Meninger

Var neandertalerne religiøse?

religioner      |      23/09/2012

Neandertalerne har blitt tillagt flere typer religiøs adferd. Begravelser, symbolbruk, rituell bruk av blomster og bygging av mystiske jordhauger. Hvordan står de populære forestillingene om neandertalerreligion seg imot de siste tiårenes forskning, og hvordan, og hvorfor oppsto disse tolkningene i utgangspunktet?

Av Håvard Hegdal, arkeolog og kunsthåndverker

 

Neandertalere finnes som kjent ikke lenger. De siste døde ut i Europa for ca. 30.000 år siden, samtidig som våre egne forfedre spredte seg ut over kontinentet. Gjennombrudd innen DNA-analyse viser at neandertalerne ble isolert fra oss allerede for 350-400.000 år siden – kanskje, hvis absolutt siste nytt stemmer, så tidlig som 600.000 år siden. Dette tallet er nærmest uforståelig stort: På 1950-tallet trodde forskere perioden var noen få årtusener kort.

Gensekvenseringen har også vist spor av neandertaler-DNA hos moderne mennesker, noe som ikke overraskende har ført til oppslag i media om neandertalersex. Det er imidlertid fremdeles usikkert om disse sporene kommer av hybridisering eller arv fra artenes siste felles stamform, og, overraskende nok: Våre egne forfedre var i kontakt med neandertalerne i drøye 10.000 år – fullstendig uten genetiske spor. Ingen store neser, lave panner eller røde hår hos dagens europeere kan spores tilbake til neandertalerne. Ingen har noen god forklaring på hvorfor ikke dette skjedde, men eventuelle krysninger må ha skjedd mye tidligere.

Lignet neandertalerne på oss? Slik fremstilles en neandertaler på neandertalermuseet i Mettmann i Tyskland. Foto: Stefanie Krull

Neandertalerne er på mange måter svært like nålevende mennesker, men samtidig er mange trekk fra både kultur og anatomi fullstendig ugjenkjennelige. Dette har skapt en tilsynelatende uløselig spenning i forskningen – ofte har data blitt oversett, omtolket eller rett og slett bare oppfunnet for å tilfredsstille rådende oppfatninger. Det er symptomatisk at forskerne ikke engang er enige om navnet på arten: På engelsk bruker noen Neandertal og andre Neanderthal, og på et litt mer seriøst nivå har det vært rift om hvorvidt de representerer underart (H. sapiens neanderthalensis) eller art (H. neanderthalensis). Det har etterhvert blitt klart at forskjellene mellom neandertalere og oss såkalt «moderne» mennesker er mye større enn tidligere forskning har anerkjent, og begrepet Homo sapiens neanderthalensis er nå nærmest forsvunnet fra vitenskapelig diskusjon.

 

Hva mer vet vi om dem? De lagde steinredskaper; enkle skrapere og dråpeformede eller trekantede håndøkser. Mer nytt er funn av enkle trelanser samt den pussige oppdagelsen at de sjelden eller aldri brukte bein som råmateriale. Andre påståtte tregjenstander har dukket opp – og det finnes en håndfull steder der tre er bevart etter titusener, eller hundretusener år – men ingen har entydige spor etter bearbeiding. Spor etter hytter og telt er for det meste diskreditert, og sofistikerte strukturer er helt ute av bildet. Det er ingen funn av klær, men beregninger viser at de må ha hatt en slags ytre isolasjon – i 2005 ble det likevel funnet nakne fotavtrykk av en neandertaler fra en hule i Romania. Etter flere tiårs bitter krangel har dessuten den totalt usannsynlige åtseleter-hypotesen endelig blitt avkreftet; neandertalerne var rene kjøttetere, spiste sjelden eller aldri plantekost og jaktet aktivt. De fleste forskere antar de hadde en form for primitivt språk, men kranieanatomien mangler tilpasninger assosiert med tale hos Homo sapiens; genetikken er tvetydig. Fysisk er kanskje den mest iøynefallende forskjellen kanskje hvor robuste de var: Leggbeinet hos en neandertaler kunne for eksempel tåle dobbelt så stor belastning som hos dagens mennesker. Til tross for dette er bruddskader over fire ganger så vanlig som i noen kjente menneskegrupper.

Det største spørsmålet akkurat nå er uten tvil de såkalte overgangsindustriene; en rekke steinalderkulturer som dukker opp i Europa helt mot slutten av neandertalernes tid. De er langt mer avanserte enn noe som er kjent fra Europa tidligere, og debatten står om de representerer en uavhengig utvikling hos neandertalerne eller tidlige sapiens – flere nyere studier peker mot det siste.

