Aktuelt

Animasjon og religion

religioner      |      22/10/2010

 Animasjonsseriene The Simpsons og South Park er begge opptatt av religion. 

 Av Hans Olav Arnesen

 

Promoteringsbilde av The Simpsons 

The Simpsons og South Park er to animerte eksportsuksesser fra Amerika som har underholdt verden i mange år. Faktisk feirer The Simpsons sitt 20 års jubileum denne uken. Ved siden av å rette et selvkritisk blikk på sitt eget samfunn ved bruk av satire, har disse to seriene også en annen ting til felles som gjør at de skiller seg ut fra serier som The Family Guy, og Futurama;  de er svært opptatt av religion. Det er likevel betydelig forskjeller i måten religion blir behandlet på i de to tegnede fjernsynsseriene, og følgelig er det også stor forskjell på hvordan de blir mottatt av de religiøse tradisjonene som blir berørt i programmene.

The Simpsons handler om en nokså dysfunksjonell, lavere middelklassefamilie fra Midtvesten. Serien var i sine første år i stor grad basert rundt den vesle urokråken, Bart, men har siden handlet stadig mer om den alkoholiserte og ubegripelig uansvarlige mannen i huset, Homer Simpson. Denne karakteren besitter hvert eneste dårlige trekk som er typisk for hans kjønn, og Homer har store problemer med å treffe riktig valg dersom det står mellom familien og en smultring eller øl. Et forsonende trekk har han likevel. Han har stor kapasitet for anger, et trekk som mange kristne setter pris på.

Sosiologen, John Hereen, ved California State University, har forsket på The Simpsons etter at han oppdaget hvor mange religiøse henvisninger det var i programmet. Hans tilfeldige utvalg av Simponsepisoder viste at 69 % av programmene hadde henvisninger til religion, og at 11 % hadde religion som sitt hovedtema. Han mener The Simpsons behandler religionen overraskende respektfullt til et satireproram å være, og sier til Beliefnet: “They show a surprising respect for the role that religion plays in American life”.

Hereen er ikke den eneste som har oppdaget The Simpsons religiøse fokus, og religionsspaltisten, Mark Pinsky har sågar skrevet en bok om den animerte familiens forhold til religion, “The Gospel According to The Simpsons: The Spiritual Life of the World’s Most Animated Family”. Pinsky har laget en topp 10 oversikt over episoder med religiøst innhold som er lagt ut på Beliefnet. Så populær har The Simpson blitt at kristne trossamfunn slåss om hvilken denominasjon Homer og hans familie egentlig tilhører. Jyllandsposten kan således melde om at Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano erklærer at Homer Simpson må være katolikk. Begrunnelsen er at Homer drikker som en svamp og sover i kirken, i motsetning til den fromme og asketiske naboen, Ned Flanders, som vel er en stereotypisk evangelisk kristen. Produsentene bak serien er bestyrtet over Vatikanets krav på Simpsonsfamilien, og hevder at de har gjort det tindrende klart at den pengegriske pastor Lovejoys menighet tilhører presbylutheranismen, en synkretistisk, protestantisk sekt som nok kun er å finne i Springfield. I en episode konverterte likevel Homer Simpson til katolisismen, blant annet fordi han liker å skrifte og få syndsforlatelse. Gjennom iherdig innsats fra pastor Lovejoy og nabo Flanders lykkes det likevel å få Homer tilbake til den protestantiske folden, men ikke før Springfield har gjennomgått en reprise av Europas reformasjonskriger. Ved en annen anledning bestemmer han seg for å prøve å finne fjernkontrollen sin ved hjelp av bønn, et virkemiddel naboen Ned Flanders er en varm tilhenger av. Til Homers overraskelse fungerer denne tilnærmingen, og Homer begynner å bruke bønn for å oppnå alle sine mål, med stort hell, eller som han sier: “From now on, I’ll pray till my hands are chapped and bleeding.” Til slutt må det likevel gå galt når man bruker bønnen til egoistiske formål, og Gud straffer ham for hovmodigheten hans etter at han har overtatt og korrumpert den lokale kirken. Til slutt er det pastor Lovejoy, som Homer erstattet takket være sitt talent for bønn, som redder sin tidligere rival fra å steines av den rasende menigheten.

Homer prøver seg også som misjonær i en episode, da han må rømme fra Springfield og bruker et misjonsprosjekt som sin fluktmulighet. Han havner på en slags stillehavsøy hvor han lykkes i å gjenta alle de feil og overgrep som hans forgjengere i det attende og nittende århundret gjorde. Misjonær-Homer har forøvrig en grotesk mangel på kunnskap om den religionen han skal forkynne. Dette klassiske sitatet på Pinskys topp 10 liste er Homers kommentar til kirken han har fått de innfødte til å bygge: “I may not know that much about God, but I have to say we built an awfully nice cage for him.”

Ikke bare kristendom

Simpsonsserien holder seg likevel ikke bare til kristendommen, og både jødedommen, som klovnen Crusty tilhører, buddhismen, som den intellektuelle datteren Lisa på et tidspunkt konverterer til, og ikke minst hinduismen får gjennomgå. Den ransplagede kioskeieren Apu utgjør det hinduiske miljøet i Springfield. På ett tidspunkt får Apu vite at bruden familien valgte til ham da de begge var barn nå kommer til Amerika for å gjenforenes med sin utkårede. For å hjelpe Apu fra tvangsekteskapet klekker Homer ut en plan hvor han kler seg ut som Ganesh, den hinduiske guden med elefanthode. Måten hinduer oppfatter denne humoren på er i beste fall blandet, noe du kan lese om her. Apu forsøker ihvertfall å kreve respekt for sin religion, og etter at Homer prøver å mate en statue av Ganesh utbryter han: “Do not offer my God a peanut!”

