Meninger

Utfordrende skjæringspunkt mellom tro og psykologi

religioner      |      06/12/2012

Hva er et menneske? Er det mulig å forstå mennesket både som et Guds barn med sjel og mening, og samtidig som et informasjonsprosesserende individ, med synapser og underbevissthet? Og er det mulig å integrere dette til ett sammenfallende menneskesyn?

Av Anniken Volden, styremedlem i Emmaus psykologiforening

 

 

Emmaus – et forum for kristen tro og psykologi

På Emmauskonferansen 2012 undersøkte vi noen av disse spørsmålene, under temaet «Hva er da et menneske?». Emmaus er en psykologiforening som ble startet opp i 2009 på Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, av en gruppe kristne psykologistudenter som kjente et behov for et forum for kristen tro og psykologi i faget. For både som kristen psykologistudent- og arbeidende er det flere spørsmål som reiser seg når det gjelder ens eget syn på mennesket. Kombinasjonen mellom kristen tro og psykologi kan vise seg å være utfordrende. I Emmaus ønsker vi derfor å utruste hverandre til å møte slike utfordringer gjennom åndelig vekst, sosial støtte, faglig bevisstgjøring og kompetanseheving. Foreningen har i dag utviklet seg til å bli et nettverk for dem som er interessert i skjæringspunktet mellom kristen tro og psykologi, i form av sosiale møtepunkt, en årlig konferanse og fagseminarer. Tema for disse fagseminarene har i høst handlet om forskjellen og likhetene mellom psykoterapi og sjelesorg, hvordan forholde seg til den nye folkereligiøsiteten, og – ikke minst – hva har religion med psykologi å gjøre?

Med utgangspunkt i disse temaene, samt temaet for konferansen «Hva er da et menneske?» vil jeg drøfte hvorfor vi mener det er reelle skjæringspunkt mellom livssyn/tro og psykologi. Og videre, hvorfor vi er opptatt av denne sammenhengen. I løpet av seks år på profesjonsutdanningen i psykologi, er det ikke et eneste fag som tar opp emner relatert til det religiøse mennesket. Hvordan kan vi da som fremtidige psykologer få forståelse for mennesker som har en tro? Skal menneskers tro være et ikke-tema i psykoterapi? Evner vi da å se det hele mennesket?

 

Religion som et ikke-tema

En undersøkelse gjort blant profesjonsstudenter i psykologi ved UiO, UiB og NTNU, viste at fokuset på religion i løpet av studiet opplevdes som fraværende av studentene. 9 av 10 opplevde at faget ikke har fokus på religion, 3 av 10 mente faget ser nedsettende på de med tro, 4 av 10 mente at faget har er stereotyp oppfatning av religiøse, og 15 prosent opplevde at de med en tro ble latterliggjort.

kristen tro er ikke vitenskap, og psykologi er en fattig religion.

Psykologiens mål er å beskrive hvordan mennesker handler, forstå årsakene til deres handlinger, kunne forutsi hvordan mennesker vil oppføre seg under visse betingelser, samt påvirke adferd gjennom kontroll av dens årsaker. Psykologi er først og fremst det vitenskapelige studiet av sinnet i form av indre tilstand og prosesser, samt studiet av menneskers adferd. Kristen tro kan aldri erstatte psykologiske teorier og funn innhentet ved vitenskapelig metode. Samtidig gir vitenskapelig kunnskap oss sjelden tilfredsstillende svar på «livets store spørsmål» for den enkelte.

Vi tror at alle psykologistudenter og psykologiarbeidende bør ha to sterke «ben» i sitt virke. Det første er sterk faglig, vitenskapelig kunnskap innen psykologi. Det andre er selvinnsikt og bevissthet om en selv som menneske, iberegnet egne verdier og tro. Selv om de to bena trenger hverandre og kan styrke hverandre blir det klart at det ene benet aldri kan bli en erstatning for det andre. Dersom vi tror at det ene benet står godt alene, eller verre; at det kan overta det andre benets rolle, står vi svakt. Kristen tro og psykologi kan tilføre hverandre mye, men kristen tro er ikke vitenskap, og psykologi er en fattig religion. Vi mener derfor på ingen måte at vi skal ha kristendomsundervisning inn i studiet. Vi mener heller ikke at man som psykolog skal blande sin personlige tro inn i psykoterapeutisk samtale og virke. Allikevel savner vi tilrettelegging for refleksjon rundt eget livssyn og verdier, da tema som eksistens, livssyn og religion er så godt som fraværende i vår utdanning. Fokus på hvordan man som psykolog skal møte mennesker med en tro er også så godt som fraværende.

 målene for sjelesorg og terapi har flere likheter.

