Aktuelt

Vi liker å lage en hel masse lyd!

Hans Olav Arnesen      |      11/04/2016

Afrikanske misjonærer kommer nå til Europa, på samme måte som europeiske misjonærer i sin tid dro til Afrika. «Og de bruker mye av det samme språket. Europa betegnes som mørkets kontinent», forteller professor Afe Adogame.

Av Hans Olav Arnesen

Afe Adogame (8)_picmonkeyed

Afe Adogame

Da professor Afe Adogame kom på Norges-besøk fant Fellesrådet for Afrika ut at de måtte dele ham med allmuen. Til tross for kort forvarsel kom et dusin mennesker for å lytte til en av verdens fremste eksperter på afrikansk religion generelt, og afrikansk diasporareligion spesielt.

Adogame er selv opprinnelig fra Nigeria og hans akademiske migrasjonsrute førte ham først til Tyskland, deretter til Storbritannia, før han endte opp ved Princeton universitet i New Jersey, USA. Kanskje er det derfor ikke så underlig at han er opptatt av relasjonen mellom religion og migrasjon?

Troen migrerer sammen med menneskene

Migrasjon er i mange tilfeller en lang og omstendelig prosess, med mange mellomstopp før man til sist slår seg til ro. Hvordan påvirker migrasjon spredningen av religion?

– Bærer migrantene religionen med seg i ryggsekken, eller forlater de den?

I de aller fleste tilfeller bringer de religionen med seg, fastslår Adogame, og på den måten bidrar de til utbredelsen av såkalt transnasjonal religiøsitet. Det er flere grunner til at kirken er av stor betydning for afrikanske migranter. Blant annet fordi kirken utgjør et rom hvor afrikanske immigranter kan være noe mer enn innvandrere.

– I kirken føler folk seg hjemme, det er ingen som vil se papirene dine, eller lurer på om du er asylant eller flyktning.

Kirken blir dermed et trygt rom i et fremmed samfunn, men kirken bidrar også i mange tilfeller for økte muligheter til å lykkes i et nytt land. Er man på jakt etter en leilighet å leie, eller ønsker å skaffe seg en jobb, kan kirken ofte være til hjelp. Pentekostale kirker kan også tilby en form for helsesikkerhet, blant annet gjennom helbredelse og forbønn.

– Mange kommer også fordi de kjeder seg, fastslår Adogame. De føler seg ensomme i sine nye land, hvor naboene ikke snakker til hverandre, og hvor det ikke bestandig faller seg naturlig å småprate med fremmede.

– Kirken blir slekten din, et substitutt for familien.

For mange kan også kirken være en kilde til trøst. Mange migranter får nemlig et nokså brutalt møte med virkeligheten når de ankommer Vesten.

– Noen tror at alle deres problemer vil løse seg når de ankommer Oslo eller London.

Det viser seg imidlertid raskt at det ikke simpelthen lar seg gjøre «å plukke penger opp fra gaten», men den erkjennelsen er det ikke nødvendigvis like lett å formidle til slekt og venner i hjemlandet, som ofte har store forventninger om pengeoverføringer fra migrantene som har kommet seg til Vesten.

– Telefonsamtaler hjemmefra forsterker traumet, forteller Adogame.

Like sjokkerende, for mange, er det å oppdage at i Europa er kirkene ofte nærmest som museer å regne, som oppsøkes av flere turister enn troende. Enkelte kirker har endog blitt solgt og brukes eksempelvis som moské, bokhandel eller til og med som pub. Hvordan er dette mulig, lurer mange afrikanske migranter på?

– Det er jo her kristendommen kom fra!

Augustine Ozurumba_picmonkeyed

Augustin Emman Ozurumba

Vil gjenkristne Europa

Kan denne utviklingen, sekulariseringen av Europa, snus? Ja, er svaret fra mange optimistiske pinsekarismatiske afrikanere. En av suksesshistoriene er The Embassy of the Blessed Kingdom of God for All Nations i Ukraina, en av de største pinsekarismatiske menighetene i Europa. Her er om lag nitti prosent av menigheten hvite ukrainere og russere, ifølge Adogame. I Vest går det mer trått.

Hva må til for at afrikanske evangelister skal lykkes med å nå ut til europeere med budskapet sitt? Det var et spørsmål av mer enn akademisk interesse for de afrikanske pinsepastorene som var tilstede på seminaret. Blant disse var Augustin Emman Ozurumba og Billy Nnu fra den norske avdelingen av den nigerianske kirken The Redeemed Christian Church Of God.

