Vi må tåle at andre velger en annen vei
Konvertitten Maryam Trine skogen forteller om muslimske praksiser i Norge, og smerten man kjenner på når andre faller fra islam.
Av Maryam Trine Skogen
Når muslimer møtes i offentligheten hilser vi pent på hverandre med “Asalamu aleikum, wa aleikum asalaam”. Stort sett alle såkalt praktiserende gjør det. Det er tradisjon, sunnah, og en høflig ting å gjøre. Noen mer kulturelle muslimer gjør ikke dette, og det må selvfølgelig være et personlig valg om man ønsker å hilse eller ikke. En ting jeg har bitt meg merke i er at butikkpersonale er forsiktig med å si salaam til kundene, selv om de helt tydelig er muslimer selv. Betaler jeg mine varer hos en hijabkledde kvinne i kassen er det sjelden, så og si aldri at hun hilser meg med salaam. Jeg har syntes dette er litt merkelig, spesielt når jeg selv bærer hijaben og synlig er muslim. Tanker om at de ikke har lov til å si det, for å ikke gi kunder en følelse av forskjellsbehandling, har slått meg. Eller at de er redd for å få et vennskapelig forhold til kundene, som igjen kan utnytte dette med å be om rabatter eller andre fordeler de i utgangspunktet ikke har krav på.
Selv har jeg opplevd å få både rabatter og gratis varer og tjenester uten å ha sagt et ord, bare fordi enkelte syns det er så hyggelig å møte en “søster”. Vi muslimer kaller hverandre søstre og brødre, og konverterte blir satt ekstra pris på. Men dette skjer først og fremst i butikker som selger hijaber eller annet islamsk materiale som bøker, bønnetepper osv. Som vi vet hører pruting og vennerabatter til handelskulturen i en del land som minoritetene kommer fra, mens vi i Norge sjelden spør om, eller får tilgang til dette i norske butikker.
I en tid med terrorangst og islamofobi har de fleste av oss blitt veldig bevisste på hvordan vi oppfører oss i det offentlige rom for å ikke skremme eller provosere noen.
Forrige uke handlet jeg på en REMA 1000 butikk i Oslo sentrum. Da jeg sto og så på grønnsakene var det en yngre mannlig ansatt av somalisk opprinnelse som oppdaget meg og overraskende sa høyt og tydelige “Asalamu aleikum”. Jeg ble så paff og glad at jeg ble helt rørt. Jeg hilste tilbake og tenkte at wow – han er modig. I en tid med terrorangst og islamofobi har de fleste av oss blitt veldig bevisste på hvordan vi oppfører oss i det offentlige rom for å ikke skremme eller provosere noen. Kanskje har vi tatt for mye hensyn og gjort folk overfølsomme for annerledeshet? Jeg vet at jeg selv har kviet meg for å be på steder jeg før bare ville tatt meg tilrette, mens jeg nå sjekker om det er ok først. At ingen skal bli “engstelig” om jeg drar frem mitt flyvende teppe og gjør noen yogaposisjoner i fem minutter.
Da jeg skulle betale mine varer møtte jeg en annen mannlig ansatt, som hilste på en like tydelig måte og han smilte bredt. Det var en varm respekt der. Ingen spørsmål som vanligvis følger strømmen av nysgjerrighet da de ser en kritthvit nordmann med blå øyne under skautet. – Er du muslim? – Hvor kommer du fra? – Er du gift? – Med hvem? – Har du barn? – Leser du Koranen? er noe vi må svare på nærmest hver dag, noe hvem som helst kan spørre om, fra andre muslimer du møter i moskeen, til ukjente som kan stanse deg på åpen gate. Det var en god opplevelse.
I det store og hele er det renhet, kjærlighet, rettferdig og omsorg det handler om.
Men det hender vi muslimer også sender hverandre blikk som ikke er så gode. Det handler om den sosiale kontrollen som pågår. I teorien er det forklart som en veiledningsplikt vi har ovenfor våre søstre og brødre, men i virkeligheten har det blitt et maktspill, sladder og mobbing. Mange muslimer lider under denne kontrollen og føler seg ufrie i form av at de er redde for hva andre skal se, tro og snakke om. I årenes løp har jeg oppdaget at muslimer er mye tryggere og friere hjemme enn de kan være utendørs eller i islamske samlinger. Det syns jeg er trist, for det skal ikke finnes noen tvang i religionen, og hvert individ svarer selv for Gud om sine handlinger. Som en venn av meg sa, alle synder. Alle har ett eller flere områder de ikke er gode på, mens så mange er opptatt av å hakke på andres tilkortkommenheter, som oppdages i det offentlige.
Et annet viktig poeng jeg vil legge til er retten til å ta egne valg og stå for dem – også når det gjelder i religionen. Hvis noen vil nappe sine øyenbryn, som er ansett som forbudt praksis (da det virker forskjønnende og fristende på det motsatte kjønn), må de få lov til det. De trenger ikke femten “påminnelser” hver dag fra alle hold om at det er uønsket, forbudt og at man kommer til helvetet for å gjøre det. Det er ikke å gi råd, det er trakassering. Selv har jeg vært i skuddlinjen i mange år fordi jeg brukte neglelakk. Den rituelle renselsen før bønn tilsier at vannet skal renne fritt over hud og negler når det vaskes, og negllakken hindrer derfor vannet å nå inntil neglen. Den anses da for å ikke være gyldig renselse, som igjen gjør bønnen(salah) tvilsom, i verste fall ugyldig. Siden bønnen er pliktig og noe man blir straffet for å ikke utføre (på Dommens dag), er det så grunnleggende viktig at man ikke bør la forfengelighet og mote sette det evige livet på spill. Jeg forstår det. Men vi som ikke har noe problem med å se mer abstrakt på åpenbaringen tenker at Gud ikke bryr seg om millimeterpraksis.
