Uke 5. Dødsstraff
Vil du bli skutt? Eller foretrekker du å bli forgiftet, gasset, hengt eller elektrifisert? Det er de alternative avrettingsmetodene amerikanske dødsdømte kan velge imellom.
I hvert fall i enkelte delstater. I de aller fleste av de 35 statene som ennå utfører henrettelser er det kun giftsprøyte som gjelder. Siden dødsstraffen ble gjeninnført i 1976, etter et kort opphold, har 1364 mennesker blitt henrettet i USA. Av disse har 1189 blitt henrettet gjennom giftsprøyte.
Hvorfor har giftsprøyten blitt så populær? Trolig fordi det å henrette noen ved hjelp av moderne legemidler fremstår som mer humant. Særlig den mest utbredte tretrinnsmetoden, med en bedøvende, paralyserende og til slutt livsavsluttende injeksjon, gir henrettelsen et legevitenskapelig preg som trolig virker som en salve på samvittigheten.
Nå har imidlertid bildet av giftsprøyten som en human avrettingsmetode slått alvorlige sprekker. Den 17. januar ble Dennis McGuire, som var dømt for drapet på en gravid kvinne, henrettet i delstaten Ohio. Det tok opp i mot tjuefem minutter før han døde, og vitner til henrettelsen kunne fortelle at han hev etter pusten i lang tid etter å ha mottatt injeksjonene.
En av forklaringene på den mislykkede henrettelsen er at stadig flere legemiddelselskaper nekter å selge medikamenter til amerikanske delstatsfengsler hvor dødsstraff praktiseres. Blant annet det danske selskapet Lundbeck som produserer medikamentet Pentobarbital som tidligere har blitt brukt i henrettelser i Ohio. Det har ført til at fengslene må ta i bruk nye medikamenter, og man har også benyttet seg av medikamenter som ikke har vært lagret på forsvarlig vis.
Mange dødsstraffmotstandere, på begge sider av Atlanteren, ønsker disse reservasjonene fra legemiddelselskapenes side velkommen, og håper det kan bidra til å sette en stopper for praksisen som hevdes å være i strid med Den amerikanske grunnlovens forbud mot grusomme og uvanlige straffeformer. Det var dette tillegget til grunnloven fra 1791 som i sin tid var grunnlaget for det kortvarige forbudet mot dødsstraff på 1970-tallet.
I mens raser debatten om reservasjonsretten i Norge. Et av argumentene er at fastlegene bør velge et annet yrke dersom de ikke er villig til å henvise til behandlingsformer som tilbys av det offentlige helsevesenet her til lands. Argumentet får tyngde ved at fastlegeordningen er økonomisk gunstig for legene, som får betalt selv for pasienter som aldri svinger innom legekontoret. På den annen side var jo mange av dagens allmennleger allerede i jobb da fastlegeordningen ble innført i 2001.
Interessant blir det derimot hvis man overfører argumentene fra den norske reservasjonsrettsdebatten til legemiddelselskapenes salgsnekt av medikamenter til bruk i henrettelser. Hvorfor skal legemiddelselskapene kunne nekte å selge medikamenter til bruk i en lovlig medisinsk prosedyre i en moderne, vestlig rettsstat?
Fra et norsk ståsted blir det en håpløs sammenligning. Legemiddelselskapene er selvstendige virksomheter, mens fastlegene får en betydelig del av sin lønn fra det offentlige. Videre kan man ikke sammenligne drapet på voksne, fullt utviklede individer med å fjerne et foster i sin tidlige utviklingsfase.
Argumentet om økonomisk selvstendighet er det knapt mulig å bruke i Norge. De underligste virksomheter har et sugerør i det offentliges pengebinge på ett eller annet vis, selv kunstnere og pressen. Skal man disiplinere også dem i samvittighetsspørsmål?
Når det gjelder drapet på voksne mennesker versus fostre kan også det problematiseres. Det er utvilsomt en stor forskjell mellom det å drepe et tenkende, selvbevisst vesen fremfor et uutviklet foster som kanskje ikke engang vil overleve svangerskapet. På den annen side har en morder og voldtektsmann som McGuire på sett og vis valgt sin egen skjebne ved å gjøre ende på et født såvel som et ufødt liv. Det er vanskelig å hevde at et foster har gjort noe for å fortjene å bli nektet fortsatt liv.
Spørsmål om liv og død er aldri enkle om man reflekterer tilstrekkelig mye over dem, enten det dreier seg om krig, dødsstraff, abort eller aktiv dødshjelp. I Norge er debatten om abort så smått i ferd med å våkne til live igjen etter å ha vært dempet i mange år. Dødsstraffdebatten i USA har alltid vært der.
Nå har dødsstraffmotstandernes sak fått vind i seilene. Praksisen med dødsstraff har tidligere hentet sin legitimitet i dens støtte i folket. Amerikanerne har generelt en mer demokratisk innstilling til verdispørsmål enn europeere, og lar i større grad folkeopinionen være målestokken for hva som er anstendig.
Slik er det altså ikke på vår side av dammen. I så fall ville dødsstraff blitt praktisert i flere europeiske land. I Storbritannia har støtten til dødsstraff tidvis nærmet seg 80 %, omtrent like høy som i Japan, det eneste moderne demokratiet utover USA som praktiserer dødssstraff. I de senere år har dødsstrafftilhengerne blitt færre, men en spørreundersøkelse fra mai i fjor viste at 63 % av den britiske befolkningen mente man burde kunne henrette terrorister.
I USA er det likevel enkelte tegn som tyder på at opinionen nå svinger i dødsstraffmotstandernes favør. Det gjelder også de kristne. En rykende fersk spørreundersøkelse konkluderer med at kun 40 % av kristne respondenter støtter dødsstraffen. Oppslutningen rundt dødsstraffen var forøvrig mye lavere blant respondenter som beskrev religion som svært viktig i deres liv.
Vel så interessant var det at kun fem prosent av amerikanere mente Jesus ville støttet opp om dødsstraffen. Kun to prosent av amerikanske katolikker mente det samme, mens protestantene hadde et litt mer blodtørstig bilde av Jesus. Åtte prosent av amerikanske protestanter mente Jesus ville støtte dødsstraffen. Uansett tyder dette på at amerikanere mener at det ikke er realistisk å leve i tråd med Jesu ikke-voldsbudskap.
Legemiddelselskapenes boikott av medikamenter til amerikanske fengsler er neppe kroken på døren for dødsstraffen. I Japan er hengning den eneste henrettelsesmetoden, og det er ingen ting som tyder på at det å dø av knekt nakke er verre enn å dø av giftsprøyter. For ikke å snakke om den elektriske stolen, som har tatt 158 liv siden 1976, og som må sies å være et av de mest perverse strafferedskapene Vesten har disket opp med siden middelalderen.
Alternative henrettelsesmetoder er det nok av. At det amerikanske folket begynner å få samvittighetskvaler derimot, det gjør at det spøker for kapitalstraffens fremtid i USA. Kanskje er det et tegn på at amerikanere i større grad enn tidligere tror at det er mulig å leve i større samsvar med idealene til sitt fremste religiøse forbilde?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no