DMT: En motorvei til Gud, eller et livsfarlig narkotikum?
N,N-dimetyltryptamin – bedre kjent som DMT – er et illegalt psykoaktivt stoff, tradisjonelt brukt i sjamanistiske praksiser i Sør-Amerika for å oppsøke åndeverdenen. I dag opptrer stoffet i nye syntetiske former i vestlige deler av verden, der det brukes som middel for å oppnå intense åpenbaringer og åndelige opplevelser.
Av Ståle Anderstuen

Finnes det en kjemisk motorvei til Gud eller det hellige? I så fall er DMT en god kandidat. Illustrasjon: Publicdomainpictures.net.
DMT er et kjemisk stoff som gir kraftige psykoaktive virkninger ved inntak. Skal man tro enkelte som har inntatt stoffet, er det en følelse av å bli skutt inn i en annen verden eller virkelighet. I løpet av få minutter kan en angivelig befinne seg ansikt til ansikt med fremmede krefter og makter, som kan ta form av alver, engler eller «aliens». Selv ateister har angivelig måttet ta en lang kikk på seg selv i speilet etter å ha møtt Gud under påvirkning av DMT. Det er kanskje ikke så rart at stoffet har fått det klingende tilnavnet «The spirit molecule». Legg til den kjemisk induserte erfaringens korte varighet: i løpet av omtrentlig 15 minutter kan man angivelig oppleve lignende erfaringer av det mystikere trenger årelange praksiser for å oppnå. DMT blir av flere i vestlige deler av verden i dag ansett som et såkalt enteogen – en direktelinje til det «guddommelige».
Fra «terror drug» til «spirit molecule»
For mange representerer DMT i dag noe radikalt annet enn narkotika eller et rusmiddel. Flere bruker stoffet som et verktøy for personlig vekst og åndelig utvikling. Det er ikke noe nytt at stoffet benyttes i religiøs eller åndelig sammenheng. DMT-innholdige planter har lenge inngått i enkelte sjamanistiske kulturer i Sør-Amerika, med sikkerhet i hundrevis av år – med sannsynlighet i tusenvis. Mest kjent er det psykoaktive brygget ayahuasca (sjelenes, eller de dødes, slyngplante), primært benyttet til medisinske formål gjennom kontakt med åndeverdenen. Med syntetiseringen av stoffet har det oppstått nye bruksformer i en vestlig kontekst. Stoffets virkninger har imidlertid ikke alltid blitt fortolket på den måten vi ser i dag. Da den kjemiske substansen først ble kjent i den vestlige verden var det som et stoff som forårsaket marerittaktige hallusinasjoner.

Ayahuasca forberedes til inntak. Kilde: Wikimedia Commons.
DMT ble fremstilt syntetisk for første gang i 1930-årene. Stoffets psykoaktive egenskaper ble imidlertid først kjent på midten av 1950-tallet. DMT var et sjeldent og lite brukt stoff i 1960-årenes ungdomskultur. Stoffet fikk tidlig et dårlig rykte som en forferdelig og ukontrollerbar rus – et «terror drug». Betegnelsen stammer fra en av beatgenerasjonens store forfattere, William Burroughs (1914-1997). Burroughs, en av de første til å teste ut stoffet utenfor den kliniske forskningen, skrev i 1961 til LSD-profeten Timothy Leary (1920-1996) med den hensikt å advare mot stoffet: «It was completely and horribly real and involved unendurable pain (…) I can only urge you to proceed with caution.» Etter utstrakt testing gikk Leary etter hvert god for stoffet, uten at det førte til vesentlig økning i popularitet eller utbredelse. I forskningen fikk stoffet økt oppmerksomhet fra midten av 1960-årene da det ble oppdaget endogen, naturlig forekommende, DMT i menneskekroppen. Store deler av forskningen stanset imidlertid kort tid senere, med klassifiseringen av DMT som et illegalt narkotisk stoff i 1971, etter FNs konvensjon om psykotrope stoffer.
I dag er det vanligst at stoffet røykes, enten med pipe eller bong, eller i en urteblanding kalt changa. Frem til midten av 1960-årene var injisering med sprøyte eneste kjente metode for å innta stoffet. Stoffets rykte, injisering som inntaksmetode, og den korte virkningstiden på omkring 15 minutter, var nok grunner til at DMT aldri ble like populært som LSD – et stoff som kunne inntas i pilleform, med virkninger som varte i timer, heller enn minutter.
