Aktuelt

Vandrende jøder

religioner      |      19/07/2016

Vi ser nærmere på jødisk migrasjon i Europa og kristnes holdninger til dem i lys av fortellingen om den vandrende jøde.

Av Oskar Henriksen

Großbritannien: Kinder polnischer Juden aus dem Gebiet zwischen Deutschland und Polen bei Ihrer Ankunft mit der "Warschau" in London. Aufn. Februar 1939

Jøder har vandret av flere grunner, dels økønomiske, men også som følge av krig eller fordrivelse. På bildet går polske jøder i land i London i 1939. Kilde: Wikimedia Commons.

Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Og hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn.» (Matteus 27,24-25)

Den evige jøde, eller Buttadeus, har fungert som symbol på et hjemløst folkeferd i evig bevegelse, undertrykket og jaget. Siden han var dømt av Jesus selv til å vandre rundt i verden til evig tid, speilet han også jødene som de som fornektet Jesu guddommelighet.

På grunn av de mange problematiske holdningene knyttet til skikkelsen, mente en del jødiske intellektuelle alt tidlig på 1800-tallet at Den evige jøde var et upassende emne for jødisk litteratur. Imidlertid har enkelte tatt ham i bruk for å fremme jødenes egne interesser. Blant annet har han vært brukt til å overføre Jesu lidelser til jødene, og til å fremme universelt brorskap og samhold (tanken er at jøden må vandre til dette er oppnådd). Han har blitt likestilt med det rasjonelle i jødedommen, og med nasjonal og kulturell gjenopplivning. Han har også blitt knyttet til messianske forestillinger – som en moderne Elia – og til det jødiske idealet om den vandrende Baal-Teshuva, altså den angrende som vender tilbake til rett levevis etter å ha forbrutt seg mot jødisk lov. Og selvsagt har han vært sett som symbol på jødenes vandring og utenforskap generelt.

Men den klassiske fremstillingen av omflakkende, undertrykte jøder, som har måttet flytte på seg på grunn av forvisninger og antisemittisme har vært – og blir fortsatt – problematisert av flere forskere. Den fremtredende jødisk-amerikanske historikeren Salo Baron (1895-1989) kritiserte særlig den passive offerrollen historikere gjerne har tilskrevet jøder frem til 1800-tallet, med fokus på diskriminering og forfølgelse. En annen jødisk forsker, den russiske demografen Eugene Kulischer (1881-1956), advarte mot å se på migrasjon som noe spesifikt jødisk, ettersom det kunne styrke visse antisemittiske forestillinger, ikke minst knyttet til, nettopp, Den evige jøde – forbannet av Herren som han jo var.

At jødene alltid har flyttet mye på seg er det ingen tvil om, men det har vært argumentert for at årsakene vanligvis har vært økonomiske mer enn noe annet – og at disse hendelsene dermed var «normale» på linje med alle andre migrasjoner – inntil første verdenskrig innledet en æra med betydelige deportasjoner og folkemord. Men før det var kristne og jødiske migrasjoner ofte tett sammenknyttet, ifølge denne artikkelen.

Tanken om den normale migrasjon har økt i innflytelse fra 1960-tallet av, men temaet er stadig gjenstand for stor uenighet blant forskere. Hovedfokuset for denne debatten er tiden etter 1492, da jødene ble forvist fra Spania, og altså frem til tidlig 1900-tall. Som vi har sett vandret Den evige jøde som ivrigst i omtrent den samme perioden, men for å forstå jødenes situasjon i Europa bør vi starte en god stund før. Vi kunne gått helt tilbake til oldtiden, eller til Jerusalems og tempelets fall i år 70, men Buttadeus var først og fremst et resultat av kristne holdninger til jødene her vest.

Og det fører oss til en nordafrikansk biskop i senantikken.

Kristen teologi

Augustin av Hippo. Ukjent kunstner. Kilde: WIkimedia Commons.

Augustin av Hippo. Ukjent kunstner. Kilde: WIkimedia Commons.

