Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 50. Forsoning

Hans Olav Arnesen      |      09/12/2013

Kopi av P1040730Verden er i sorg på grunn av Nelsons Mandelas død. Ikke fordi den kom uventet, men fordi det ikke bare er en mann som har gått bort, men et av vår tids fremste moralske forbilder.

Mandela er naturligvis kjent for kampen mot apartheidsystemet, raseskillet som gav de hvite forrang fremfor så vel svarte som fargede sørafrikanere. Det som har gitt ham posisjonen som det kanskje fremste symbolet på forsoning er likevel hans evne til å tilgi. Ettersom han tilbrakte 27 år av sitt liv i fengsel var det noe av en bragd å kunne forsone seg med sine tidligere undertrykkere.

Tilgivelse står sentralt i kristendommen. Kanskje kan noe av æren for Mandelas forsoningsvilje tilskrives innflytelsen han fikk fra sin dypt religiøse mor, eller metodistskolen hvor han tilbrakte sine barndomsår. Sikkert er det likevel at kristendommen har vært brukt til å bekjempe apartheid, men også til å legitimere ulikhetene mellom svarte og hvite i Sør-Afrika.

Den anglikanske biskopen, Desmond Tutu, som i likhet med Mandela har vunnet Nobels fredspris, er ett eksempel. Til tross for at han selv er geistlig er han fullt klar over at kirken han tjener ofte har tjent Det britiske imperiets interesser på bekostning av de innfødte folkene det underla seg. En spøk Tutu har brukt ved enkelte anledninger illustrerer dette godt:

”Da misjonærene kom til Afrika, hadde de med seg Bibelen. Vi hadde jorden. De sa: ”La oss be”, og vi lukket øynene. Da vi åpnet dem var det vi som hadde Bibelen, og de som hadde jorden.”

Det var ikke alle misjonærer som tjente som redskaper for europeisk imperialisme. Sør-Afrika var det første målet for norsk misjon, og det var Det norske misjonsselskap som eide det som trolig er tidenes mest berømte misjonsstasjon, Rorkes Drift. Her fant et av de mest legendariske slagene i britisk kolonihistorie sted i 1879. Den svenske misjonæren som holdt til her, Oscar Witt, var langt ifra positivt innstilt til den britiske invasjonen av ”hans” zuluer.

Det var selveste Herren som hadde gitt dem råderetten over landet de tok i sin besittelse.

Britene var likevel ikke de første europeerne zuluene hadde vært i konflikt med. I den første halvdel av det nittende århundret begynte bønder av hovedsakelig nederlandsk avstamming, boere, å trekke fra Kapplandet og innover det åpne landskapet i det sentrale Sør-Afrika, velden. Boerne var kalvinister, enormt frihetssøkende, og var i stand til å utstå de mange farene og prøvelsene de utsatte seg for takket være en forestilling om at Gud hadde en spesiell plan for deres folk. Det var selveste Herren som hadde gitt dem råderetten over landet de tok i sin besittelse.

At områdene allerede var bebodd spilte liten rolle. Dels så man for seg at Gud hadde sørget for at de svarte var til for å tjene boerne. Siden oppstod det en myte om at landet var ubebodd da boerne trakk innover velden. En viss kjerne av sannhet er det i denne påstanden, ettersom den utvilsomt største tragedien som noen gang har rammet Sør-Afrika, mfecane, eller den store knusingen, fant sted i tiden like før boerne begav seg på sin trek til innlandet. Mer enn en million mennesker kan ha blitt drept i krigene som fulgte i kjølvannet av kong Shakas militarisering av Zulu-nasjonen.

Boernes uavhengighet ble snart satt under press som følge av de store metall- og mineralrikdommene som ble oppdaget i de områdene de bosatte seg i, og som naturligvis vakte britenes interesse. Riktignok vant de to boerrepublikkene Oranjefristaten og Transvaal sin uavhengighet i 1881, da de imponerende nok lyktes i å beseire britene. En ny krig brøt likevel ut i 1899, og den skapte dype sår som aldri helt har blitt leget.

Den andre boerkrigen varte i tre år. I siste halvdel av krigen brukte boerne geriljataktikker som det var uråd for britene å svare på. Løsningen ble å brenne ned boernes gårder, skyte husdyrene deres og plassere kvinner og barn i konsentrasjonsleire. Denne taktikken hadde de lært av spanjolenes kamp mot opprørere på Cuba, og kort tid etter skulle amerikanerne komme til å benytte seg av konsentrasjonsleire i en enda større skala på Filippinene.