I løpet av de siste par tiår har stoffet blitt kjent som «spirit molecule», et stoff som nærmest garanterer en skjellsettende og livsendrende opplevelse. Betegnelsen kommer fra den populærvitenskapelige boken DMT: the spirit molecule (2000), av den amerikanske psykiateren Rick Strassman (f.1952). Boken er basert på Strassmans studier, der frivillige deltakere mottok injiserte doser med DMT. Forskningen ble utført i første halvdel av 1990-årene, som det første godkjente eksperimentet på over 20 år i USA, etter forbudet mot, og innstillingen av forskningen på, psykedeliske stoffer. I boken kan en lese om deltakere som rapporterer en mengde forskjellige opplevelser: møter med utenomjordiske vesener, tidløshet, ute-av-kroppen-opplevelser og enhetsfølelser med verdensaltet. I boken fremsetter Strassman hypotesen at DMT, som et endogent stoff, ikke bare fører til åndelige eller mystiske opplevelser, men er det biologiske grunnlag for religiøse og åndelige opplevelser hos mennesket – et «spirit molecule».
Boken til Strassman var inspirasjon og utgangspunkt til dokumentaren med samme navn fra 2010, som i en lengre periode har vært tilgjengelig for et vidt publikum via Netflix. Per juli 2016 har dokumentaren nærmere en million «liker» på Facebook, som viser stoffets nedslagskraft i populærkulturen. På nettsteder som DMT-Nexus, Tryptamine Palace og Erowid finnes en mengde med informasjon om stoffet, retningslinjer for bruk, og opplevelsesrapporter (også kalt trip-rapporter), der personer forteller om sine opplevelser med stoffet og dets angivelige livsforandrende potensial. I tilsynelatende likhet med tradisjonell sjamanistisk bruk, fortsetter angivelig DMT å fremkalle møter med fremmede makter og krefter for vestlige brukere i dag.
Møter med vesener fra andre verdener
I den moderne bruken av DMT har åndene veket plass for andre mystiske skapninger og skikkelser. Et særegent fenomen knyttet til bruk av DMT, er en oppfattet kommunikasjon med entiteter fra andre lag, eller dimensjoner, av virkeligheten. Der andre psykoaktive stoffer som LSD og meskalin gjerne beskrives som å gi en animert versjon av denne virkeligheten, gir DMT ofte en følelse av å bli skutt inn i en annen virkelighet, eller verden. Den nye oppsøkte virkeligheten er i en del tilfeller bebodd av entiteter som formidler livsendrende informasjon eller innsikt til personen som står i møte med dem.
Strassman (2000) er den første i forskningsøyemed som rapporterer møter med DMT-entiteter. Tidligere hadde Terence McKenna (1946-2000), den kanskje fremste forstander for psykedelisk sjamanisme, beskrevet møter med det han kalte «selvtransformerende maskinalver» under påvirkning av DMT. I dag er oppfattelsen at man kan oppnå direkte kommunikasjon med overmenneskelige krefter, i form av ulike entiteter, skikkelser eller vesener, nærmest synonymt med DMT. Tematikken er omtalt i flere bøker og dokumentarer om stoffet. Fenomenet er også veldokumentert på flere diskusjonsfora viet til det kjemiske stoffet. McKenna sine mange taler, fra 1980- og 90-årene, om DMT og entiteter er i dag tilgjengelige for enhver med nettilkobling på videotjenester som Youtube.
Det er likevel ikke slik at alle som inntar stoffet møter på de postulerte vesenene. I Strassman (2000) sin studie rapporterte omkring halvparten av de 60 frivillige deltakerne om møter med fremmede, intelligente, vesener. Det finnes mange ulike fortolkninger av «DMT-trippen». En fellesnevner er at inntak av stoffet gir erkjennelsen av å få direkte tilgang til informasjon, eller kunnskap, som vanligvis ikke er tilgjengelig gjennom sansene eller fornuften. Måten kunnskapen eller informasjonen formidles til personen varierer. I en del tilfeller blir vesener eller entiteter tillagt rollen som overbringere av informasjon. I andre tilfeller kan det være snakk om erkjennelse av enhetsfølelse eller forening med altet. Noen hevder de har møtt Gud under påvirkning av stoffet – som i en del tilfeller, paradoksalt nok, er på tross av at personen hevder å være ateist. Ateisters vitnesbyrd om å ha møtt Gud på DMT, er selvfølgelig ikke dårlig reklame for stoffet som «spirit molecule» – et enteogen – som kan føre en til Gud og tilbake, alt i løpet av et kvarters tid.

Carl Gustav Jung. Kilde: Wikimedia Commons.
Fortolkning – et dypdykk i egen psyke
Selv om det finnes flere eksempler på at entiteter blir fortolket og forstått som autonome vesener, er det likevel nokså vanlig at entiteter blir fortolket mer i retning av manifestasjoner av et kollektivt ubevisste, som projeksjoner av den menneskelige psyke.
«Psykonaut» er, i forbindelse med bruk av stoffer som DMT, en mye brukt betegnelse på diskusjonsfora på nett. Psykonauten gjør angivelig et dypdykk i egen psyke og foretar en indre reise i en slags transpersonlig sfære. En viktig inspirasjonskilde for fortolkningen er Carl G. Jungs (1875-1961) teorier om fellesmenneskelige arketyper og det kollektivt ubevisste. Fortolkningen av den psykedeliske erfaringen som en indre reise ble popularisert i 1960-årene med utgivelser som The psychedelic experience (1964). Ut fra perspektivet at en foretar en indre reise, kan en utforske ukjente sider ved sin personlighet, eller tilværelsen, som kan gjøre en til et helere menneske.