Kirkefaderen Augustin av Hippo (354-430) er en nærliggende innfallsport til de kristnes jødeteologi, for han skulle sette tonen på området for mange århundrer fremover. Han ga jødene ansvaret for drapet på Kristus og var blant dem som så Bibelens brødrepar Kain og Abel som metafor for henholdsvis jødene og Jesus. Ifølge denne historien, gjengitt i starten av Første Mosebok kapittel , dreper jordbruker Kain sin sauegjetende bror. Tilsynelatende av misunnelse, fordi Gud foretrekker kjøtt som offer. Herrens reaksjon er å forvise ham fra stedet og erklære «Hjemløs og fredløs skal du være på jorden». Likevel skal morderen få gå i fred, for når Kain gir uttrykk for at hans liv nå kommer til å være lite verdt, skjer følgende: «Men Herren sa til ham: «Nei! Slår noen Kain i hjel, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham.»

For Augustin innebar dette at jødene som et Kristus-drepende folk var forvist fra sitt hjemland og skulle leve spredt rundt på jorden i sorg, angst og underdanighet, men leve skulle de. Dermed var det mot Guds vilje at kristne skulle drepe dem eller tvinge dem til å ta dåpen. Han underbygget også dette med salme 59, vers 12, som lyder slik: «Drep dem ikke, for da glemmer folket. Styrt dem med makt. Så de må flakke omkring, Herre, vårt skjold!»

Hva betydde så dette med at folket kunne glemme? For Augustin viste dette til selve kristendommen, noe som betydde at jødene bare ved å eksistere fungerte som bekreftelse på den kristne læres sannhet. Deres spredning og undertrykkelse samt det at kirkene erstattet synagogene, pekte i samme retning.

Minner dette om noen?

Dessuten: Ved å ivareta sine hellige tekster voktet jødene også uvilkårlig over profetiene om egen blindhet for, og avvisning av, at Jesus var Messias. Samtidig gikk han ut fra at de skulle omvende seg ved dommedag.

Jøder som tapper blod fra et kristent barn. Illustrasjon fra Hartmann Schedel’s Weltchronik, 1493. Kilde: Wikimedia Commons.

Og kristen praksis?

Alt dette fikk innvirkning på kristnes – særlig kristne lederes – behandling av jødene opp gjennom middelalderen. Jødisk praksis ble stort sett akseptert som kristendomsbekreftelse, så man presset dem som regel ikke til omvendelse.

Dette med «stort sett» og «som regel» er ganske vesentlig, for det var unntak, som ble hyppigere og mer betydelige etter hvert. Sosiale og økonomiske problemer i senmiddelalder og tidligmoderne tid ga et rammeverk for å se jøder som en fare for kristne. Men da hadde antisemittismen allerede lenge vært utbredt blant folk flest, vedlikeholdt av en mengde fordommer og forestillinger. Både skriftlig og muntlig spredte rykter som knyttet dem til vanhelligelse av nattverdsbrød, ritualdrap og bruk av kristent barneblod i jødisk påskefeiring, grådighet, uærlighet, slue konspirasjoner, seksuelt begjær og alskens andre former for synd og antisosial adferd. Dermed ble det nærliggende å gi jøder skylden for dette og hint. Ikke minst anklaget mange dem for Svartedauden, noe som resulterte i massedrap flere steder.

Også i forbindelse med det første korstog (1096-1099) ble mange jøder drept i Europa. Det var vanskelig å komme utenom rollen jødene ble tildelt som kristusmordere. Allerede på 600-tallet hadde spanske jøder påpekt at ettersom de hadde kommet dit før Jesu fødsel kunne de umulig ha vært involvert, men forgjeves.

Det er imidlertid verdt å merke seg at pavene nokså gjennomført motarbeidet slik voldsutøvelse. Klemens VI prøvde å stanse drapene i forbindelse med Svartedauden og utstedte to buller som imøtegikk myten om at jødene hadde forårsaket den ved å forgifte drikkevann. I tillegg fordømte han volden og oppfordret presteskapet til å beskytte jødene. Det er flere slike eksempler på pavelig beskyttelse av jødene, men viktigst er nok dokumentet som gjerne går under navnet «Sicut Judaeis» («Når det gjelder jødene»). Fra pave Callistus II (1119-1124) og gjennom fire århundrer fremover, utstedte tjue paver versjoner av denne bullen, som blant annet tok et oppgjør med åpenbart tilbakevendende voldsepisoder mot jødene, beslagleggelse av jødisk eiendom og overgrep mot jødisk trosutøvelse. Først og fremst advarte den mot tvungen dåp. Som en tydelig pekepinn på at alt er i Augustins ånd siteres også salme 59,12 og det nevnes eksplisitt at troen bekreftes gjennom dem. Keiseren var også en fremtredende beskytter av jødene – i hvert fall på papiret. Kristne folkemengder som angrep jøder i påsken førte for eksempel til keiserlige forordninger for å unngå at jøder viste seg ute blant folk på langfredag.