Psykoterapi vs. sjelesorg

Det er viktig at psykologer tar menneskers livsoppfatning på alvor. Hvis vi ikke evner å møte mennesker hvis tro er en sentral del av deres identitet og virkelighetsoppfatning, vil ikke disse menneskene oppleve å bli forstått eller hørt. Hva skal vi da gjøre? Skal vi unngå å komme inn på slike eksistensielle tema som er svært sentrale for dette menneskets liv? Eller skal vi henvise dem videre til en prest eller en sjelesørger, og si at vi dessverre ikke har mulighet til å hjelpe? Sjelesørgerens oppgave er å være en tilrettelegger for et møte mellom et menneske og Guds hjerte. Dette er ikke psykologens oppgave, men allikevel kan man si at målene for sjelesorg og terapi har flere likheter. Det handler i begge tilfeller om å ville høre og forstå den andres historie, drøfte og definere mål, og oppfordre den andre til å ta egne, selvstendige valg for sitt liv. Den største forskjellen mellom de to disiplinene er at en sjelesørger alltid går inn i en samtale med en bevissthet om at det er tre stykker til stede; sjelesørgeren, klienten og Gud. Dette skiller seg fra den psykoterapeutiske samtalen der terapeuten og klienten er i samtalen kun på eget oppdrag. Allikevel vil det være mennesker som kommer i terapi som henter styrke i sitt livssyn eller sin religiøse tro når livet blir vanskelig. Dersom man som psykolog overser denne siden av livet når der er viktig for klienten, blir ikke hele mennesket ivaretatt.

 

Religiøse erfaringers betydning for enkeltmennesket

I 2008 sa 68 prosent av nordmenn at de hadde en form for tro på Gud. En undersøkelse gjort på 31 pasienter med schizofreni på Sykehuset Innlandet i Hamar, viste at 75 prosent av pasientene trodde på Gud, 74 prosent sa at troen opplevdes som en støtte, mens 13 prosent sa at troen opplevdes som en byrde. Det kan dermed være viktig for psykologer å få en forståelse for den personlige betydningen religion og livssyn har for enkeltmennesket. Menneskers livssyn har stor betydning for hvordan man ser på de store eksistensielle spørsmålene i livet, som om det finnes et liv etter døden, og hva som er meningen bak det hele. Det er overhodet ikke psykologiens oppgave å besvare spørsmål som dette, men dette er allikevel spørsmål som står helt sentralt i menneskers liv. En internasjonal undersøkelse konkluderte med at religion er viktig for pasientene, og at dette burde komme høyere på agendaen for behandlere.

kirkegjengere er mindre deprimert enn andre.

Selv om Gud ikke kan bevises vitenskapelig, og religiøse opplevelser kan attribueres til så mangt, er menneskers gudsbilde og religiøse erfaringer fortsatt like reelle for dem selv. Forskning har vist at religiøs erfaring er positivt relatert til blant annet resiliens, prososial utvikling, trivsel og selvtillit. Religion påvirker helse og velvære generelt, og kan spille en vital rolle i utviklingen av tilknytning, identitet og meningsdannelse – på godt og vondt.  Det har også vist seg å fungere som en beskyttelsesfaktor mot narkotika, alkoholbruk, tidlig sex og svangerskap, og kriminalitet. Torgeir Sørensen fant i sin doktorgradsavhandling at kirkegjengere er mindre deprimert enn andre, og har lavere blodtrykk. Man kan derfor spørre seg hvorfor religion ofte er ignorert som en helsebringende variabel, og ikke minst – hvorfor betydningen av menneskers tro og religiøse erfaringer blir neglisjert i profesjonsutdanningen i psykologi.

