Alternativkjendiser
Til tross for navnet har mye av tankegodset innenfor den såkalte alternativbevegelsen fått nokså bred oppslutning i folket. Kanskje kan det til dels forklares ved at berømte nordmenn, som prinsesse Märtha Louise og komikeren Jon Schau, har blitt talsmenn for den alternative åndeligheten?
Tekst og foto av Hans Olav Arnesen
At kjendiser trekker folk er det ingen tvil om. I hvert fall om man skal dømme etter den store foredragshallen på Alternativmessen hvor hundretalls mennesker var samlet for å høre prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng fortelle om seg selv og utdanningen de tilbyr på Astarte Inspiration.
Det var en god blanding av menn og kvinner i salen, med en liten overvekt av sistnevnte. De aller fleste middelaldrende, men det noen eldre kvinner og en del unge mennesker var også tilstede.
Et banner med to vakre og smilende kvinner, Elisabeth og Märtha, som kunne vært hentet fra en kosmetikkreklame, hang ved siden av scenen. I bakgrunnen stod en skjerm hvor det fra en projektor vekselvis vistes forskjellige bilder av de to venninnene, og blå himmel og grønne trær. Harmonisk newagemusikk strømmet ut av høyttalerne.
Introen ble avløst av begeistret klapping fra publikum.
– Nå er det lenge siden vi har vært her, kunne Märtha fortelle. Sist gang hun og Elisabeth besøkte Alternativmessen var i 2009. Mye har skjedd siden den gang. Venninneparet har flere bokutgivelser bak seg, og har startet egen skole, Astarte Inspiration (tidligere Astarte Education).
Ingen av dem hadde likevel tenkt det slik. Märtha Louise fortalte at hun pleide å bli veldig nervøs når hun snakket foran folk. Hun var avhengig av en talerstol for å skjule at knærne skalv når hun holdt taler i offisielt øyemed. Hun hadde også problemer med at hun ”tok inn” følelser fra mennesker, og ikke klarte å stenge det av. Det kan jo bli et problem når man står ovenfor en stor menneskemengde. Alt dette klarte hun etterhvert å kontrollere gjennom ulike teknikker hun har lært seg, blant annet på kurset hvor hun traff Elisabeth for første gang.
– Jeg kom ut av det spirituelle skapet.
Hun fortalte også om hvordan hun møtte sin skytsengel for første gang. Det var på et ridestevne i Holland, og hun beskrev det som et sterkt kjærlighetsnærvær og en ”duft av roser”.
Elisabeth fortalte at hun var fornøyd med å være hjemmeværende mor da hun traff Märtha på kurs, og hadde ingen planer om å gjøre noe annet. Hennes vendepunkt kom gjennom inspirasjonen fra en kjempestor ametyststein og en drøm. En lærer hadde sagt til henne at en ametystgrotte hun hadde lyst på var altfor kraftfull for henne, men i drømme ble det klart at hun likevel skulle ha den, koste hva det koste ville. Dermed gjorde hun et valg om å utfordre seg selv.
Treårig engleskole
Märtha og Elisabeth var likevel ikke på Alternativmessen bare for å fortelle om seg selv, men også for å informere om utdanningen de tilbyr ved den såkalte Engleskolen, Astarte Inspiration. Det første året på skolen lærer man om ”reading”, å lese hverandre gjennom en kommunikasjon direkte fra sjel til sjel. Det andre året blir brukt på ulike healingteknikker. Utdanningens tredje år er et såkalt berøringsår, som vies til kroppen. Det handler om:
– Å nå sjelen gjennom visdommen i kroppen.
Utdanningsløpet er det likevel i stor grad opp til studentene å bestemme, og man velger selv i hvilken rekkefølge man ønsker å ta den, man kan nøye seg med ett av årene, eller kun ta mindre kurs.
Demonstrasjon av reading
Märtha og Elisabeth fortalte at “reading”, å lese folk, artet seg veldig ulikt for hver av dem. Märtha så bilder, noen ganger filmer, mens for Elisabeth kom inntrykkene gjennom ord.
Venninnene ønsket å demonstrere reading for publikum og ba om frivillige. De plukket ut en kvinne i 30-årene som snakket veldig lavt, og nærmest hvisket at hun ikke hadde noen spesielle ønsker om hva de skulle se nærmere på.
– Du er veldig sjenert, konkluderte Märtha med. Akkurat det trengte man kanskje ikke å være spesielt åndelig begavet for å observere, men prinsessen så likevel mer enn dette. Hun så at det var en stor mengde hjelpere rundt kvinnen, men at hun ikke helt fikk seg til å tro at de var der for henne i stedet for folk rundt henne. – Du har et utrolig sant hjerte, la prinsessen oppmuntrende til.
Elisabeth så en lyssøyle som kom ned i hodet på kvinnen, men som stoppet i nakken. Märtha kunne legge til at hun så at en maskulin kraft hadde holdt henne veldig fast, men det var en utvei.
– Det er en stor beslutning du må ta, så vil det løsne – plopp!
En kvinne fra Slovakia var den neste til å bli lest.
– Du har en veldig hjemlengsel, fikk hun høre. – Ikke bare til Slovakia, men også fordi du ikke føler deg hjemme her på jorden sa prinsessen. – Det er som å spille håndball på en fotballbane, la hun til.
En middelaldrende kvinne hadde et spørsmål til Elisabeth og Märtha. Hadde hun noen hjelpere de kunne se?
– Det har vi jo alle da, sa prinsessen. – Spørsmålet er om du åpner opp for dem.
