Unyansert, men betydningsfull islamkritikk
Hege Storhaugs bok, “Islam – 11. landeplage”, har gitt viktige bidrag til den norske samfunnsdebatten, men unøyaktigheter og generaliseringer trekker ned inntrykket.
Av Line Andrea Holsten Nordblom og Aushna Fazal
Hege Storhaug er tidligere journalist, og i dag aktivist og skribent for HRS (Human Rights Service), som hun i sin tid stiftet sammen med sin samboer Rita Karlsen. Hun blir ofte sett på som en representant for ytterkanten i debatten rundt islam og innvandring. Tidligere har hun publisert flere bøker om temaet. Boken Islam – Den 11. landeplage er Storhaugs nyeste og kanskje mest kontroversielle utgivelse.
Hovedbudskapet er at islam og mange muslimer er en trussel mot vestlige verdier som demokrati, menneskerettigheter og likestilling. Videre er det flere konsekvenser hun hevder vil inntreffe dersom vi ikke bremser den store innvandringen fra «hovedsakelig marginaliserte land i Asia, Midtøsten og Afrika (..)» til Vesten (Storhaug, 2015, s. 392), samt å bekjempe det Storhaug kaller Medina-islam – et begrep som blir nærmere forklart nedenfor.
Måten Storhaug prøver å overbevise leseren på er ved å vise til det hun mener er problematisk med islamsk teologi ved å gå rett til tekstene selv, men også ved å påpeke religiøs praksis. Deretter trekker hun en forbindelse fra dette til ekstremisme, parallellsamfunn og anti-vestlige holdninger som kjønnsdiskriminering ,jødehat og homofobi. Det er en rekke temaer hun greier ut om for å bevise dette: Særegne problemer muslimer har, Profeten Muhammed, de hellige tekstene (Koranen, hadith, sira-litteraturen), sharia og muslimsk antisemittisme.
Hovedproblemet med Storhaugs religionskritikk i boka er mangelen på nyanse, feiltolkning av begreper og doktriner, samt en del uheldig kildebruk. Likevel kommer hun også flere steder med viktige bidrag til samfunnsdebatten som vi skal se nærmere på.
Storhaug forteller at det finnes to typer muslimer – de som baserer seg på Medina-surene, og de som baserer seg på Mekka-surene i Koranen. Dette er opphavet til begrepene Medina-islam og Mekka-islam. Sistnevnte, som er i mindretall, har hun ingenting imot, ettersom de representerer det hun ser som den åndelige og poetiske delen av islam. Medina-muslimer mener hun er en trussel for oss alle, ettersom de baserer seg på de «maktpolitiske surene i Koranen» (Storhaug, 2015, s. 165). Hun hevder at alle Medina-surene trumfer Mekka-surene på grunn av prinsippet om naskh (de nyeste surene går foran de gamle om to surer har motstridene innhold) (Storhaug, 2015, s. 168), og fordi religionen domineres av Medina-islam, er islam grunnleggende voldelig. Dette byr på problemer fordi hun verken nevner noen andre tolkningsmetoder innenfor tafsir, eller tar med at sjiaislam har en annen tolkningmetode som avviker fra tafsir. (Vogt, 2016). Dermed blir dette unyansert. Der hun diskuterer Mekka-islam vs. Medina-islam burde hun også tatt med forskjellen mellom deskriptiv (hvordan hver enkelt muslim oppfatter Koranen) og normativ (hvordan lærde leser og tolker) koranlesing/tolkning – noe hun ikke har gjort.
Videre er det en del uheldige sammenligninger av islam og andre religioner. Storhaug begrunner nødvendigheten av islamkritikk med at det er særegne problemer med muslimer som ikke andre religiøse grupper har. I et eksempel skriver hun at statistikk viser at folkegrupper fra islamdominerte land har problemer med å tilpasse seg vestlige samfunn, men at hinduer og sikher fra India og katolikker fra Sri Lanka klarer seg fint. Her oppgis det ingen en kilde (Storhaug, 2015, s. 19). I boka skriver hun en god del om hvordan islam består av patriarkalske strukturer, og får det til å fremstå som at islam er den eneste religionen som gjør det. Likevel er det ett eksempel der hun skriver om kvinners underlegne posisjon i henhold til tekstene, men i en fotnotekommentar står det «Det samme ankepunktet kan man fremme mot jødedommen og kristendommen, alle tre religioner oppstått i svært patriarkalske samfunn» (Storhaug, 2015, s. 172). Dette svekker påstanden hennes om at islam har et særegent problem med kvinnesyn.
I alt er det to kapitler som omhandler Profeten, der hun gjør rede for livet hans. I et avsnitt blir Muhammed sammenlignet med Jesus (Storhaug, 2015, s. 14, 181 og 362). Jesus blir omtalt som pasifist, mens Muhammed blir omtalt som voldelig – og derfor er islam grunnleggende voldelig, ifølge Storhaug. Her hopper hun raskt til konklusjoner og tar ikke med andre komplekse faktorene som også spiller inn, slik som historiekontekst og tolkning, slik det påpekes her og her.