Indikasjoner på religion hos neandertalerne

Men så til spørsmålet om religion. Arkeologiske funn har blitt tolket som flere typer religiøs aktivitet: Bruk av symbolske gjenstander og rituelle strukturer; venerasjon av hodeskaller, både av andre neandertalere og store hulebjørner; begravelser og gravgods. Alle disse har blitt kritisert i løpet av de siste tiårene, og i dag er det bare begravelser som er vidt akseptert i fagmiljøene.

En lang serie med mystiske gjenstander har opp igjennom årene blitt publisert som tegn på neandertalerreligion, men etter kritiske undersøkelser er det, med unntak av et par tilsynelatende modifiserte steiner,  ingen troverdige eksempler på tegning, skulptur eller abstrakte mønstre fra neandertaler-kontekst. At materialet i disse funnene er stein er i seg selv grunn til mistanke, siden steinkulturen faktisk er den eneste delen av neandertalerverdenen vi har klar oversikt over: Hvis de faktisk brukte stein til rituelle gjenstander burde vi ha funnet titusenvis av figurer, ikke to. En bedre forklaring er kanskje at funnene heller representerer ekstremt uvanlige natursteiner, tatt i betraktning at arkeologer bokstavelig talt har sett igjennom millioner av steiner for å finne dem. Fargepigmenter er funnet i neandertalerkontekst, men ekstremt sjelden sammenliknet med Homo sapiens – nylig ble spanske hulemalerier foreslått å være laget av neandertalere, men både stil og datering peker igjen mot Homo sapiens. ”Breaking news” er funn av kuttmerker på vingeknokler av åtselfugler, for øyeblikket tolket som indikasjoner på bruk av fjær som kroppsornament. Det gjenstår imidlertid å se om denne konklusjonen blir stående.

Hulebjørnens klan

Hva så med hulebjørnens klan, kjent og kjært for lesere av Jean M. Auels bøker? Ideen går ut på at neandertalere hadde en kultus sentrert rundt hulebjørner, og stammer fra utgravninger i Sveits i 1917-21, i hulen Drachenloch, der det angivelig ble funnet en serie ”steinkister” som inneholder knokler fra hulebjørner. «Kistene» ble beskrevet som små kammer av stablede stein – en av dem inneholdt flere hulebjørnskaller, satt i samme retning. Underlige arrangementer av hulebjørnsknokler ble så bekreftet fra flere steder, slik som Petershöhle (Tyskland) og Regourdou (Frankrike).  Et umiddelbart problem med disse tolkningene var manglende forståelse av tidsaspektet: Hulebjørner overvintret som kjent i huler, og en sjelden gang ville noen av dem dø i løpet av vinteren. Over årtusenene ville derfor selv sparsomt brukte huler akkumulere store mengder skjeletter. Oversvømmelser og tramping av andre bjørner vil sortere knoklene, og ofte vil bare de som finnes på skjermede plasser bli bevart – det var derfor ikke unaturlig å finne besynderlige arrangementer av skaller. Et mer spesifikt problem med Drachenloch-utgravningen var at dokumentasjonen var komplett upålitelig, noe som ble klart etter en grundig kritikk i 1975. Prosjektleder Emil Bächler var sjelden selv i felt, de to tegningene han publiserte av funnet var helt forskjellige, og notisbøkene til feltlederen hans ga helt andre beskrivelser av hva som faktisk ble funnet. Det er dermed ikke lenger noen evidens for hulebjørndyrkelse.

Omsorg for de døde?

Ideen om at neandertalerne begravet sine døde stammer fra det som kan kalles neandertalerfunnenes Belle

Filmskaperen og hobbybiologen Danny Vendramini har sin egen teori om hvordan neandertalerne så ut. Illustrert av Arturo Balseiro.

Filmskaperen og hobbybiologen Danny Vendramini har sin egen teori om hvordan neandertalerne så ut. Illustrert av Arturo Balseiro.

Époque, i Frankrike 1908-1914, da det det ble gjort en rekke sensasjonelle funn: Både i Le Moustier, La Chapelle-aux-Saints, La Ferrassie og La Quina ble det funnet sammenhengende skjeletter, og de fleste har blitt referanseobjekter i senere forskning. Le Moustier var først, utgravd av den tyske entreprenøren Otto Hauser som også publiserte første påstand om intensjonell begravelse. Tolkningen var her basert på at individet ”ligger som om han skulle sovet”.