Det er nesten ikke noe som smerter meg mer enn å se muslimer som gått helt bort fra sin religion
I det store og hele er det renhet, kjærlighet, rettferdig og omsorg det handler om. Men uansett hvor mange ganger jeg har forsøkt å forsvare min rett til selv å bestemme om jeg vil bære neglelakk har jeg aldri blitt hørt eller forstått. Den pågående “rådgivningen” har vært så plagsom at jeg ikke bruker negllakk når jeg går ofte i moskeen. Hadde negllakk vært min kampsak i livet skulle jeg stått opp for saken og malt negler til siste pust, men det er det faktisk ikke. Det er viktigere tema å ta tak i, derfor har jeg føyd meg for gruppepresset inntil videre.
En annen sak muslimer ikke har så lett for er å se at andre faller fra islam og lever i åpenbar synd. Det er i utgangspunktet en god sak. Jeg føler omsorg for andre mennesker og når jeg ser noen, muslim eller ei, som åpenbart handler eller lever på en måte som skader dem selv eller andre, er det min medmenneskelige plikt å si ifra og prøve å hjelpe. Det er nesten ikke noe som smerter meg mer enn å se muslimer som gått helt bort fra sin religion. Jeg kan bare forestille meg den smerten en mor og far føler når deres kjæreste i livet vender ryggen til et liv i rettferdighet, anstendighet, renhet og godvilje. Det jordiske livet frister mange. Her finnes mye kortvarig nytelse, mye moro, egoet kan bade i storhet og drama som skaper en levende dynamikk. Tro meg, jeg som har levd 34 år uten islam vet alt om det “frie” livet. Jeg vet også veldig mye om hva det gjør med oss, og nettopp hvorfor jeg kom til islam. Allikevel må vi tåle at andre velger en annen vei.
I går handlet jeg på en matvareforretning i nærheten av hvor jeg bor. Den ansatte i kassa er afghaner. Vi har aldri snakket om islam, så jeg vet ikke hva han tror og ikke, men jeg antar at han er muslim. Han sier ikke salaam. Jeg begynner å pakke mine varer, og ser at det kommer en somalier bak meg for å kjøpe en six-pack med ølbokser. Han ser på meg. Jeg ser på han. Jeg sier ingenting, ser bare videre på varene jeg pakker. Afghaneren tar imot penger og sier ingenting. Somalieren pakker sine øl i en pose og går. Ingen sier noe. Helt “norsk”. Frihet til å gjøre hva du vil. Men vi har alle gjort noe feil i forhold til islam. Afghaneren, hvis han er muslim, har ikke lov til å selge øl. Somalieren, hvis han er muslim, har ikke lov til å kjøpe øl. Heller ikke drikke den. Heller ikke gi den til andre. Jeg har ikke sagt salaam til noen av dem, og ikke snakket med somalieren om han har det bra, om han trenger noe, om han har lyst til å komme tilbake til islam. Jeg går ut av butikken med en vond følelse i magen og tenker at dette jammen ikke er lett.
Det er mange kristne som har fjernet djevel og helvete fra sitt vokabular.
I går kveld var jeg å spiste på et spisested tilknyttet et kulturelt senter i Oslo. Der oppdager jeg en kjent person som var ute og hygget seg. Denne personen er muslim. Som drikker øl. Jeg sier verken salaam eller noe om ølen, men nikker som for å hilse da jeg går forbi mens vi leter etter bord. “Norsk oppførsel”. Da jeg senere skal til å forlate restauranten treffer blikket mitt på bordet til denne personen igjen, og akkurat da har vedkommende glasset til munnen og treffer blikket mitt. Au. Jeg prøvde ikke å kontrollere andres oppførsel, og jeg blir lei meg fordi jeg tror at denne personen kanskje tror at jeg hadde dette til hensikt. Men jeg blir lei meg. Gråter i hjertet og spør Gud hvorfor vi muslimer har kommet så langt bort fra vår tro. Har ikke klart å legge fra meg bildet av ølen ennå.
Det ikke-muslimer har problemer med å forstå er at islam er kjærlighet og at vi muslimer oppriktig ønsker det beste for alle mennesker. Derfor blir jeg trist og lei meg når jeg ser at noen av oss har ramlet utpå et liv som innebærer å komme lenger bort fra Guds omsorg og nåde, og nærmere Djevelens fristelser. Det er mange kristne som har fjernet djevel og helvete fra sitt vokabular. Gud og Jesus skal bare være kos og trøst, men det er ingen himmel uten helvete og det er ingen troende uten en som klarer å ta avstand fra djevelens egoisme.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på islam i Norge og er gjengitt her med tillatelse.
Religioner.no lenker
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.