Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 49. Ytringskostnad

Hans Olav Arnesen      |      02/12/2013

Kopi av P1040730Den unge danske dikteren Yahya Hassan er en modig mann. I diktsamlingen han utgav i oktober tar han et sviende oppgjør med sin foreldregenerasjons bruk av korporlig avstraffelse, det i betydelig grad selvvalgte utenforskapet og religiøs dobbeltmoral.

Det er alltid en belastning å ta et oppgjør med sitt oppvekstmiljø, særlig om man tilhører en sterkt segregert minoritet. Ikke minst når oppvasken tas i offentligheten.

Prisen er ofte fordømmelse og utstøtelse, noen ganger endog fra ens egen familie. Det er en høy pris å betale. Mange som har forlatt kristne sekter forteller om det samme.

Hassan må imidlertid betale en enda høyere pris for sin bokdebut. Han risikerer sitt eget, og sin partners, liv og trygghet. Han har allerede blitt overfalt på åpen gate og lever nå med politibeskyttelse døgnet rundt.

Han er i godt selskap. Salman Rushdie har levd på denne måten siden en fatwa som oppfordret muslimer til å ta livet av ham ble utstedt av Ayatollah Khomeini i 1989. Ingen har klart å nå Rushdi, men andre har blitt angrepet og endog drept for å ha befatning med ham. Den norske forleggeren William Nygaard ble i 1993 skutt og såret utenfor sitt hjem.

Mange europeiske samfunnsdebattanter, kunstnere og intellektuelle har mistet sin egen trygghet som følge av deres islamkritikk. Også i Skandinavia. Det gjelder ikke minst kritikere med minoritetsbakgrunn, som eksempelvis norske Kadra Yusuf og Amal Aden, som begge har opplevd å bli overfalt på åpen gate.

I våre naboland har det vært verre. I Danmark har den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard overlevd et drapsforsøk fra en mann bevæpnet med øks og kniv. Lederen for det danske Trykkefrihedsselskabet, Lars Hedegaard overlevde såvidt et drapsforsøk da en mann forsøkte å skyte ham i hans eget hjem. Planer om å bombe Jyllandsposten har også blitt avslørt, en av dem her til lands.

I Sverige har den underlige kunstneren Lars Wilks også blitt angrepet flere ganger, og fått sitt hjem påtent. Han synes merkelig uberørt av det hele, kanskje fordi han ser på hele livet sitt som en eneste stor performance, hvori også drapsforsøkene inngår som en del av det pågående kunstprosjektet.

Selv om utbrytere fra andre religiøse miljøer må slite med flere av de samme utfordringene som Hassan er det altså i våre dager først og fremst europeiske muslimer som må hanskes med trusselen om vold, drap og lemlestelse når de tar slike oppgjør med sitt miljø.

Flere av de nevnte eksemplene er likevel ikke utbrytere, men kritikere som står utenfor islam og minoritetsmiljøene, men som likevel blir truet eller angrepet. Det er fordi islam tradisjonelt også gjør krav på politisk innflytelse, og ifølge radikale islamister bør samfunnet i sin helhet styres av islamske prinsipper og lov.

Politisk motiverte angrep på ytringsfriheten står ikke islam alene om. Vi har en lang tradisjon for politisk terror i Europa. Terrorangrepene som ble utført av en norsk høyreekstremist i 2011 er det mest ekstreme eksempelet i Skandinavia. I Sverige har man hatt flere politiske attentater, slik som på Olof Palme i 1986 og Anna Lindh i 2003, begge sosialdemokrater.

(…) hvordan kan man ha et reelt demokrati dersom man har så liten tillit til folkets dømmekraft at man må skjerme dem fra uheldige meninger?

I dag er det likevel politikere på den ytre høyrefløyen som i størst grad blir utsatt for vold i Sverige. Da er det ikke like lett for alle å mønstre den samme sympatien. Har de ikke seg selv å takke når de formidler et såpass konfliktfylt og polariserende budskap?

