Fra redaksjonen

Uke 45. Religionsfagmisnøye

Hans Olav Arnesen      |      03/11/2014

Kopi av P1040730Religionsfaget i grunnskolen er populært blant elevene, som mener at det utstyrer dem med kunnskap de har stor nytte av. Det burde kanskje være grunn nok til å la faget være i fred, men den gang ei.

Etter mye om og men har det nå blitt klart at regjeringen går inn for å gjeninnføre K-en i fagets navn, og stadfester at kristendommen skal fylle om lag halvparten av undervisningstiden.

Undervisningsministeren Torbjørn Røe Isaksen har forsvart disse dels kosmetiske og dels omtrentlige endringene med at kunnskap om kristendommen er viktig for å kunne forstå vår historie, vår kulturarv og fremveksten av vårt politiske system. Det er viktig, mener Isaksen, ikke bare for elever med norske aner, men for alle som bor her til lands, uavhengig av opphav.

Selv disse ytterst beskjedne endringene har møtt sterk kritikk. Blant annet fra ledende skikkelser i Utdanningsforbundet, som mener at eventuelle endringer bør utgå fra fagmiljøenes ønsker, ikke politikernes.

Mer overraskende er det kanskje at flere religionsvitere reagerer på endringene. Man skulle kanskje tro at man innenfor den komparative religionsvitenskapen ville satt pris på utviklingen religionsundervisningen i skolen har hatt. Fra å ha et rent kristendomsfag, senere supplert med et alternativt livssynsfag, har man fått et pluralistisk, ikke-forkynnende religionsfag. Kanskje ikke perfekt, men altså svært store bevegelser i en retning religionsvitere flest burde kunne applaudere.

Bengt Ove Andreassen, fra Universitetet i Tromsø, er en av de kritiske religionsviterne. Han mener Isaksens kulturhistoriske begrunnelse ikke riktig strekker til. Den norrøne arven er også i høyeste grad med oss i dagens Norge, påpeker han. Men selv om vi finner spor av den norrøne religionen blant annet i ukedagene, stedsnavn og populære fortellinger, har ikke den norske religionen før religionsskiftet i middelalderen fått noen plass i faget. Det er utvilsomt et godt poeng.

Knut Melvær fra Universitetet i Bergen er også skeptisk til gjeninnføringen av K-en i faget, noe han skriver om i sin faste spalte i Klassekampen. Han mener måten man knytter kristendommen til vår nasjonale identitet gjennom begrepet kulturarv på er problematisk. Dels fordi dette kan virke ekskluderende på dem som ikke ønsker å identifisere seg med den kristne historien, men også fordi det tvangsinkluderer historiske personer som ikke har vært kristne. Også det er et interessant poeng.

Men Melvær går et skritt lengre. Han tegner en kort skisse for hvordan det ideelle religionsfaget kan se ut.

Melvær mener at vi bør legge bort tanken på verdensreligionene som de grunnleggende kategoriene pensum bygges på. I stedet må man se på religion som det nærmest universelle fenomenet det er. Fremfor konkrete religiøse tradisjoner bør man fokusere på ulike trekk ved religion som kan sammenlignes på tvers av konfesjonsskillene. Slik som de religiøse fortellingene, ritualer, ulike forestillinger om overnaturlige makter, forestillinger om det hinsidige, helligsteder. Faget bør gi elevene en forståelse av hvordan tradisjoner oppstår og reforhandles over tid, og, legger han til, få frem at dette også gjelder ikke-religiøse tradisjoner.

Dette er svært spennende tanker. Men også nokså radikale. Norge ville trolig blitt det første landet i verden som alt i grunnutdanningen gav elevene en objektiv innføring i religion som et kulturelt fenomen, uavhengig av henholdsvis kulturarvføringer, eller integreringshensyn. Gitt at man ikke i samme grad diskriminerte til fordel for de største levende religionene, ville faget blitt riktig uvanlig.

Dette er nok en religionsviters virkelige drøm. Man kan fantasere om å ta elevene på en reise gjennom religionshistorien, hvor man begynner med ulike teorier om religion i menneskets forhistorie, før man begir seg ut i den sumeriske og egyptiske gudeverden, deretter til henoteistiske og monoteistiske religioner som den gammelisraelittiske religionen og zoroastrismen, og så videre. Et fag hvor man sammenligner ulike aspekter ved religion på kryss og tvers av religionsskillene, slik som skapelsesmyter fra det førkolumbianske Amerika og det gamle Babylon, eller egyptiske pyramider med buddhistiske stupaer.

Nøyaktig hvordan et slikt fag burde utformes ville naturligvis blitt gjenstand for voldsom debatt, men at det ville gitt elevene en særlig innsikt i hvordan noen av de mest dominerende kulturfenomenene i menneskets historie, og samtid, har utviklet seg, påvirket hverandre, og ikke minst at de vil fortsette å gjøre det, er nokså sikkert.

Det er derimot ikke sikkert at et slikt fag ville tilfredsstilt dem som mener at religionsfaget skal fungere som en del av integreringen av såvel nynordmenn som såkalte etniske nordmenn i et nytt og flerkulturelt Norge. Sannsynligvis ville heller ikke mange av dem som vektlegger kulturarvaspektet ved religionsfaget la seg begeistre av en slik visjon.

Men, skulle man spunnet videre på Andreassens innvending mot KRLE-faget, er det også mulig å forestille seg et fag som på en bredere og mer dekkende måte kunne gitt elevene en innføring i vår religiøse kulturarv.

