Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 47. Ondskapsbanalitet

Hans Olav Arnesen      |      18/11/2013

Kopi av P1040730Man trenger ikke være noe monster for å utføre onde handlinger, det rekker å være tankeløs. Den slutningen trakk Hannah Arendt da hun fulgte rettsaken til Otto Adolf Eichmann i Jerusalem.

I filmen The Act of Killing fremstår ondskapen i en form som er vel så burlesk som banal. Den handler om en gruppe svært fargerike eldre menn som gjenskaper sine forbrytelser under Suhartos statskupp i 1965, i en film hvor de i stor grad får ha regien selv.

Dermed begir de seg ut på en reise gjennom sin ekstremt voldelige ungdomstid. I hvert fall for en av dem, den joviale og danseglade bestefaren Anwar Congo, blir dette etterhvert et ubehagelig møte med fortidens spøkelser. Fra å skryte av sine innovative drapsteknikker, hvor ståltråd var det viktigste redskapet, ender han opp med å forstå hvordan ofrene hans må ha følt det, og hvor vanskelig det må ha vært for de etterlatte barna.

Det er en ubehagelig prosess å følge, også for publikum. Det går på samvittigheten løs når man innser at man er i ferd med å føle sympati for denne massemorderen når han etterhvert begynner å innse hvilke lidelser han har påført sine hundrevis av ofre. Det kjennes heller ikke riktig å le i en film som omhandler massedrapet på mellom en halv og to millioner mennesker. Det er likevel vanskelig å la være ettersom morderne er så komiske. Blant annet liker en av dem å kle seg i antrekk som til sammenligning får dragartistene i Great Garlic Girls til å fremstå som sømmelige bedehuskvinner.

Det er noe uvirkelig over de gamle “heltenes” liv i Nord-Sumatra. Morderne lever side om side med de etterlatte og ingen av drapsmennene skammer seg over forbrytelsene. Snarere tvert imot lever de godt på det renommeet de skapte seg i løpet av den blodige kommunistjakten på midten av 60-tallet. De kan skryte av drapene på TV og mimre om den vellykkede kommunistutryddelsen sammen med guvernører og visepresidenter, som roser dem for innsatsen deres.

The Act of Killing er en av de sjeldne filmene man aldri noen gang vil glemme, selv om man kanskje skulle ønske det. Filmen har likevel ingen ambisjoner om å gi noen helhetlig skildring av grusomhetene som ble utført under Suhartos regime. Det var eksempelvis ikke bare paramilitære grupper med mafiaaktige tendenser, som Pancasila Youth, som deltok i massemordet på “kommunistene”. Også religiøse organisasjoner bidro.

Heller ikke blant de religiøse lederne i Indonesia synes skam over ugjerningene å være nevneverdig utbredt. Ifølge en norsk annenhåndskilde ble representanter for ulike religiøse grupper i landet, som var samlet på en konferanse, bedt om å finne eksempler på et vellykket interreligiøst samarbeid. Noen trakk da, i fullt alvor, frem utryddelsen av kommunistene. Der bidro  jo flere religiøse grupper, ikke bare muslimer. Også kristne deltok og på den hinduiske øya Bali ble det drept en større prosentvis andel kommunister enn noe annet sted i landet.

Anwar Congo får ikke sove om natten, forteller han. Det er trolig den eneste straffen han noen gang trenger å bekymre seg over. Ofrenes etterlatte vil aldri få oppleve rettferdighet. Det kan være lett å glemme det her i nord, men slik er det i store deler av verden. Det er ingen utsikter til at det noen gang vil bli tatt et oppgjør med grusomhetene som ble begått i de landene i Øst-Asia hvor kommunismen seiret, heller ikke i land i Latin-Amerika hvor høyrediktaturer rådet. Selv i Europa er det uråd å få rettferdighet. Blant annet har det vist seg svært vanskelig å få tilbake familieeiendommer i Øst-Europa som ble ekspropriert av staten og gitt til kommunistiske partimedlemmer.

Også Norge har bidratt til at ugjerningsmenn unnslipper rettferdigheten. Våre egne moralske reservasjoner mot dødsstraff har sørget for at de kurdiske ofrene for Ansar al-Islam trolig aldri vil oppleve at Mulla Krekar blir stilt til ansvar for hans forbrytelser.

Rettferdighet er utenfor rekkevidde for mange, i hvert fall i dette livet. De fleste religioner har et svar på hvorfor ondskap eksisterer, men gir også et håp om at rettferdigheten en dag vil seire, om enn ikke nødvendigvis i denne verden. Selv Congo var bekymret for karma, den moralske kausalloven som sikrer at alle handlinger får sin naturlige konsekvens, selv om han betraktet den mer som en straff fra Gud. Med tanke på hvor vanlig slike massakrer som den indonesiske kommunistutryddelsen har vært opp igjennom historien er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at ideen om en endelig dom, som i de abrahamittiske religionene, også har hatt stor appell.

Frykten for karmiske konsekvenser eller guddommelig straff er ikke nok til å hindre menn som Congo eller general Suharto fra å begå de grusomste forbrytelser. Men kanskje er håpet om rettferdighet som ligger i disse forestillingene, samt i lovnaden om belønning for gode mennesker, med på å gjøre tilværelsen mer utholdelig for de overlevende ofrene?

Forhåpentligvis. Eichman ble henrettet i Jerusalem, noe som gav de overlevende fra konsentrasjonsleirene og deres etterlatte et minstemål av rettferdighet i denne verden. Ofrene til Anwar Congo og general Suharto må håpe på rettferdighet i det hinsidige.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 , , , ,

Responses

  1. Ondskapens burlesk | Argument says:

    mars 11th, 2014 at 09:51 (#)

    […] redaktør av Religioner.no. Denne teksten ble først publisert på Religioner.no, under tittelen Ondskapsbanalitet, 18. november […]

Leave a Response