 

Identitet

Innenfor psykologien er ikke synet på mennesket entydig – fagfeltets spenn er stort i den forstand at det er stor forskjell på behaviorismens reduksjonistiske syn på mennesket som kun en kropp prinsipielt likt alle pattedyr, til humanistisk psykologi som betrakter mennesket som meningssøkende vesener utrustet med samvittighet. Ordet psykologi kommer egentlig fra gresk for sjelelære, men i dag opererer ikke lenger psykologi som vitenskap med begrepet. Og den befatter seg på ingen måte med et begrep som ånd. Dette bringer oss tilbake til det store spørsmålet; hva er da et menneske? Er vi kun et produkt av celler, nervebaner og synapser satt sammen til en kropp, og utviklet gjennom evolusjonen til å bli overlevelsesdyktige, informasjonsprosesserende individer med intellekt og følelser, eller er vi noe mer?

Det er også her skjæringspunkt mellom tro og psykologi gjør seg gjeldende. For mennesket som beskrives som en kropp – med tanke, følelser og intellekt, står i kontrast til tanken om at mennesket består av kropp, ånd og sjel, skapt i Guds bilde. Spørsmålet blir da om det er mulig å integrere disse ulike perspektivene på mennesket. Kan man som troende stå helt inne for psykologiens perspektiv, samtidig som man holder fast på det kristne perspektivet på mennesket? På Emmauskonferansen 2012 holdt Leif Gunnar Engedal, professor i praktisk teologi, et seminar under tittelen «Jakten på menneskebildet». Han presenterte en identitetsmodell som består av fire deler; det kroppslige, relasjonelle, sosiokulturelle og eksistensielle. Et viktig poeng med denne modellen er at de fire delene henger sammen. Vi er ikke kun åndelige, eksistensielle vesener, eller kun kroppslige, biologiske vesener. Det er nettopp derfor det er så viktig at man opplever å bli møtt og ivaretatt som et helt menneske av den psykologen man møter, uavhengig av psykologens religion og livssyn.

Vi ønsker oss fremtidige psykologer som evner å møte mennesker der de er, og at de føler at de blir tatt på alvor med den troen og det livssynet de har. For selv om psykologien er et vitenskapelig studie av mennesket, uten et begrep om sjel og ånd, er det viktig å kunne forstå mennesker som opplever det eksistensielle som en sentral del av sin identitet, og som opplever det sjelelige og det åndelige som noe reelt. Psykologiutdanningen gir oss en unik innsikt i og kunnskap om menneskesinnet. Allikevel vil man som psykolog komme til kort hvis man neglisjerer en viktig del av menneskets eksistensielle identitet. Da er det ikke bare denne dimensjonen som neglisjeres, men personen selv.

 

Fokus på det religiøse mennesket

Emmaus psykologiforening er både et forum for psykologistudenter med en kristen tro, samtidig som det er et forum for dem som er opptatt av skjæringspunkt mellom kristen tro og psykologi. Slik situasjonen er i dag, ser vi et manglende fokus på det religiøse mennesket i psykologistudiet, og vi ønsker derfor å fortsette med å sette fokus på tema vedrørende tro og psykologi, gjennom fagseminarer og vår årlige konferanse. På denne måten ønsker vi å utruste hverandre til å møte mennesker som har en religiøs, åndelig dimensjon som en sentral del av sin identitet, og samtidig bli bevisst vår egen rolle som psykologer med en kristen tro. For når man som kristen psykologistudent forstår mennesket som et Guds barn med sjel og mening, og samtidig som et informasjonsprosesserende individ med synapser og underbevissthet, er det viktig å gjøre seg opp noen tanker rundt sin egen rolle som fremtidig psykolog. For vi skal ikke forkynne vår tro, eller det kristne menneskebildet til våre fremtidige klienter. Samtidig vil det alltid være et skjæringspunkt mellom psykologi og tro, både for vår egen del som troende, men også for de troende som oppsøker en psykolog og ønsker å bli forstått for den de er.

 

Lenker:

 

 , ,

Leave a Response