Man skal likevel huske på at dette slett ikke innebar at jødene var likestilte eller engang likt i pavelige og keiserlige øyne. Andre pavelige buller og regler begrenset for eksempel omgangen mellom jøder og kristne, påla at de skulle bo adskilt, stengte visse yrker for jøder, påla jøder å gå med særegne klær, også videre, på samme måte som mange sekulære herskere gjorde. Ved noen tilfeller oppfordret kirken også til bokbrenning og ble involvert i andre overgrep mot jødene. Det siste særlig i forbindelse med korstogene. Pave Innocens III (1198-1216) la til en unntaksklausul i Sicut Judaeis: Jøder kunne skades når de ble funnet skyldige i sammensvergelser mot den kristne tro. Dette endte i praksis med å omfatte jødisk misjonsvirksomhet overfor kristne, noe som medførte strenge straffer. Det samme gjaldt kristne som omvendte seg til jødedommen.

I senmiddelalderen ble pavens innflytelse på området svekket hos mange verdslige fyrster, og reformasjonen gjorde det naturligvis enda verre, noe som mange steder svekket beskyttelsen Sicut Judaeis ga. Utsikt til økonomisk vinning kunne føre til falske anklager som unnskyldning til å fordrive jødene fra et område.

Martin Luther selv tok tak i Pave Innocens IIIs klausul, siden misjonerende jøder og frafalne kristne også var hans hovedbekymringer. I starten var han mest tilhenger av å verne om dem, og han mente at mange av ryktene om dem var tåpelige, men etter hvert drev angivelig jødisk blasfemi frem hans antisemittisme og en regelrett demonisering av jøder, alt med en tone som om han visste hva jøder tenkte, hva de planla for kristne, og hva som var deres endelige skjebne i Guds øyne. Nå trakk han på allerede eksisterende fordommer og forestillinger, i en verden hvor «Judensau» («jødepurke») forekom som et innslag i kirkekunsten – inkludert i Marienkirche i Wittenberg, der Luther selv ofte prekte. Motivet omfattet jødiske barn som diet en stor purke, gjerne med en jødisk mann som kikket purken i baken. Dette ble visst oppfattet som religiøs satire.

Jødiske konvertitter til kristendommen blir brent av inkvisisjonen i Portugal som har bedømt konversjonen som falsk. Kilde: Wikimedia Commons.

Jødiske konvertitter til kristendommen blir brent av inkvisisjonen i Portugal som har bedømt konversjonen som falsk. Kilde: Wikimedia Commons.

Betydelige jødeutdrivelser hadde alt forekommet i mange europeiske land, blant annet i Frankrike i 1182, 1290, 1306, 1322 og 1394. Strasbourg utviste mange i 1348 og resten i 1390-1391. Østerrike utviste sine i 1421. Jøder ble også drevet ut fra Genève i 1491 og ikke minst i Spania i 1492, som vi kommer tilbake til, med Portugal hakk i hæl i 1497. England forviste dem fra hele landet i 1290. De fikk først slippe inn igjen under Cromwell.

Noen ganger ble slike forvisninger begrenset av middelalderens føydalsystem. Da den syttenårige kong Filip II August av Frankrike forviste jødene i 1182 fordi han drev med dyr krigføring og trengte verdiene deres, dro de ikke særlig langt, siden han bare hadde direkte kontroll over et lite område i det vestlige Frankerriket.