En påstand som kanskje kan sjokkere er at hun hevder at «Trilogien» (Koranen, hadith- og sira-litteraturen) er faktisk mer negativ til jøder enn Hitlers «Mein Kampf» (Storhaug, 2015, s. 172). Det er et helt kapittel viet til muslimsk antisemittisme, der hun greier ut om hva islam og nazisme har til felles og hvordan dette utarter seg. Dette prøver hun å bevise ved å gå til kildene (Koranen, hadith og Sira-litteraturen), og ved å vise hvordan fiqh (islamsk jus) forholder seg til jøder og gir eksempler på vold mot jøder begått av muslimer i hadith, så vel som i moderne tid. Her viser hun til problematiske eksempler på antisemittisme, men hun avviser alle andre eksempler fra tekstene som peker mot det motsatte. Hun avviser for eksempel suren der jøder blir omtalt som bokens folk og skildringer av muslimer og jøder som lever i fred sammen i moderne tid. Det er ingen tvil om at det har vært og er per dags dato konflikter mellom jøder og muslimer – men å redusere det til at det utelukkende er muslimers feil, og at det nesten ikke finnes andre deler av islam som ikke har en fiendtlig innstilling til jøder, blir lite nyansert.
Storhaug benytter en del tvilsomme kilder som YouTube-klipp uten en klar kontekst til argumentet, litteratur fra omstridte forfattere (f.eks. forfatterne Robert Spencer og Ibn Warraq) og enkeltstudier hun har valgt ut for å bevise en påstand.
Et eksempel på uheldig kildebruk kommer frem der hun anklager Faten Mahdi Al-Hussaini, medgrunnlegger av JustUnity, for være en del av ekstremismen (Storhaug 2015, s. 382). Storhaug begrunner dette med tre argumenter:
Det første er at Al-Hussaini er aktiv i sjiamoskeen Tauheed på Hauketo som Storhaug hevder har åpne bånd til despotene i Teheran. Kilden på dette er en reportasje fra NRK, der den moskeen som var mest i fokus fikk medhold i PFU (PFU-sak 007/11). Al-Hussaini har dette å kommentere da vi la frem Storhaugs første påstand: «De jeg har møtt i Tauheed-moskeen har ikke ekstreme holdninger i det hele tatt, hva de støtter eller ikke, vet ikke jeg».
Storhaugs andre argument er at Al-Hussaini ønsker å leve i en islamstyrt stat – basert på et intervju av henne fra VG. Her ble et sitat misbrukt, ettersom Storhaug ikke tar med alt Al-Hussaini sier: «Men en riktig islamsk stat, det er jo den som sprer kjærlighet blant folk, som aksepterer alle religioner og lar folk leve trygt i staten. Det er respekt og rettferdighet, det ikke er forskjell mellom rik og fattig, alle skal være likestilt. Det er en riktig islamsk stat».
Storhaugs tredje argument går ut på at hun i 2014 var talsperson for gruppen Stand4Hussain som var tilknyttet nettsiden sannislam.no – en hjemmeside med ekstremt innhold. Al-Hussaini sier til oss at dette stemmer, men «(..) det er fordi de ikke hadde fått med seg at siden er det», og deretter fjernet de hjemmesidens tilknytning til sannislam.no.
Selv om det er en god del innhold i boka som er kritikkverdig fra et religionshistorisk perspektiv, tar hun opp flere viktige temaer på en god måte som et viktig bidrag i samfunnsdebatten. For eksempel påpeker hun hvor polarisert debatten rundt islam og innvandring er, og kritiserer enkelte fra den andre yttersiden av debatten for å ikke ville sette søkelyset på det høye tilhengertallet enkelte ekstreme organisasjoner har.
Et eksempel på en slik organisasjon Storhaug kritiserer for å ha et ekstremt innhold er Islam Net. Her forteller hun at på Fredskonferansen i 2013, arrangert av organisasjonen, holdt lederen Farad Quereshi en tale der han sa rett ut at han er for alle straffene beskrevet i Koranen og sunna, uansett om det er død eller steining. Videre ber han om en håndsopprekning for å se hvor mange i salen som mente det samme. Her rakk så og si alle hendene sine opp i været.
Islam – Den 11. landeplage ser ut til å bli en viktig bok, uavhengig av kvaliteten, ettersom den har blitt så voldsomt populær og følgelig vil prege mange nordmenns syn på islam. Mekka- og Medina-islam vil sannsynligvis bli brukt som begreper i islamdebatten fremover. Konklusjonen er at fra et religionhistorisk synspunkt gir mangelen på nyansering og den subjektive tolkningen av kildene et dårlig utgangspunkt for religionskritikk. På en annen side trenger vi ytterkantene i debatten for å få et bredere perspektiv.
Religioner.no-lenker: