Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 9. 2013. Antiterrorfryktspredning

Hans Olav Arnesen      |      25/02/2013

Hans Olav ArnesenTerrorisme er instrumentaliseringen av frykt, oftest til politiske formål. Hvor effektivt dette redskapet er kan diskuteres, men for militært underlegne grupper er det ofte det eneste maktmiddelet de har til rådighet. Og noen ganger oppnår terroristene imponerende resultater, slik som etter terrorangrepet mot togstasjonen i Madrid i 2004. Terroristene fikk viljen sin og Spania trakk seg ut av Irak.

Det er likevel ikke bare terrorister som kan bruke frykt som et verktøy. Også media kan ha en interesse av å spre skrekk i befolkningen. Da en mann i forrige uke la ut en videosnutt hvor en barnehage ble sprengt i luften på facebook ble dette plukket opp av Dagbladet. Til tross for at det var åpenbart at videoen var laget med en “app” som etterlignet spesialeffektene fra actionfilmer valgte Dagbladet å slå dette stort opp. Dagbladet fikk viljen sin og oppnådde en mengde “klikk”, men det hadde også sin pris. Waldemar barnehage ble stengt, med alle de ulemper det medførte for foreldrene, og både barn og foresatte ble naturlig nok redde.

Kontraterrorismens mål er å hindre terroristene i å nå deres. Noen ganger resulterer likevel antiterrortiltak i større frykt, fremfor økt trygghetsfølelse. Sikkerhetskontroller på flyplassene lever vi etterhvert godt med, men politi eller soldater med automatvåpen gjør mange av oss engstelige. De fleste terroraksjoner vi leser om blir stanset på planleggingsstadiet. Heldigvis. Den uhyggen vi opplever når vi leser om disse terrorplanene blir oppveid av at tilliten til det arbeidet som politi og sikkerhetstjenestene utfører øker. Noen ganger er det likevel vanskelig å forstå kontraterroristenes tankegang, og kuren kan iblant virke verre enn sykdommen.

Ett eksempel er FBIs håndtering av en terroraksjon i Portland i 2010. Det ble kjent at en islamistisk terrorist hadde forsøkt å detonere en bombe under tenningen av et juletre. Ofrene ville for det meste vært barnefamilier, noe som forsterket uhyggen. Men det var aldri noen fare. Før FBI kom inn i bildet hadde ikke terroristen gjort annet galt ennå uttrykke ekstreme holdninger i noen elektroniske brev. Det var gjennom FBI at han kom i kontakt med det han trodde var et islamistisk terrornettverk, fikk penger og hjelp til planlegging og den praktiske utføringen av terrorhandlingen. Bomben var helt ufarlig for også den ble  skaffet til veie av FBI. Det må man virkelig kunne kalle en hjemmeavlet terrorist, og FBI klarte på denne måten å skape vel så mye uhygge som en autentisk terroraksjon ville gjort om den ble stanset på planleggingsstadiet.

Forrige ukes Brennpunkt avslørte at også PST bruker noen av de samme metodene i Norge, om enn ikke så ekstreme. Blant annet viste det seg at den høyreradikale organisasjonen Norwegian Defence League i stor grad var en PST-konstruksjon, hvor halvparten av styremedlemmene var agenter. Denne organisasjonen har fått svært mye oppmerksomhet og skapt en hel del engstelse hos mange som har bekymret seg for fremveksten av et nytt ytre høyre i Norge. Nå viser det seg altså at organisasjonen kanskje ikke ville eksistert uten hjelp fra Politiets sikkerhetstjeneste.

Frykten for terror og politisk ekstremisme er berettiget, det er 22. juli et bevis på. Men vi trenger ikke medier og sikkerhetstjenester som blåser truslene ut av sine naturlige proporsjoner og på den måten gjør terroristenes jobb for dem.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 , , ,