Av de 120 000 boerne som ble plassert i konsentrasjonsleire døde anslagsvis 26 000. Hovedsakelig kvinner og barn. Det vakte stor harme i verdensopinionen, men britene vant krigen. Hvor mange svarte som døde under krigen er det ingen sikre tall på, men sult og sykdom tok livet av flere enn kampene. Under det som kanskje er historiens mest bedagelige beleiring, av den lille byen Mafeking (fra 13 oktober 1899 til 17 mai 1900), henrettet britene underernærte bantuer for tyveri av mat, mens de selv hadde overflod nok til å by sine befriere på champagne og en flere retters middag. Det var den mye bejublede stifteren av speiderbevegelsen, Robert Baden-Powell, som beordret henrettelsene.

Desmond Tutu kaller Sør-Afrika regnbuenasjonen, fordi det er så mange ulike etnisiteter i landet.

Til tross for overgrepene under krigen viste britene stor forsoningsvilje etter at seieren var sikret. Store summer ble brukt for å kjøpe inn redskaper og husdyr til boerne som hadde mistet alt under krigen. En slik sjenerøs velvilje mot en beseiret fiende var historisk, men ikke udelt populær blant britiske skattebetalere. Det var heller ikke nok til å vinne boernes hjerter. De svarte og inderne ble naturlig nok skuffet fordi de hadde håpet på forbedrede kår som takk for sitt samarbeid med britene.

Desmond Tutu kaller Sør-Afrika regnbuenasjonen, fordi det er så mange ulike etnisiteter i landet. Ved siden av urfolket, san- og khoikhoiene, bantuene og europeerne er det altså en stor gruppe indere i landet, som ble brakt dit av britene. Den diskrimineringen Mahatma Ghandi opplevde da han arbeidet som advokat i Sør-Afrika mellom 1893-1914 spilte en vesentlig rolle i å forme hans ideer om en felles indisk identitet, så vel som ikke-voldstaktikken han skulle komme til å bruke i sin kamp for indisk uavhengighet.

Det er likevel én etnisitet som ikke lenger finnes i den sørafrikanske miksen som indirekte var med på å legge til rette for boernes maktovertagelse, og dermed for apartheid. Kineserne.

Etter krigens slutt ble de erobrede republikkene styrt av en de facto byråkratdiktator, Alfred Milner, som for øvrig gjorde en svært god jobb, men uten å bli populær av den grunn. Blant annet terget han på seg de mektige gruveeierne fordi han krevde at de svarte arbeidernes kår måtte forbedres noe. Gruveeierne krevde til gjengjeld at større mengder billig arbeidskraft måtte gjøres tilgjengelig. Milner løste dette ved å importere titusenvis av kinesere til landet.

Når store mengder fattige innvandrere blir brakt inn i et land, særlig på så kort tid, er det nesten uunngåelig at det vil forekomme tilfeller av vold og tyveri. Det førte til et voldsomt kineserhat blant mange lokale sørafrikanere, mens man i Storbritannia var mer bekymret for hva de lokale kunne finne på å gjøre mot kineserne. Milner ble presset fra alle kanter og så seg nødt til å tre av. I stedet ble det utlyst valg som boerne vant. Mer enn 50 000 kinesere ble simpelthen deportert tilbake til Kina mellom 1907 og 1910. Selv sine døde tok de med seg hjem. I dag er de glemt.

Kun tre år etter krigens slutt hadde boerne vunnet tilbake makten i sine gamle republikker. I 1910 vant de på demokratisk vis makten i hele Sør-Afrika. I 1948 ble apartheid, eller raseskillepolitikken, offisielt innført. I 1961 tok boerne sin endelige hevn over britene da Sør-Afrika ble en republikk og trådte ut av Samveldet. Allerede i sitt første år som president sørget Mandela for å melde landet inn i Samveldet igjen.

Sør-Afrikas historie er full av bitre stridigheter, også fra tiden før de hvite for alvor meldte sitt nærvær. Slike sår gror langsomt, og det finnes rikelig med grobunn for nye konflikter. Den sosiale ulikheten er fremdeles svært stor, og selv om det har vært en viss fordeling av verdier fra den hvite minoriteten har det kommet et mindretall av svarte til gode. Konflikter mellom ANC og zulupartiet Inkatha ender tidvis i voldelige sammenstøt, og kriminalitetsratene er skremmende høye. Landets nåværende overhode, president Zuma, er polygamist, tidligere voldtektssiktet og har også vært anklaget for korrupsjon. Han har også hatt for vane å synge ”Skyt boeren” på ANC-treff, noe som vanskelig kan kalles særlig forsonlig.

Sør-Afrika kunne nok hatt godt av et nytt lederskap. Mange er nok urolig for fremtiden nå som den mest samlende figuren i landet har gått bort. At noen ny Mandela skal gjøre sitt inntog på den politiske arenaen i Sør-Afrika er likevel trolig for mye å be om.

Ikke desto mindre kan man håpe på at symbolet Nelson Mandela vil fortsette å bidra til samling og forsoning lenge etter at mannen nå er borte.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.

 , , ,

Leave a Response