Andersens apologi for religiøs amnesi
Espen Andersen ønsker å avskaffe religionsundervisningen i skolen, men kunnskapsløsheten hans er en påminnelse om hvor viktig religionsfaget er.
Av Hans Olav Arnesen
Espen Andersen tar i en kronikk i Aftenposten (8.1) til orde for å fjerne faget jeg underviser i, religion og etikk. Argumentene hans avslører derimot en kunnskapsløshet som bekrefter fagets eksistensberettigelse. Andersen hevder at religionsfaget er uvitenskapelig ettersom man ikke har samme krav til kildekritikk som i historiefaget, men også fordi man ikke tar stilling til hvilke av de ulike religionene som har rett eller ikke. For det første er religionsvitenskapen og historiefaget kompletterende disipliner, ikke konkurrerende, slik Andersen synes å mene. At kildekritikk ikke er viktig innenfor den humanistiske religionsvitenskapen er også nonsens, og Lorenzo Valla og Erasmus av Rotterdams kritiske filologi er like høyt aktet av religionsvitere som av andre humanister.
Videre mener Andersen altså det er feil ikke å ta stilling til hvilke av religionene som har rett. Er det mer vitenskapelig å ta stilling til religiøse sannhetskrav som ikke lar seg etterprøve? Selv om religiøse sannhetskrav vedrørende eksistensen av overempiriske skapninger, frelse og skjebnen i det hinsidige ikke er falsifiserbare, og dermed uvitenskapelige, betyr ikke det at man kan se bort i fra den formidable innflytelsen de har hatt igjennom vår historie, og fortsatt har for milliarder av mennesker. Overgangsritualer, som markerer endrede roller, identitet og sosial status, benyttes også av sekulære mennesker, mens kalenderritualer strukturerer tiden vår i en tidsalder hvor vegetasjonssyklusen ikke preger hverdagen vår i samme grad som tidligere.
Når det gjelder hans påstand om at religionskriger stort sett er over og redusert til ”interne konflikter som mellom shia- og sunnimuslimer” er det beviselig galt, og kanskje skyldes det at Andersen lider av vestlig nærsynthet. Etter den kalde krigen har religioner derimot blitt stadig viktigere mobiliseringsfaktorer i væpnede konflikter. Kamper mellom kristne og muslimer i det tidligere Sudan og i Nigeria er eksempler på det. Islamistiske opprørere i Kaukasus, Thailand og på Filippinene likeså. Spør en sinhalesisk buddhistmunk om han synes det er likegyldig hvorvidt de nylig beseirede Tamiltigrene hadde vunnet selvstendighet for den hinduiske minoriteten eller ikke. Hindunasjonalister ønsker å rense subkontinentet for fremmede religioner, mandeerne kjemper for overlevelse i Irak, og kristne forfølges i en rekke land. Hatet mot Israel spesielt og mot jøder generelt er også i høyeste grad levende.
At Andersen ønsker å fjerne religionsfaget kan tyde på at hans forståelse av religionens rolle i vår fortid er like mangelfull som hans kunnskap om dens betydning i vår samtid. Niall Ferguson, som er spesialist på økonomisk historie, mener denne forakten for kunnskap om fortiden er en trussel mot vår sivilisasjons fortsatte suksess. Selv om Max Webers ”Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd”, har blitt gjenstand for nådeløs kritikk i over hundre år, så er det likevel mye som taler for at det er en korrelasjon mellom visse religionsformer og økonomisk utvikling, kanskje også stagnasjon. Sosiologen Rodney Stark, som ivrig låner teorier fra økonomifaget, skiller seg bare fra Weber ved at han holder seg mer trofast til historiske fakta, og ved at han gir den vestlige kristendommen i sin alminnelighet æren for kapitalisme, vitenskap og demokrati. Kinesiske forskere, som hadde i oppdrag å finne nøkkelen til vestlig suksess, kom frem til samme konklusjon. Er det tilfeldig at den nye protestantismen, den pentekostale og karismatiske, har slik fremgang i noen av de hurtigst voksende økonomiene som Brasil, Sør-Korea og Kina?
Man kan selvfølgelig kritisere religionsfaget for mye. Kanskje burde man valgt bort humanetikken? Den er antagelig kun tatt med for å tilfredsstille dem som i utgangspunktet mener religion er noe vås. Muligens burde filosofien henvises til et annet fag. Kristendom og islam, som er i ferd med å bli en viktig europeisk religion, kommer man ikke bort ifra, men kanskje kunne man erstattet den valgfrie verdensreligionen med eksempelvis gresk hedendom og/eller norrøn religion? Kanskje burde man også inkludert nyreligiøsitet? Unge mennesker kunne godt bevisstgjøres på at healing, astronomi og spiritisme er like religiøst som nattverden og fredagsbønnen i moskéen. Kvaliteten på lærebøkene kan også kritiseres, men det gjelder i flere fag.
Ett slikt tilfelle er læreboken i samfunnsfag. Der er man ennå preget av tabula rasa paradigmet, eksempelvis i beskrivelsen av jenter og gutters valg av yrkesfaglig utdannelse. Andersen lider selv av en lignende forestilling om blanke ark, med den forskjell at på hans tavle er det den kulturelle arven, ikke den naturlige, som er visket bort.
Han skriver, på vegne av sin unge slektning i den videregående skolen: “Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá (sic) – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.” Det har ikke slått Andersen at den dualistiske kampen mellom godt og ondt i Rowling, Tolkien, Lewis og andre britiske forfatteres fantasiromaner kan være inspirert av et eller annet? Kanskje av den religionen som har dominert Storbritannia siden 300-tallet? Hvordan er det meningen at unge mennesker skal kunne forstå vår kulturarv dersom de ikke kjenner til de fortellingene som gjennom århundrene har inspirert våre forfattere, tenkere, billedkunstnere, dramatikere og diktere?
“Tvileren Tomas”- av Caravaggio – Wikimedia Commons
Ett eksempel på et ungt, kulturelt amnesioffers tolkning av ”Tvileren Tomas” av Caravaggio kan bli som følger:
“En eller annen langhåret hippie lar en mann stikke fingeren sin inn i et sår han har i siden. Antagelig har kunstneren forsøkt å fremstille hobbiten Frodo, men bommet litt på dimensjonene. De tre skuelystne er sikkert hobbitene Sam, Munti og Pippin. Såret de kikker på er antagelig skaden Frodo ble påført av Heksekongen fra Angmar oppe på Blåstertopp.”
Religioner.no lenker:
Lenker:
– Begrepet religiøs amnesi er ikke et begrep myntet for denne anledningen. Danièle Hervieu-Léger har anvendt dette begrepet for å beskrive det gradvise tapet av den religiøse kapitalen i Vesten.