Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 7. 2013 Venstrevridning?

Hans Olav Arnesen      |      11/02/2013

litebilde.avHans.JPGMed mindre man følger med i ulike faglige fora kan det synes som om religionsvitere sjeldent kritiserer hverandres synspunkter. Den “idyllen” brast med et smell forrige uke da Alexandra Larsen i en kronikk i VG og et seminarinnlegg på Litteraturhuset langet ut mot det hun mente var venstrevridde forskere som Bjørn Olav Utvik, Knut S. Vikør, Knut Aukrust, Oddbjørn Leirvik og Mattias Gardell. Sant å si er kun de to sistnevnte egentlige religionsvitere, men også historikerne Utvik og Vikør, samt kulturhistorikeren Aukrust har vært opptatt av religion, da særlig islam.

Hennes påstand er at venstreradikale har beholdt et hegemoni i islam- og Midtøsten-studier som de har mistet i andre fagmiljøer, og som gjør at man betrakter sin egen kristne historie i et overdrevet kritisk lys, mens man skjønnmaler den islamske historien. Videre avstår man fra å kritisere samtidsislam, mens man finner rasisme og islamofobi overalt hvor man hviler sitt akademiske blikk i Vesten. Flere religionsvitere har latt seg provosere av Larsen. Dels fordi hun skjærer så mange forskere over samme kam, men kanskje også fordi hun tar debatten direkte ut i det offentlige rom uten først å gå igjennom faglige fora. I VG av alle steder. Betyr det at kritikken hennes er grunnløs? Nei, det er den nok ikke, selv om den kanskje er noe upresis.

Det er viktig å presisere at det neppe kan snakkes om noen venstrevridning i religionsvitenskapen generelt. Likevel har islam utvilsomt blitt behandlet anderledes enn andre religioner, slik Larsen hevder. Det gjelder i deler av faglitteraturen, men det kan også forekomme i undervisningen av islam ved norske universiteter. Jeg har selv opplevd det da jeg studerte religionshistorie ved UiO. Spesielt forbauset ble jeg over en forelesning om religionens rolle i Det ottomanske imperiet, riktignok holdt av en gjesteforeleser med bakgrunn i journalistikken. Det var en halvannen time lang oppvisning i historisk revisjonisme hvor Det ottomanske riket ble fremstilt som et paradis for både muslimer og ikke-muslimer. Selv var jeg en fryktelig plage under forelesningen og avbrøt med flere indignerte kommentarer og spørsmål. En av de mest pussige påstandene som ble fremmet var at det av en eller annen grunn var adskillig verre for bysantinerne da Konstantinopel falt for de latinske korsfarerne i 1204 enn da ottomanerne erobret byen i  1453. Det var altså mye bedre for grekerne å bli drept og voldtatt av tyrkere enn av europeiske «frankere». Javel.

Akkurat her er vi kanskje inne på et viktig særtrekk ved de venstreradikale, kanskje også høyreradikale for den saks skyld. Det er ikke hvilke midler man bruker, men hvilke mål man ønsker å oppnå som avgjør om noe er rett eller galt. Slik kan undertrykkelse, politiske mord, terror, slavearbeid, angrepskrig m.m. være akseptabelt, eller i det minste forståelig, dersom man handler ut i fra de rette motivene. Slik har ihvertfall AKP (m-l) og NKP bagatellisert eller bortforklart noen av det tjuende århundrets mest uhyrlige forbrytelser, mens man har rettet sitt fulle fokus på splinten i Vestens øye, en splint som innrømmelsesvis har vært nokså stor til tider.

Noe av den venstreradikale kompromissløsheten i møtet med anderledestenkende dukker fremdeles opp hos Lars Gule i ulike sammenhenger. Selv om Alexandra Larsen ikke nevnte Gule i sin kritikk var det nettopp han som gikk hardest til angrep på den kvinnelige religionssosiologen. Begrepet “hitling” har blitt myntet for å betegne en tendens til å trekke frem nazismebeskyldninger i ulike diskusjoner. En uoffisiell regel i diverse debattfora tilsier at den første som assosierer motparten med nazismen har tapt debatten. I Norge etter 22.7. er det enda verre å bli assosiert med Anders Behring Breivik enn med nazismen. Lars Gule forsøkte å knytte en slik sammenheng mellom Alexandra Larsen og den norske massemorderen ved å peke på at kronikken hennes var lagt ut på et høyreekstremt nettsted. Det var et debattetisk lavmål det vil ta lang tid å glemme for dem som var tilstede, og selv om det kanskje var uklart hvem som vant debatten var det ingen tvil om hvem som tapte den.