Kort tid etter dukket det opp et enda bedre bevart skjelett i La Chapelle-aux-Saints, fremdeles det mest komplette individet kjent. Funnet ble gjort av tre katolske prestestudenter i et lavt krypinn av en hule (bouffia, revehi). Utgravningen var rask og brutal: skallen er i dag full av hakkemerker, deler av skjelettet ble funnet i avfallshaugene helt fram til 1921. De konkluderte uansett med at individet var intensjonelt begravet, basert på gravgods (dyrebein og steinredskaper), en grøft individet lå i, og, igjen, posisjonen til skjelettet: Il n’est pas d’image meilleure de la mort que le sommeil (Det finnes intet bedre bilde av døden som søvn).

(…) neandertalerne hadde spist hjernen; og hva annet kunne det bety enn en slags forestilling om sjel?

Listen over slike påstander omfatter flere funn i mellomkrigstiden, men det er Guattari-funnet fra Italia i 1939 som fikk størst historisk betydning. I en avstengt hule ble det funnet et neandertalerkranium der ryggmargsåpningen var utvidet, angivelig liggende i en slags steinsirkel. Dette ble tolket som et tegn på rituell kannibalisme – neandertalerne hadde spist hjernen; og hva annet kunne det bety enn en slags forestilling om sjel? Et ønske om å tilegne seg den dødes egenskaper, eller kanskje minner? Guattari ble senere sett som et paradeeksempel på religiøs adferd.

Etter krigen har det viktigste funnet uten tvil vært Shanidar-hulen i Irak, utgravd 1950-61: Her ble det funnet tilsammen 9 neandertalere, fordelt på 15 meter dype sedimenter. Utgraver Ralph Solecki tolket først majoriteten som drept og begravet i steinras, men endret etterhvert oppfatning for mange av individene: Ihvertfall hadde sikkert stammefrender lagt på et par av steinene, og deretter hatt et sørgemåltid på toppen. Et annet individ manglet en arm, og var sannsynligvis delvis lam – at han hadde overlevd så lenge ble tolket som et sikkert tegn på omsorg og omtanke. Det mest sensasjonelle funnet kom imidlertid da jordprøver rundt ett individ viste lokaliserte forekomster av blomsterpollen. Et vidt spekter av arter som også inkluderte nytteplanter med medisinske egenskaper: Et vakkert bilde av følsomme og omtenksomme hulemennesker med dyp innsikt i naturen, så veldig like oss selv – i det minste hva vi gjerne skulle vært. Soleckis bok om utgravningene kom i 1971, i USA under tittelen Shanidar: the First Flower People – en stor inspirasjonskilde for Jean M. Auel og Hulebjørnens klan.

Begravelser eller steinras?

Det er en alternativ hypotese til “begravelser”, nemlig at individene dør en naturlig død på stedet. Dette ble foreslått av arkeologen Robert Gargett i to artikler, fra 1989 og ’99. I følge Gargett var ingen enkeltstående funn troverdige, basert på vanlige kriterier for begravelser. Majoriteten av individer viser klare tegn på å være drept og begravet i steinras, og dette vil også skape gode forhold for bevaring av intakte knokler. Arkeologer har i følge Gargett igjen ikke tatt hensyn til de enorme tidsperiodene involvert; selv om dødsfall i steinras er svært sjelden vil det likevel bli mange over årtusenene. Et annet viktig poeng er at alle sammenhengende skjeletter er funnet i huler, som i seg selv gir gode bevaringsforhold og en viss beskyttelse fra åtseletere: Hyenehuler inneholder av og til skjeletter av hele hyener. Alle eksempler på ”gravgods” assosiert med skjeletter er av en type som også finnes tilfeldig omkring på lokaliteten, slik som steinredskaper eller skjelettrester av byttedyr.

Den alternative hypotesen er altså at individene har dødd i søvne, og de tidligste kildene identifiserer intensjonelle begravelser nøyaktig på dette kriteriet. I Le Moustier var egentlig ingen reelle indikasjoner på begravelse, ei heller i La Chapelle-aux-Saints. Individet lå riktignok i en grop hulen, men denne var mest sannsynligvis naturlig, og ikke gravd. Kun et par barneskjeletter som er funnet i troverdige, mulig gravde fordypninger, men disse trenger heller ikke representere noen grav.