For det er utvilsomt riktig at den norrøne arven er en svært viktig del av vår norske identitet. Ikke minst var det tilfellet under nasjonsbyggingen i det nittende og tidlige tjuende århundret, men mange trekker fremdeles på den norrøne arven i alle tenkelige sammenhenger, enten det er svartmetallere som trenger inspirasjon til tekstene sine, eller sjokolade- eller ketsjupprodusenter som smykker seg med gudenavn. Også jotnen Trym er sikkert glad for at navnet hans, noe overraskende kanskje, har blitt et populært guttenavn.

Norrøn religion er ikke inkludert RLE-læreplanen, på noen av trinnene i grunnskolen. Men kanskje er det likevel et større antall elever som vet at flere av våre ukedager har sine navn fra norrøne guddommer, sammenlignet med hvor mange som kan gjøre rede for gudene som har gitt navn til planetene i solsystemet vårt. Det er ikke bare den norrøne religionens bidrag til vår kulturarv som glimrer med sitt fravær blant kompetansemålene i religionsfaget, eller øvrige fag i grunnskolen.

Den vestlige sivilisasjonen bygger på arven fra Jerusalem, Athen og Roma, hevdes det. Og i Norge kan vi altså legge til den norrøne arven. Å kun undervise i kristendommen, og andre verdensreligioner, gjør ikke elevene bevisst på dette. De samme argumentene som brukes for å rettferdiggjøre et hovedfokus på kristendomsfaget, nemlig å gjøre elevene istand til å gjenkjenne referansene til kristne myter og praksis i europeisk litteratur og billedkunst, gjelder i høyeste grad for kunnskap om antikken, og gresk og romersk religion.

At man har vanskelig for å fullt ut forstå eksempelvis italiensk renessansemalerier om man ikke kjenner de kristne mytene de ofte fremstiller er et godt poeng. Men det er heller ingen mangel på motiver hentet fra greske myter i billedkunsten fra denne perioden og fremover. Heller ikke i skjønnlitteraturen, og dessuten er svært mange fagbegreper utformet med inspirasjon fra gresk mytologi. Ødipuskompleks, for eksempel, men også begreper vi bruker i dagliglivet, som “å velge mellom Skylla og Karybdis”, eller å stå ovenfor en “Sisyfos-oppgave”. Er det mange elever som tenker på titanen ved samme navn når de blar i et atlas?

Kanskje kunne man derfor utformet et fag som omhandlet gresk og romersk religion, med et særlig fokus på mytene som utgjør kulturelle kjenninger i hele Europa, og har gjort det siden antikken. Dette kunne man kombinert med en tilsvarende innføring i kristne myter, så vel som de norrøne, og etikkdelen kunne rommet såvel hedenske som kristne tenkere. Man kunne gitt det et passende usexy navn, som kulturarvslære, et lite nikk til det gamle faget kristendomslære.

Å blande kristendom med norrøn- og gresk religion i ett fag ville vært nytenkende, men det å få den klassiske arven inn i undervisningen ville simpelthen innebære å bøte på et hull vi lenge har hatt i vår allmenndannelse. Klassiske studier, i en eller annen form, har nemlig i lang tid vært en del av grunnutdanningen i mange vestlige land. I hvilken grad det ennå er tilfellet er jeg usikker på, men i Norge har det i hvert fall vært nærmest helt fraværende.

Første gang jeg ble gjort oppmerksom på dette var da jeg var på secondary school-utveksling i en liten agrarby i New Zealand på slutten av 1990-tallet. I den bitelille provinsbyen Feilding gjorde de seg stolt klare til å feire skolens syttifemårsjubileum, en anstendig alder for en newzealandsk skole. Min egen skole, Oslo Katedralskole, som ble grunnlagt i 1153, hadde utvilsomt en mer respektabel alder, men der hadde man ikke noe eget fag som gav en innføring i den klassiske perioden i europeisk historie, selv om latin riktignok var tilgjengelig som et valgfritt språkfag. Et slikt fag hadde man i avsidesliggende Feilding. Hvordan det kunne ha seg at arven fra antikken ble lagt større vekt på i en landlig skole i Vestens yngste land enn i det europeiske Norge var ikke så lett å begripe.

Antageligvis ville likevel ingen av disse to potensielle religionsfagene vakt noe særlig begeistring blant dem som har det sterkeste politiske engasjementet på området. Melværs drømmefag ville mest sannsynligvis kun begeistret dem som har en særlig religionsfaglig interesse, mens de sterke kreftene som er opptatt av å ivareta vår kristne arv ville sett på det som et sant mareritt. Kanskje verre enn ikke å ha et religionsfag overhodet. De mange som ønsker å fokusere mer på basisfagene, og kanskje især realfag, ville nok møtt mindre motstand mot å fjerne et fag av denne typen. Faget lar seg neppe selge, for å bruke et amerikansk uttrykk.

Heller ikke et fag som inkluderer den norrøne og antikke arven ville slått an. For mange kristne, og for partiet KrF, ville det neppe falt i god jord å fullt ut anerkjenne hedendommens bidrag til vår kulturarv. Og de som ønsker å økonomisere bort humanistiske “tullefag” ville derfor mistet noen av sine argeste motstandere.

For de av oss som er opptatt av å ha et religionsfag er det trolig best å stikke fingeren i jorda og være noenlunde fornøyd med det faget vi har i dag, og som elevene tross alt trives med. Alternativet er neppe Melværs drømmefag, dessverre, men snarere at det ikke blir gitt noen religionsundervisning i det hele tatt.

Lenker:

Religioner.no lenker: 

 

 , , , , , ,