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt mener åpenbart det. For noen år siden hadde han følgende å si om angrepene på sverigedemokrater:

 “Jag tar avstånd från alla former av våld och hot. Men vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.”

Det er ikke sikkert Reinfeldt ligger våken om nettene og engster seg for om et av angrepene en dag vil få et dødelig utfall, men det burde han kanskje gjøre. Det var nemlig en svært uheldig uttalelse som helt sikkert vil bli trukket frem igjen dersom noe slikt skulle skje. Det er også underlig at han ikke innser at den samme tankegangen kan snus mot ham selv. En potensiell attentatmann vil helt sikkert hevde at man ikke burde bli overrasket over at en statsminister som viser forståelse for angrepene på hans politiske motstandere selv blir utsatt for et angrep.

I Norge har vi tatt en annen vei, heldigvis. Etter 22.7.- angrepene kunne man ha valgt å gå i en svensk retning og nektet radikale stemmer talerom i offentligheten. Stoltenbergs slagord etter angrepene var istedet mer åpenhet og mer demokrati. Og det har vi fått.

Selv virkelig ytterliggående stemmer, som eksempelvis høyreradikaleren Fjordmannen og islamisten Mohyeldeen Mohammad har fått slippe til i avisene. Det er ganske bemerkelsesverdig og noen vil nok hevde det er litt vel mye åpenhet, men hvordan kan man ha et reelt demokrati dersom man har så liten tillit til folkets dømmekraft at man må skjerme dem fra uheldige meninger?

I Danmark har tonen i debatten om integrering og verdier vært krassere enn i Norge. Kanskje har den vært for hard for mange nordmenns smak, men det kompromissløse danske forsvaret for ytringsfriheten er ikke uten suksesser.

Mest oppsiktsvekkende er det at den danske imamen, Ahmed Akkari, som i 2005 var en av mennene som reiste Midtøsten rundt for å piske opp hatet mot Danmark etter publiseringen av de såkalte Muhammed-karikaturene, nå angrer dypt på det han gjorde. I dag er han selv en innbitt forsvarer av ytringsfriheten, og betaler den samme kostnaden i form av voldstrusler som han selv var med på å pålegge andre.

Man kan spørre seg om Yahyan Hassan, eller Ahmed Akkari, ville hatt mot til å stå frem med sin kritikk i Sverige. Det har ikke vært lett i Danmark, og i tillegg til motstanden fra minoritetsmiljøet Hassan kritiserer har han opplevd å bli brukt, eller misbrukt, av politikere på både venstre- og høyresiden, som han selv sier.

Det ville trolig ikke vært helt enkelt for Hassan å gå i rette med sitt innvandrermiljø om han var oppvokst i Norge heller, slik flere norske muslimer har fått erfare. Likevel er vi neppe dårligere stilt enn danskene, og kanskje er vi betydelig bedre rustet til å håndtere lignende konfrontasjoner enn svenskene. I hvert fall har flere ledende muslimer sagt at de ønsker en lignende debatt om barneoppdragelse og patriarkalske holdninger velkommen her til lands. Det er i seg selv svært oppmuntrende.

Et liberalt, demokratisk samfunn trenger modige menn og kvinner som Hassan, som våger å varsle om uheldige forhold og sørge for å slepe problemene ut i lyset hvor de kan løses. Alternativet er at de forblir i mørket hvor de kan vokse i styrke og størrelse. I dette tilfellet dreide det  seg om islam og et innvandrermiljø, i morgen kan det være noe annet. Det er kritikk som driver landet fremover, på alle samfunnsnivåer, og dersom noen forsøker å kneble den på noe som helst vis, og spesielt ved bruk av vold, bør vi alle slå ring om dem som fremmer kritikken, uavhengig av om vi er enige med dem eller ikke.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 , , ,