Gargetts analyse er solid: Det er ingen av begravelsesfunnene som helt entydig viser tegn på intensjonalitet. De fleste forskere i dag aksepterer likevel en slags form for begravelser som en del av neandertaleradferden, om ikke annet enn fordi prevalensen av artikulerte skjeletter blir ansett å være for høy til å være tilfeldig. Formålet blir derimot ofte blir ansett som ukjent.

Det er derimot ikke lenger noen tvil om tolkningen av Guattari-skallen, der hullet som ble påstått å vise rituell kannibalisme faktisk har vist seg å være gnagd av hyener. «Steinsirkelen» er egentlig ikke spesielt rund, og resten av gulvet i hulen der skallen ble funnet er også bestrødd med steiner.

Blomsterbegravelsen fra Shanidar er heller ikke ansett som troverdig i dag, uansett hvor mye dét måtte plage Auel-fans. Solecki beskrev faktisk selv langt på vei forklaringen i 1971, da han observerte at det ofte vrimlet av gnagerganger rundt skjelettene de fant – når det så viser seg at en lokal art hamstrer blomsterhoder i hullene sine, er det plutselig helt naturlige årsaker til at isolerte områder i jorda omkring var rike på blomsterpollen. Det er dessuten usikkert om krøplingen med bare én arm virkelig mottok omsorg, siden aper i naturen kan leve med slike skader uten hjelp. Individet har dessuten en rekke andre svært alvorlige skader som har inntruffet etter at han mistet armen – som virker litt underlig hvis han ble ivaretatt av omtenksomme slektninger.

Arkeologiske funn av religion kan altså oppsummeres slik: Bevisene for hulebjørndyrkelse er for svake, og diskuteres ikke lenger seriøst. Et par tilsynelatende modifiserte enkeltgjenstander blir sett på som mystiske anomalier av uviss betydning. Ingen enkelte begravelser gir utvetydig bevis på intensjonalitet, men de fleste forskere aksepterer likevel dette som fenomen.

Hvorfor religiøsitet?

Med andre ord er det altså egentlig lite evidens for religiøse uttrykk hos neandertalerne, og med tanke på hvilket fokus dette har hatt blant arkeologene er det materialet lite overbevisende. Det er derimot helt klare historiske årsaker til at de har blitt tillagt slike egenskaper.

Det var allerede i 1913 blitt vist at neandertalerne var en utdødd art forskjellig fra vår egen, og mye av forskningen på denne tiden ble preget av en slags uinteressert vemmelse: Den innflytelsesrike paleontologen Henry Osborn beskrev dem som a very inferior and somewhat degenerate people i 1915, mens en annen sentral forsker, Sir Grafton Elliot Smith, smurte enda tjukkere på i 1927 og pratet om the uncouth and repellent Neanderthal Man.

Etter krigen ble de forstått som en slags edle ville; dypt åndelige skapninger fanget i grove legemer med en grov kultur.

Fra omtrent 1930 skjedde det en omveltning innen antropologien og raseforskningen, kanskje mye som en reaksjon mot den voksende nazismen. Tolkningen av neandertalerne skiftet i takt med forskningen forøvrig:  Men egentlig trengte de bare en klipp, en dusj og en dress for å forsvinne i mengden på New Yorks t-baner.

Samtidig med disse endringene skjedde det også en revolusjon innen biologien: Det ble klart at drivkraften i evolusjon var naturlig seleksjon, mens mellomkrigstidens ville fauna av «alternative» evolusjonsprosesser hverken var nødvendige eller empirisk støttet. Men mennesker ble i praksis oppfattet som et unikt fenomen – også av sentrale evolusjonsbiologer som Theodosius Dobzhansky og Ernst Mayr. Ortogenese – en idé om at evolusjon styres etter en slags iboende plan i skapningene – var kastet ut av biologien, men i humanevolusjon ble det hevdet at dagens menneskeraser hadde evolvert uavhengig av hverandre, på hvert sitt kontinent, fra fossile forfedre. På 60-tallet ble det igjen foreslått at neandertalerne var direkte forfedre for dagens europeere – 50 år etter at det for første gang var bevist at de ikke var det.