1492 og dets kjølvann

Ved midten av 1400-tallet hadde stordelen av den jødiske diaspora samlet seg i tre «under-diasporaer», med svært ulike kulturer. Den ene var i storbyene og havnebyene i Midtøsten og Persia, mens den fremste europeiske gruppen befant seg på Den iberiske halvøy, hvor jødisk kultur hadde vokst seg sterk under muslimsk styre i løpet av middelalderen. Nummer tre, i Sentral-Europa, var mindre og mer spredt. Utover dette fantes det selvfølgelig mindre, nokså isolerte samfunn ulike steder, helt øst til Det indiske subkontinent.

I perioden som fulgte ble det iberiske miljøet alvorlig svekket mens Øst-Europa opplevde en jødisk oppblomstring. I 1492 forsvant siste rest av det muslimske fotfestet i Iberia, og det spanske kongeparet, Ferdinand og Isabella, feiret begivenheten med å sende Columbus til havs og jødene ut av Spania. Vedtaket omfattet også Sør-Italia og Sicilia, og Portugal, som var nærmeste fristed, innførte tilsvarende lovgivning i 1497, så de fleste endte med å bosette seg andre steder rundt Middelhavet – fra Marokko til Balkan og Lilleasia.

På grunn av forfølgelser og økonomiske vansker flyttet også mange sentraleuropeiske jøder østover fra 1400-tallet av, og den jødiske diaspora fikk et tyngdepunkt i byer i Polen-Litauen og ottomansk-kontrollerte områder i sørøst.

I reformasjonstiden og den påfølgende epoken bare økte innsatsen for å renske Det tysk-romerske riket for jøder og kjettere, samtidig som Den romersk-katolske kirke prøvde å bli kvitt protestantene, noe som styrket tendensene.

Likevel: Fra midten av 1400-tallet og fremover var hele Europa preget av store folkeforflytninger, av alle slags folk, og jøder bodde allerede i ulike deler av kontinentet. Jødiske migranter kunne som regel finne etablerte jødiske samfunn der de kom. Selv i det etter hvert svært så jødefiendtlige Tyskland klarte store grupper å klamre seg fast i noen områder gjennom hele middelalderen og inn i nyere tid. Allerede på 1500-tallet deltok de også i koloniseringen av Den nye verden, hvor det oppstod et tyngdepunkt av sefardiske jøder, som var flyktninger fra Den iberiske halvøy. Etter at den nederlandske kolonien Recife, i Brasil, ble erobret av portugisere, fant en håndfull jøder veien til Ny Amsterdam – som skulle bli New York – hvor de grunnla Nord-Amerikas første jødiske samfunn. Et annet tyngdepunkt dukket opp i det nordvestlige Europa, særlig i Amsterdam. De ble lokket av økonomiske muligheter og forholdsvis vennlig innstilling hos de protestantiske myndighetene.

Øst-vest

In this Rosh Hashanah greeting card from the early 20th century, Russian Jews, packs in hand, gaze at the American relatives beckoning them to the United States. Over two million Jews would flee the pogroms of the Russian Empire to the safety of the US from 1881 to 1924.

Et postkort fra begynnelsen av det tjuende århundret. Russiske jøder, med bagasjen pakket, skuer over mot amerikanske slektninger som holder armene utstrakt i velkomst mot dem. De russiske pogromene, etterfulgt av første verdenskrig og revolusjonen, fikk mer enn to millioner jøder til å flykte derfra til USA mellom 1881 til 1924. Kilde: Wikimedia Commons.

Alt på 1600-tallet så man en begynnende tendens til jødisk migrasjon fra øst til vest, stort sett av økonomiske årsaker, men omfanget var begrenset, blant annet på grunn av utgifter, restriksjoner fra myndighetenes side og uvilje fra etablerte jødiske samfunn i vest. Men fra slutten av 1700-tallet og innover i det neste århundret ble reiser tryggere og mer tilgjengelige for stadig flere, samtidig som restriksjoner på migrasjon begynte å svekkes (eller simpelthen ble ignorert). Dermed begynte særlig tyske og østeuropeiske jøder å trekke mot vesten, og ikke minst mot Det lovede land over Atlanteren. I øst begynte hovedstrømningen rundt 1870, på et tidspunkt da de østlige gruppene i Russland, Østerrike-Ungarn og Sørøst-Europa utgjorde rundt fire millioner mennesker, eller over to tredjedeler av verdens jøder. Økonomiske årsaker stod sentralt hele veien, men de russiske pogromene i 1881 var dråpen for mange. Likevel var ingenting så avgjørende for massemigrasjon fra øst til vest som den raske jernbaneutbyggingen. mellom 1870 og 1920 så bortimot tre millioner jøder emigrere fra Øst-Europa, hvorav over to millioner fant veien til USA, som i nå var blitt et nytt tyngdepunkt for det utvalgte folk. Andre fant veien til steder som Sør-Afrika, Storbritannia, Argentina og Palestina. En viss migrasjon gikk også motsatt vei. Først og fremst samlet de seg i storbyer, med New York som snart en soleklar ener.

