fare. Ikke minst har koreanske kristne valgt å reise til noen av de mest misjonsfiendtlige områdene på kloden.

De kristne i Midtøsten har ikke truffet noe slikt valg. De kristne populasjonene i området har vært der betydelig lengre enn deres forfølgere, og med mindre man ser på det å holde fast på sin opprinnelige tro og identitet som en provokasjon, har de ikke gjort noe for å fortjene det sinnet som rettes mot dem. De har for lengst lært seg å holde hodet lavt og ikke tirre sine naboer, men det er ikke alltid nok.

Midtøsten, verden og selvfølgelig kristendommen vil bli fattigere dersom kristendommens gamle kjerneområder i det østlige Middelhavet blir avkristnet. Riktignok er dette en prosess som for alvor begynte å skyte fart allerede for hundre år siden, men at fordrivelsen av religiøse minoriteter har pågått lenge er et dårlig argument for ikke å la seg alarmere av dagens situasjon.

Vi bør naturligvis ikke glemme palestinernes lidelser, men vi bør også kunne mobilisere støtte til de mange andre sårbare gruppene i Midtøsten. Og det haster. De aller fleste jødene er allerede fordrevet fra sine hjem i arabiske land i Midtøsten og Nord-Afrika, mandeerne står på terskelen til utslettelse og de kristne emigrerer i stort antall fra både Irak, Egypt og naturligvis Syria.

Hvem vet, kanskje vil det også gjøre godt for debatten om Palestina og Israel om vi hevet blikket litt og viet større oppmerksomhet til utsatte minoriteter i andre deler av regionen? Det er ikke bare Kirkenes verdensråd som har en tendens til å stirre seg blind på dette bittelille landstykket i det østlige Middelhavet.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

Lenker:

 , , , ,