Det er helt klart at forskere i denne perioden oppfatter religion som et utvetydig positivt trekk, og å tillegge neandertalerne religiøse følelser var nærmest ensbetydende med en slags moralsk oppgradering.  Neandertalernes påståtte spiritualitet sees videre som et slags uunngåelig stadium i ”progresjonen” fra dyr til menneske: Når man kommer over et slags udefinert intelligensnivå, vil man også begynne å tenke på store spørsmål, eller i det minste føle en dragning mot noe åndelig. Dette oppsummeres ganske bra av arkeologen Johannes Maringer i 1960:

It would be mistaken to conclude from the paucity of primitive man’s material possessions that his spiritual capacities were correspondingly low, so that in his almost animal-like existence he could hardly have felt any stirrings to higher things, least of all to religion.”

Fra et religiøst synspunkt var dette en selvfølgelighet. I et univers skapt av en aktiv Gud var det naturlig at også tidligere hominider skulle ha følt Skaperens nærvær og forsøkt å uttrykke sin ærefrykt: For katolske arkeologer var spørsmålet heller om neandertalernes «religion» var respons på en reell åpenbaring eller bare en slags naturdyrkelse. For alle andre, derimot, var egentlig denne ideen langt mer tuklete, tatt i betraktning hva man faktisk visste om evolusjon på denne tiden. Hvorfor skulle egentlig økt intelligens føre til stirrings to higher things, hvis man ikke kunne forutsette at higher things var reelle?

Hvorfor religion har dukket opp hos vår egen art skal ikke diskuteres her, men historien om neandertalerne viser derimot godt hva slags spørsmål en slik forklaring må besvare. Å forstå den evolusjonære (adaptive) fordelen i for eksempel begravelser er svært vanskelig. Et rovdyr som velger å begrave sine døde går glipp både et måltid, verdifull energi og tid, og blir kanskje også sårbar for angrep fra åtseletere. Likevel: Naturlig seleksjon virker på alt som er arvelig, både tillærte og genetiske adferdsmønstre isolert – religion kan verken oppstå eller ivaretas hvis ikke sluttsummen gir en reproduktiv fordel. Men ingen på Maringers tid forsøkte å stille dette spørsmålet, og det indikerer noe om hvor dypt rotfestet ortogenetisk tenkning var. I et ortogenetisk system er trenden i evolusjon vanligvis ikke påvirket av ytre faktorer, og det er dermed ikke nødvendig med en forklaring i det hele tatt – det holder å empirisk påvise at religion korrelerer med stor hjernestørrelse. Religion blir, på fint, en slags allometrisk effekt av nevral kompleksitet.

Konklusjoner

Alle indisier på religiøs adferd hos neandertalere er tvetydige eller forkastet. Dette ser ut til å bety at religiøsitet, slik vi kjenner det hos Homo sapiens, må ha oppstått senere enn neandertalernes artsdannelse og er derfor et relativt «nytt» fenomen (< 400.000 år gammelt). Problemstillingen viser også hvor vanskelig det egentlig er å forklare hvordan religion kan oppstå: Spesielt virker ideen om en slags proto-religion slik det har blitt hevdet for neandertalerne som evolusjonært uforståelig. Den klart enkleste løsningen er i dette tilfellet at «neandertalerreligionen» skyldes bias i forskningen, ikke et reelt fenomen.

Problemet har også en metodologisk slagside: Religion hos neandertalere er nærmest per definisjon maladaptiv (mistilpasset)– den blir påvist arkeologisk ved å lete etter spor av adferd som ikke har noen forståelig overlevelsesmessig eller reproduktiv verdi. Religiøsitet blir for arkeologien lett et sekkebegrep for alle funn som ikke umiddelbart har noen nyttemessig eller naturlig forklaring.

anlegg for åndelige grublerier hos løver vil bare være et hinder for overlevelse.

Men kan et evolusjonært perspektiv si noe om religionens innhold? Mange sosiale rovdyr, som løver og ulver, framviser kognitive egenskaper som mange forskere har ment å være avhengig av språk: Planlegging, improvisasjon, organisasjon. De bryr seg likevel tilsynelatende ingenting om hva torden er, hvor det blir av døde stammefrender, og så videre. De spiser ofte sine døde, men ingen praktiserer begravelser. Årsaken er helt klart at det ikke gir noen seleksjonsmessig fordel; anlegg for åndelige grublerier hos løver vil bare være et hinder for overlevelse. Det evolusjonære «fasitsvaret» på Livet, Døden, også videre, er altså ganske banalt: Ikke tenk på det.

Lenker:

Responses

  1. Huleboere viste omsorg for sine døde | Religioner.no says:

    juli 5th, 2013 at 10:47 (#)

    […] Var neandertalerne religiøse? […]

Leave a Response