Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 6. 2013 Islamistvandalisme

Hans Olav Arnesen      |      04/02/2013

Hans Olav Arnesen

Det franskledede felttoget i det nordlige Mali synes å være en suksess. Det er gode nyheter for befolkningen i området. For mange av kulturskattene i regionen er det kanskje for sent. Islamistene bruker nemlig tid og ressurser på å ødelegge gamle kulturminner før de må trekke seg tilbake. For den historisk interesserte kan denne ødeleggelsestrangen kanskje minne om Adolf Hitlers Nerobefehl, ordren om å legge Tyskland i ruiner før de allierte tok landet i besittelse.

Et av stedene som lider mest er Timbuktu, denne legendariske handelsbyen ved Saharas sørlige grense. En lang rekke mausoleer som rommet islamske helgener lå spredt rundt i byen. Islamistene gikk løs på disse med hakker og spader i den tiden de hadde makten i området. Gamle, håndskrevne manuskripter har også gått opp i flammer, selv om mange heldigvis ble smuglet ut før islamistene fikk lagt hånd på dem. I noen tilfeller er det vanskelig å avgjøre om det er en pervers ødeleggelsestrang snarere enn fromhet som motiverer vandalene, for eksempel når de brøt opp hovedportene til Sad Yahya-moskéen som ikke var ment å åpnes før endetiden.

(…) mennesker er på sett og vis erstattelige, så fryktelig det enn høres ut, mens unike kulturminner er det ikke.

Kanskje er denne vandalismen virkelig et endetidstegn? Ihvertfall for islamistene i Ansar Dine, på samme måte som Talibans sprengning av de store Buddha-statuene i Bamiyan varslet slutten på deres herredømme over Afghanistan. Det å ødelegge kulturminner er en effektiv måte å få verdensopinionen mot seg på. Avhugde hender og offentlige avrettelser gjør selvfølgelig sterkt inntrykk. Men mennesker er på sett og vis erstattelige, så fryktelig det enn høres ut, mens unike kulturminner er det ikke.

Ødeleggelsen av kulturskatter i religionens navn er ikke noe nytt. Abraham, de tre store monoteistiske religionenes stamfar skal, ifølge en ikke-bibelsk myte, ha ødelagt gudebilder alt som guttunge. Den jødiske aversjonen mot falske gudebilder preger bibeltekstene og var også en viktig drivkraft bak den vellykkede makkabeeroppstanden mot de hellenske seleukidene. Selv romerne måtte respektere jødiske sensibiliteter på dette området. Romersk mynt kunne ikke benyttes på tempelområdet fordi de bar bildet av keiseren, men måtte veksles inn i mindre blasfemisk valuta. Det var disse pengevekslerne Jesus gjøv løs på i Matteusevangeliet.

Kampen mot avgudsbilder ble så og si globalisert med kristendommen og islam, frelsesreligioner med et budskap ment for hele menneskeheten. Riktignok ble billedforbudet bare unntaksvis respektert i kristendommen, men hedenske gudebilder ble ikke akseptert. Kristne står for noen av de verste tilfellene av religiøst motivert vandalisme. Aller verst er nok ødeleggelsen av hedenske kulturskatter i antikken, og i de førkolombianske imperiene i Den nye verden.

Det er likevel ikke til å komme bort i fra at sammenlignet med de andre utstillingene på Louvre er den islamske nokså mager.

Wahabittiske islamister, slik som Ansar Dine, har fått lov til å prege vårt syn på islam som billedkunstfiendtlig. Et besøk på den islamske utstillingen i Louvre gir et annet bilde. Her kan man se et islam med en rik billedtradisjon, som var åpent for kunstneriske impulser fra såvel Europa som Kina, og som kunne ha produsert store mestere innenfor eksempelvis malerkunsten om de historiske omstendighetene hadde vært anderledes.

Det er likevel ikke til å komme bort i fra at sammenlignet med de andre utstillingene på Louvre er den islamske nokså mager. Det skyldes ikke at det ikke har blitt produsert rikelig med kunst i muslimske land. Ifølge muséet selv ligger forklaringen i at de menneskeskapte ødeleggelsene har vært adskillig større i den islamske verden sammenlignet med Europa. Årsakene til dette er mange, men man kommer ikke utenom at invaderende steppefolk fra Sentral-Asia, først tyrkisktalende fra 900-tallet og deretter mongolene på 1200-tallet, påførte den islamske verden stor skade og dominerte store deler av Midtøsten i århundrer.

Alt kan likevel ikke unnskyldes med ytre forhold, og mye religiøs vandalisme har blitt utført i islams navn, noe som begynte alt med profeten Muhammeds ødeleggelse av gudebilder i Mekka. Eksempelvis ble biblioteket i Alexandria brent, den veltede kolossen på Rhodos ble brukt som skrapmetall og en lang rekke helligdommer ødelagt eller gjort om til moskéer overalt hvor islam vant frem. Heller ikke islamske helligdommer har fått stå i fred. På 1700-tallet grunnla Muhammad Ibn Abd Al-Wahhab en fundamentalistisk bevegelse som ødela en lang rekke islamske gravsteder på Den arabiske halvøya.

Ottomanerne lyktes til slutt å sette en stopper for herjingene, men i det tjuende århundret fikk den wahhabittiske familien Saud opprettet et eget kongedømme som siden skulle vise seg å romme noen av verdens største oljereserver. Dette har gjort det mulig for dem å spre sin strenge og kunstfiendtlige tolkning av religionen til resten av den islamske verden. Ødeleggelsene i det nordlige Mali utføres i Wahhabs ånd, mens det paradoksalt nok er den sekulære republikken Frankrike som, gjennom konservatorene i Louvre og troppene i Mali, i øyeblikket gjør mest for å bevare den islamske kunstarven.

Uavhengig av hva man ellers måtte synes om europeiske makters oversjøiske militærkampanjer vil vel de fleste dele håpet om at de lykkes i å berge så mye som mulig av Malis kulturskatter?

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 

 

 

 

 

 , , , , , , , ,