De to pastorene ytret et sterkt ønske om å tiltrekke seg innfødte menighetsmedlemmer, og mente at det ikke var tilstrekkelig å slå seg til ro med en menighet bestående av afrikanske immigranter når man forvalter et universelt frelsesbudskap. Pastor Ozurumba påpekte at han mislikte selve betegnelsen afrikanske kirker, som han mente var begrensende.

Som følge av dette tok diskusjonen en interessant vending, hvor Adogame og de norske akademikerne som var til stede, i praksis gav råd om hvordan man best kunne gjøre suksess på en av verdens kanskje mest krevende misjonsmarker, det sekulære Norge.

Punktlighet og måtehold med bruk av tid, var de første punktene Adogame trakk frem for å lykkes i Europa. Gudstjenester må begynne som annonsert, og prekener må ikke overstige den tiden de er ment å ta. Utover dette kan ikke gudstjenester i Norge, eller Europa for øvrig, vare i seks timer.  Lange telefonsamtaler med en pastor som ringer dem opp midt i uken er heller ikke nødvendigvis noe europeiske menighetsmedlemmer responderer like godt på.

Disse, og mange flere innspill, ble tatt godt imot, men flere lignende forslag hadde alt vært diskutert i menighetene. Pastor Nnu fortalte at de innad i kirken hans hadde diskutert behovet for å utvikle såkalt «tidsbevissthet». Sier man at man skal snakke i ti minutter, så avslutter man etter ti minutter.

Behovet for strammere økonomisk kontroll, ble også nevnt, men de afrikanske pastorene mente at pentekostale kirker hadde et ufortjent dårlig rykte på seg for økonomiske misligheter.

– Alle snakker om pinsekirker, men hva med Den katolske kirke?

Ozurumba mente at korrupsjon kan man finne i alle denominasjoner.

Professor Adogame påpekte også verdien av å gjøre seg selv nyttige, også i en ikke-åndelig sammenheng. Både for medlemmene, men også for samfunnet man er en del av. Blant annet kan man holde kurs for medlemmer om hvordan å skrive en god CV, fylle ut ligningspapirene og lignende. Man kan også invitere politikere, representanter for forvaltningen, politi og andre til menigheten og på den måten bygge gjensidig tillit til og samarbeid med storsamfunnet. En av akademikerne som var tilstede foreslo at barnevernet kunne være en fin etat å begynne med, og det viste seg at et slikt arrangement alt var planlagt.

Suksessformelen

Billy Nnu

Billy Nnu

Mye oppmerksomhet ble altså viet utfordringene de afrikanske menighetene støter på i sitt ambisiøse prosjekt om å bidra til en ny, stor vekkelse i Norge. Noen av disse, knyttet til språk og kulturelle koder, vil det ta tid å løse, men neste generasjon norsk-afrikanere vil automatisk stå bedre rustet til den oppgaven.

– Ungdommen er ikke bare morgendagens ledere, de er dagens ledere, som en av pastorene sa.

Avslutningsvis ble derimot de afrikanske kirkenes styrker i konkurransen med andre trossamfunn vektlagt. Pastor Ozurumbas fortelling om hvordan han opplevde det å komme til Norge kan være en pekepinn på noen av de afrikanske kirkenes fortrinn. Etter ankomsten til landet søkte han seg raskt til en norsk pinsemenighet. Likevel var det noe han savnet.

– Jeg var på utkikk etter en kirke hvor vi danser, fortalte han.

Flere av akademikerne tilstede syntes å mene at det nettopp var musikken som var de afrikanske kirkenes største konkurransefortrinn. I følge pastor Ozurumba var det da heller ikke fra de afrikanske menighetenes side noe ønske om å være lavmælte i gudstjenestesammenheng.

– Vi lager en hel masse lyd, fortalte Ozurumba. – Vi liker å lage en hel masse lyd.

Kanskje er det slett ikke noe dårlig utgangspunkt for misjonssuksess her i det kalde nord? Selv om de stereotypiske fremstillingene av nordmenn tilsier noe annet, finnes det nok en hel del innfødte her til lands som deler lidenskapen for musikk, dans og «masse lyd».

Religioner.no-lenker:

 , , , , ,