 Promoteringsbilde av South Park 

Blasfemiske South Park

The Simpsons er altså populære, ikke minst blant kristne ettersom serien gjør narr av mennesker, ikke av religioner. En annen serie, som blir langt mindre verdsatt av de religioner som har blitt berørt i deres programmer er South Park. Denne serien, som kretser rundt en gruppe små barn, gjorde seg først bemerket ved sitt grove språkbruk. Ikke minst var det mange som reagerte på at brorparten av banningen ble utført av barneskoleunger. Kontrasten mellom det barnlige og uskyldige, og det grove språket, samt det seksuelle og voldelige innholdet i serien, blir forsterket av at tegningene ser ut som de er laget av en seksåring. På tross av at skaperne av South Park neppe har beveget seg ut av pubertetens begeistring over grenseoverskridelser, eller barndommens glede over urin, tarmgass og ekskrementer, tar de ofte opp alvorlige temaer i sine programmer. Religion er ikke sjelden et av disse. Faktisk er Jesus en av innbyggerne i South Park, og ved en anledning forsøker han å gjøre et “comeback” i forbindelse med årtusenskiftet. Han synes likevel ute av stand til å utføre mirakler, og trenger hjelp fra Gud som ikke er interessert i å hjelpe sin sønn tilbake til rampelyset. Jesus forsøker å klare seg selv og booker inn den aldrende artisten Rod Stewart til en konsert, noe som i utgangspunktet synes å tilfredsstille South Parks mirakelhungrige befolkning. Rod Stewart er likevel redusert til en aldersinvalid i serien, og det skuffede folket krever å få møte selveste Gud. De er mer enn villige til å korsfeste Jesus på nytt med mindre de får viljen sin, og Jesus ber sin far om å slippe denne skjebnen en gang til. Da Gud til slutt viser seg for den rasende massen blir det klart at han ser ut som en slags blanding av flodhest og katt med en slangetunge. Senere får vi vite at Gud anser seg selv som buddhist.

South Park har ett formildende trekk ved at de ikke gjør forskjell på noen, og fornærmer alle konsekvent. Amerikanske patrioter er kanskje de som oftest får gjennomgå, men serien sparker også til den amerikanske venstresiden hvor eksempelvis nobelprisvinner, Al Gore, blir fremstilt som en ynkelig figur som forsøker å overbevise folk om at menneskeheten står ovenfor en imaginær trussel i form av en fantasiskapning, et bilde på klimatrusselen. Den samme konsekvent fornærmende tilnærmingen har de også til ulike religiøse tradisjoner. Blant annet blir jødedommen fremstilt som en dyrking av Moses i form av et svevende hode som krever makaronidekorasjoner som offergaver. Katolikkene får virkelig gjennomgå og blir fremstilt som om de synes problemet med overgrep mot barn er at de rapporteres, ikke at de forekommer. Den katolske kirkes høyeste autoritet viser seg å være en edderkoppdronning, Vatikanet brennes ned, og madonnaskulpturer spruter blod fra underlivet i ansiktet på paven. Mormonerne blir på sin side fremstilt som flittige og lytefrie, men skinnhellige og ubegripelig naive.

De fleste religiøse har forhåpentlig vanskelig for å ta South Parks blasfemiske innslag alvorlig nok til å la seg krenke, men noen er mer hårsåre enn andre. Da South Park bestemte seg for å slå et slag for ytringsfriheten i kjølvannet av Muhammedkarikaturene og fremstille Profeten i et bjørneskinn, ble de indirekte truet med drap av en islamsk gruppe kalt Revolution Muslim. Denne gruppen mente at dersom fjernsynsprogrammet ble sendt måtte de regne med å lide samme skjebne som Theo van Gogh, som ble skutt og fikk halsen skåret over etter å ha laget en blasfemisk film om islam. Trusselen hadde den ønskede virkning, og innslaget ble sensurert bort av selskapet Comedy Central.

Det er likevel flere enn radikale muslimer som lar seg krenke av South Park, selv om de er alene om å true med drap. Faktisk kastet stemmen bak en av de sentrale karakterene i serien inn håndkledet på grunn av fornærmelser mot sin religion. “Kokken” med bassstemmen, soulsangeren Isaac Hayes som var med helt fra seriens debut i 1997, hadde ingen problemer med programmet så lenge det var mormonere, kristne, jøder og muslimer som ble fornærmet, men da hans egen religion, scientologien, ble gjenstand for satiren var det nok.

Det er altså forskjeller i både form og innhold i de to animasjonsseriene. Selv om The Simpsons inneholder mye umoralsk adferd avstår man fra å pepre seerne med profaniteter og nøyer seg med et homersk “dooh”! der hvor South Park bader i banneord, kroppsvæsker og tarmgass. Videre har The Simpsons et større fokus på menneskelige svakheter og lar for en stor del de religiøse forestillingene få være i fred, selv om karakterene i serien ofte misforstår dem, eller misbruker dem til egne formål. South Park anstrenger seg på sin side etter å lete frem de mest dyrebare forestillingene i de respektive religionene, og deretter skjende dem så godt det lar seg gjøre i et animasjonsformat. Dersom man skal prøve å se det positive i South Parks religionsfokus, må det være at serien behandler alle like dårlig, med et nevneverdig unntak av religioner hvis tilhengere truer med å ta livet av serieskaperne. Slik har programmet i det minste vært med på å synliggjøre hvor grensene for ytringsfrihet trekkes av ulike religiøse grupperinger, og hvilke virkemidler enkelte er villig til å anvende for å overholde disse.

Lesetips:

 , , , ,