Foredraget ble avsluttet med en meditasjon, hvor publikum ble bedt om å være seg bevisst hjerteslagene, ikke bare i brystet, men i hele kroppen.
De som ville ta med seg en liten bit av prinsessen og Elisabeth Nordeng hjem kunne gjøre det i form av en autograf på boksigneringen etter foredraget.
Et komisk møtet med det hinsidige
Jon Schau er annen nordmann som var berømt før han stod frem med sine åndelige erfaringer. Han ble kjent som komiker, og ble i sin tid kåret til tittelen: ”Norges morsomste mann”. Den karrieren la han på hylla da han døde i 2004, to ganger, og vendte tilbake til livet.
Da han stod foran en fullsatt foredragssal på Alternativmessen var det likevel ikke gitt at det var denne opplevelsen han ville snakke om. Det lot han publikum bestemme. En kvinne som rakk opp hånden sa hun kom dit for å le, mens en annen gjerne ville høre om hvordan det var på den andre siden. Schau sørget for at begge fikk det de kom for, og i rikelige mengder. At Schau er en like talentfull foreleser som komiker er det nemlig liten tvil om.
Schau levde et liv hvor han var fanget av sine egne ambisjoner og forventninger. Komikarrieren, som i begynnelsen var motivert av gleden ved å få folk til å le, ble etter hvert en besettelse om å være best, morsomst. For å kompensere for den manglende gløden begynte han å drikke. Mye.
På et tidspunkt gikk det galt og han ble alvorlig syk etter en opptreden i Bodø. Han endte opp på sykehus, og våknet opp fem uker senere på Diakonhjemmet. Siden fikk høre at familien hele to ganger hadde fått beskjed om at han hadde gått bort. Det første Jon hadde sagt da broren hans fortalte ham at han hadde vært død var:
– Var det døden det var? Fy fader som jeg gleder meg til neste gang!
Fint å dø
Døden var altså ikke noen ubehagelig opplevelse for Jon, noe som krevde en nærmere forklaring. Ifølge ham selv hadde han gjennomgått fire faser i det hinsidige.
Den første fasen var “overkommefasen”, og den var ikke udelt trivelig. Der ble han drept gang på gang. Noen ganger ble han overkjørt av trikken, andre ganger ble han knivstukket. Dette fortsatte inntil han endelig aksepterte at han var død. Da gikk han over til neste fase.
Her kom han i kontakt med et lys og en opplevde en følelse som han beskrev som “en hodestups forelskelse ganger tusen”. Han innså at lyset var ham selv, men ble så oppmerksom på en mengde andre lys. Dette var alle andre mennesker, og de nærmeste lysene tilhørte hans kjære. Hovedsakelig avdøde, men av en eller annen grunn også hans høyst levende bror.
Lysene viste Jon alt det verste han hadde gjort, og dette manifesterte seg som en mørk klump. Det var ikke for å fordømme Jon, eller å konfrontere ham med hans synder. Snarere tvert imot ble det klart at det verste Jon hadde gjort var det lyset elsket aller mest. Meningen med denne fasen var å kvitte seg med hangen til å bedømme mennesker, seg selv inkludert.
I virkeligheten sitter alle bare med sin bit av sannheten.
I fase tre passerte livet i revy. Takket være fase to var dette en fornøyelig affære ettersom Jon nå kunne betrakte livet sitt som det var, uten å bedømme de ulike fasene som gode eller dårlige. Men livet fremstod som veldig kort. Det var fordi all den tiden han hadde brukt på å bedømme seg selv eller andre var fjernet fra ”revyen”, og det utgjorde så mye som 80 % av det livet han inntil da hadde levd.
I fase fire kom Jon inn i et eggeformet rom med to dører, hvor det på den ene stod ”birth” og den andre stod ”death”. Hvorfor det stod på engelsk hadde han ingen god forklaring på. Også navnet på rommet hadde et engelsk navn: ”The Core of Being”. Her opplevde han å ha et valg om å ”fremkalle filmen og gå videre”, eller å gå tilbake og lage flere ”bilder”. Han valgte det siste, og i det øyeblikket slo han øynene opp og befant seg i sykesengen.
Jeg sitter ikke på sannheten
Jon Schaus fortelling, og til en viss grad også Märtha og Elisabeths, kan minne litt om et kristent vitnesbyrd i den forstand at de beretter om en livsreise hvor man overkommer prøvelser og oppnår en ny innsikt i livets dypere hensikt. En vesentlig forskjell er likevel at man i den alternative åndeligheten mener at hvert menneskets reise er unik, og målet likeså.
Schau gjør et veldig stort poeng ut av dette og sammenligner menneskeheten med et puslespill hvor alle brikker er ulike. Ofte prøver vi å tvinge brikkene til å passe, men det blir feil. I virkeligheten sitter alle bare med sin bit av sannheten. Kun om man ser dem i sammenheng får man øye på det totale bildet.
– Virkeligheten er summen av alle oss når vi er ærlige samtidig, sa Schau.
Skal man dømme etter oppmøtet på de to foredragene er det likevel ingen tvil om at mange gjerne ser til kjendiser for inspirasjon når de forsøker å finne sin plass i puslespillet.
Religioner.no lenker:
- Skeptiske slanger i det alternative paradis
- Prinsessen skal blogge for verden
- Overnaturlige kommunikasjonsformer
- Ikke bare alternativt på Alternativmessen
- Krystaller og kvantemekanisk helbredelse
- Gusjegrønt mirakel
- Alternativ katastrofehjelp
- Er prinsessen vår en heks?
- Holistisk forbund har gjetet katter i et tiår
- Når klarsynte blir etterforskere