Flere har også ment at det er uredelig å trekke frem forskeres medlemskap i venstreradikale organisasjoner som AKP (m-l), ihvertfall når et slikt engasjement ligger langt tilbake i tid. Likevel er det lenge siden vi oppgav forestillingen om den fordomsfrie forskeren, og ens politiske biografi blir således ikke helt uinteressant. Man bør jo likevel ikke straffes livet igjennom for at man som ung mann eller kvinne har vært mer radikal enn det som sunt var. Et interessant prinsipielt spørsmål er likevel om det er likhet for Loke og Tor i slike tilfeller? På torsdagens seminar benyttet jeg anledningen til å spørre Gule om han trodde den norske offentligheten ville vært like tilgivende om han hadde vært en høyreekstrem terrorist på vei inn i Israel med sprengstoff?  Kunne eksempelvis et Vigrid-medlem gjort karriere i akademia dersom vedkommende tok avstand fra sine tidligere standpunkter? Det var Gule usikker på, men påpekte at spørsmålet foreløpig er høyst hypotetisk ettersom det ikke finnes særlig til akademikermateriale på den ytterste høyresiden.

Gules nestenterrorisme ligger langt tilbake i tid. Mattias Gardell har derimot aldri sluttet å være en politisk aktivist. Blant annet var han med den såkalte Gaza-konvoien, ombord på Mavi Marmara, i nokså slett selskap med den tyrkiske organisasjonen IHH, som etterforskes for bånd til al-Qaida. Både Gule og Gardell deltok som sakkyndige i rettsaken mot Anders Behring Breivik. Det trengs vel ikke mye fantasi for å forestille seg hvordan det oppfattes i konspiratoriske miljøer på den ekstreme høyrefløyen når to terrorassosierte venstreradikale blir brukt som objektive fagpersoner i en rettssak mot en terrorist fra motsatt side av det politiske spektrum.

Men hva med Alexandra Larsen da? Er hun nøytral? Hun hevder selv å være det, og på torsdagens seminar sa hun rett ut at hun ikke tilhørte høyresiden. Til Klassekampen hadde hun likevel sagt at hun politisk helte mot borgerlig side. Går man derimot gjennom Larsens tidligere kronikker og innlegg i ulike aviser og digitale medier så står ikke påstanden om politisk nøytralitet helt til troende. Hennes hjertesaker, foruten å påpeke venstrevridningen i akademia, er at rasismepåstander er overdrevne og “kneblende”, at ytringsfriheten er truet, hovedsaklig av islamister, og at muslimer må bli flinkere til å kritisere negative trekk ved sitt eget miljø. Videre fastholder hun at innvandringen setter vår samfunnsmodell under press, og at et større fokus på integrering er viktig, ikke bare i seg selv, men også for å sikre et økonomisk bærekraftig samfunn.  Alt dette er typisk for høyresiden. Det er heller ikke typisk sosialistisk å påpeke utfordringene ved en stor offentlig sektor, eller at nordmenn jobber for lite. Enda mindre vanlig på venstresiden er det å skryte av nordmenns toleranse og fordomsfrihet, og aller minst å vise til nasjonalstatens fortreffeligheter, noe Larsen gjør.

Kanskje er Larsen ikke selv klar over sin høyrebias? Tja. Når man vet at Larsen har publisert hele fem kronikker i den konservative nettpublikasjonen Minerva er det vanskelig å tro at ikke Larsen vet hvor hun hører hjemme politisk.  Det synes åpenbart at det ligger politiske såvel som faglige motiver bak Larsens nylige utspill. Hvis ikke ville hun nok først fremmet sin kritikk i religionsvitenskapelige tidsskrifter, diskusjonsfora og seminarer før hun tok debatten gjennom landets største tabloidavis. Det kan meget vel tenkes at vi trenger klare stemmer fra høyre i norsk akademia, men kravet til ideologisk åpenhet må være det samme uansett hvilken politisk retning man kommer fra.

 

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 

Les Alexandra Larsens tidligere kronikker og innlegg:

 , , , , , , ,

  • Lars Gule

    Jeg synes vel kanskje kommentatoren her kunne ha informert om at han kunne komme til å bruke mine kommentarer i en sidepassiar under konferansene, her på dette nettstedet. Det har vel også noe med presse- og referatetikk å gjøre.