Som nevnt var økonomiske faktorer nok viktigere i disse migrasjonene enn det vanligvis fremstilles som, men forvisningenes tid var ikke over. Mellom 1885 og 1914 deporterte Tyskland tusenvis av såkalte «østjøder» til Russland.

Nå har vi nådd slutten av den perioden der Den vandrende jøde var mest aktiv, så det passer å gi seg der. Andre verdenskrig og opprettelsen av Israel skulle som kjent komme til å endre jødenes situasjon enormt, men det er en historie der Buttadeus neppe hører hjemme.

PikiWiki_Israel_20841_The_Palmach

«Hjem» til et land de aldri før har sett. Jøder går i land i Palestina i 1947. Kilde: Wikimedia Commons.

Hvor vandres det nå?

Men hva med europeiske jøder i dag? Bildet virker delt, men mange later til å se til Det hellige land. Ifølge en artikkel i Haaretz er majoriteten som europeere flest og forblir i landet de vokste opp, rett og slett fordi det er der de føler seg hjemme og den kulturen de identifiserer seg med. Samtidig har mange også skaffet seg israelsk statsborgerskap. For de fleste har dette liten praktisk betydning, men for en del, særlig i det tidligere Sovjetunionen, er det en sikkerhetsventil i tilfelle det skulle bli farlig for dem å bo i regionen igjen. Men for mange jøder i EU later det til å være mest aktuelt å flytte til rikere deler av unionen, som Tyskland og England.

På den annen side skal økt antisemittisk virksomhet ha gjort 2015 til et rekordår for jødisk migrasjon fra Vest-Europa til Israel i 2015, med hele 9880 migranter, hvorav hele 8000 av disse kom fra Frankrike. I 2013 svarte nesten en tredjedel av spurte europeiske jøder at de «seriøst vurderte å emigrere» på grunn av antisemittisme, mens rapporter hevder at stadig flere føler seg presset til å skjule sin jødiske identitet. I en spørreundersøkelse publisert tidligere i år svarte 40% av ledere i europeiske jødiske samfunn at antisemittisme var en alvorlig trussel mot fremtiden for jødisk liv i landet deres. I den første undersøkelsen av dette slaget, i 2008, var tallet 10%.

Imidlertid har disse jødiske lederne jevnt over vurdert diverse andre faktorer, inkludert fremmedgjøring av jøder fra jødisk livsstil og svake jødiske organisasjoner, som større trusler enn antisemittisme.

Her hjemme har debatter om å forby omskjæring fått jøder til å true med å forlate landet hvis det skulle bli vedtatt.

Det kan til og med se ut til at flere av årsakene til vandringene er de samme som vi har sett i tidligere tider, nemlig antisemittisme på den ene siden og økonomiske årsaker på den andre, selv om vi i dagens Europa ikke ser offisiell forvisning av jøder. I hvilken grad politiske avgjørelser som vedtak mot omskjæring kan spille en rolle, er derimot ennå for tidlig å si.

Så kanskje er det for tidlig å si at Buttadeus har sluttet å vandre.

[timeline src=»https://docs.google.com/spreadsheets/d/1RYCDRhnhtOqc9F_UOWKXnnB9s9DBLxYRqW-cvynyEAA/edit#gid=0″ width=»100%» height=»650″ font=»Default» lang=»en» version=»timeline3″ ]

Religioner.no-lenker:

Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

 , , , , , , , , , , , , , ,