    Ellers hitlet jeg ikke Larsen. Jeg leverte en kritikk av Larsens innlegg (og tidigere kronikker) for ikke å dokumentere eller presentere noen holdbar begrunnelse for påstandene. Larsen svarte heller vagt på dette. Da tok jeg kraftigere i i den neste kommentaren. Hun hadde ingen referanser, men tafatte formuleringer om hva hun ikke kunne skjønne…

    Når hun så også hadde vist til to akk så konservative (pent sagt) forfattere, som ikke har sagt noe om norsk Midtøsten-forskning (Martin Kramer og Efrahim Karsh), i sitt foredrag som bakgrunn for hennes synsing om at fortidige politiske standpunkter bestemmer dagens forskningsprofil, syntes jeg det var riktig – ganske retorisk, men seriøst ment å spørre: Skal det holdes mot Larsen at hun blir lagt ut på Gates of Vienna, et av Behring Breiviks inspirasjonssteder?

    For den logikken hun bruker, om fortidige posisjoner som bestemmende for dagens forskning, er å ligne med guilt by association. Skal det holdes mot henne at hun legges ut på Gates of Vienna, må det påvises noe tettere bånd til dette nettstedet, ellers blir det guilt by association. På samme måte må hun påvise 1) at Utvik mfl. tar feil, OG SÅ 2) at dette rimeligvis skyldes gamle politiske posisjoner. Ellers har også hun levert en slags guilt by association-påstand.

    Vel, det var det jeg ville si. Men kanskje falt ordene for uklart i et raskt muntlig innlegg. Og framsto derfor også som for krasse. Skjønt, det var folk til stede som ikke misforsto, men nettopp påpekte overfor noen av dem som syntes min kommentar var for krass, at de misforsto mitt poeng.

    Lars Gule

    • God morgen, og takk for tilbakemeldingen. Du er i din fulle rett til å etterlyse mer dokumentasjon fra Larsen. Forhåpentligvis får vi det når Hagtvet og Sørensens bok kommer ut. Men uansett hva du synes om kvaliteten på argumentasjonen hennes så begrunnet hun sitt synspunkt, viste til enkelte sitater og til visse biografiske faktum. Kanskje er det beklagelig at det er slik, men man kan ikke lukke døren til fortiden. Så lenge en person eller et miljø utøver makt vil deres bakgrunn være av interesse, både for deres meningsmotstandere, men også for dem som av ren intellektuell nysgjerrighet forsøker å få klarhet i deres motivasjoner. Akademikere, spesielt dem som opptrer hyppig i mediene slik du og Utvik gjør, utøver menings- og definisjonsmakt og det er derfor ikke overraskende at noen går dem/dere i sømmene. Ellers er Mircea Eliades fortid i Jerngarden et eksempel på en akademiker fra den ytre høyresiden som, ihvertfall av mange, for alltid vil bli lest med hans fortid i Jerngarden i mente.

      Selv om du mener Larsen ikke lykkes med å dokumentere at Utvik og andres venstreradikale bakgrunn preger deres forskning i dag, var ditt eget eksempel likevel tatt helt ut av luften og hadde ingenting med Larsen å gjøre. Til det vil jeg legge til at det har langt større injurierende kraft å bli assosiert med Anders Behring Breivik, og miljøet som har inspirert ham, enn å bli mistenkt for å ha venstreradikale sympatier. Det er simpelthen noe som ikke bør forekomme i norske debatter, ihvertfall utenfor kommentarfeltene i Dagbladet og VG. På debatten om radikalisering på Humanismens hus i går sa du at vi noen ganger trenger å klappe hverandre på skulderen når «den rettferdige harmen» får blodet til å koke. Anse dette som mitt klapp på din skulder.

      Når det gjelder referatet så valgte jeg å stille spørsmålet da du kom ned av podiet nettopp av hensyn til at det kunne være sjenerende for deg, og vi har ikke som mål å drive sensasjonsjournalistikk eller uthenging her på Religioner.no. Men du gjorde det veldig klart at dette spørsmålet hadde du fått mange ganger i den siste tiden, og videre at du aldri hadde lagt skjul på din fortid. Det tolket jeg som at akkurat dette tilhørte «the public domain». Dine øvrige refleksjoner under denne samtalen har jeg naturligvis latt være å referere fra. Likevel, hvis du føler at det har funnet sted et fortrolighetsbrudd så er denne følelsen i seg selv nok til at jeg vil beklage. Det er min mening at vi er tjent med å reflektere litt over hvordan våre ytringer påvirker hverandre, også følelsesmessig.