Når man foretar et dypdykk i egen psyke, må en akte seg for å treffe grunt sinn. Bruk av stoffet innehar et uforutsigbarhetsmoment med tanke på hva den enkelte erfarer. Såkalte «bad trips», vanskelige og ofte skremmende opplevelser etter inntak, er et velkjent og veldokumentert fenomen i sammenheng med DMT. «Bad trips» avspeiler at stoffet gir virkninger som er utenfor personens intensjon med bruken av stoffet. Det vitner om det ustabile elementet ved å innta stoffer som DMT. En er ikke garantert en åndelig, eller livsforandrende, opplevelse i positiv forstand. I en del tilfeller kan det heller vise seg det motsatte. Det er en kjent tematikk at en risikerer å bli konfrontert med ens innerste frykter, og ukjente sider ved en selv som i mange tilfeller kan virke skremmende.
Selvforståelsen av å være psykonaut står i kontrast til det noen heller velger å kalle rusmisbruker. Noen vil kanskje beskrive bruken av DMT som virkelighetsflukt. For mange brukere representerer DMT det motsatte: en flykter ikke fra virkeligheten, snarere tvert imot. Med DMT oppsøker man den virkelige virkelighet, en erkjennelse av å få en sniktitt «bakom sløret» til virkeligheten, der den sanne virkelighet blir åpenbart: hvem en er, eller kanskje mer riktig hva en er, blir åpenbart på godt og vondt.

DMT krystaller. Kilde: Wikimedia Commons.
DMT og religion
Hva har bruken av et kjemisk stoff med religion å gjøre? DMT-innholdige frø og planter har fra uminnelige tider vært brukt i rituelle praksiser, ofte med formål om helbredelser og kontakt med åndeverdenen. Ledet av en sjaman eller curandero (helbreder), har både tradisjonelle og moderne ayahuasca-praksiser en kollektiv dimensjon. Den moderne bruken av DMT utgjør ikke en egen religion eller en religiøs retning med en bestemt lære. Inntak av DMT er først og fremst en teknikk for å oppnå en ekstraordinær erfaring. Brukere fortolker i mange tilfeller erfaringene i retning av det åndelige, enten som resultat av angivelig kommunikasjon med overmenneskelige makter, eller erkjennelser av innsikt i en kosmisk væren eller enhet med altet. Bruken er tilsynelatende individuell og uorganisert. Likevel beskrives ofte lignende erfaringer: fargerike, kaleidoskopiske, visjoner av geometriske mønstre, erkjennelsen av å bryte gjennom til en annen verden der tid og rom opphører, møter og kommunikasjon med entiteter, ervervelsen av innsikt. Eksemplene kunne lett blitt flere. Hva er grunner til at mange rapporterer tilsynelatende lignende opplevelser etter inntak av DMT?
Selv om bruken ikke er organisert, finnes det et løst sammensatt fellesskap rundt bruken av stoffet. Fellesskapet har, i større eller mindre grad, betydning for forståelsen av hvilke egenskaper stoffet har og måten opplevelsen blir fortolket. På diskusjonsfora på nett finnes informasjon, retningslinjer for bruk, og en myriade av opplevelsesrapporter med tilhørende ulike fortolkninger. Diskusjonsforaene knytter brukerne sammen og skaper et fellesskap til hjelp for å forstå individuelle opplevelser, blant annet ved at en kan sammenligne egne personlige opplevelser med andres, og derved forstå og fortolke egne opplevelser i lys av andre sine erfaringer med stoffet.
Et forsøk på organisert utarbeidelse av en felles ramme for fortolkning, er «hyperspace-lexicon» på nettstedet DMT-Nexus. Det nettbaserte oppslagsverket er ment å gjøre det enklere for individet å orientere seg i hyperspace (dimensjonen en er ment å oppsøke etter inntak av stoffet). Enkeltpersoner bidrar stadig, basert på det de har opplevd under påvirkning av stoffet, med å tillegge ny og mer presis mening i begrepene som benyttes til å beskrive erfaringen og dens innhold. Begrepene, eller symbolene, fungerer både til å gi individuell mening og til å formidle erfaringen videre ut igjen til fellesskapet.
En sentral idé, i det løst sammensatte fellesskapet, er at DMT ikke er et rusmiddel, i den forstand at en tar ikke DMT for å ruse seg. Heller anses stoffet som en kilde til innsikt som kan gi personlig vekst og åndelig utvikling. For å oppnå den fullverdige, innsiktsgivende, erfaringen må en bryte gjennom og krysse terskelen over til den andre virkeligheten der innsikten er tilgjengelig. Erkjennelsen av å bryte gjennom beskrives med «breakthrough», eller gjennombruddsopplevelse. Gjennombruddsopplevelser er med å skape en viss eksklusivitet til det personer har opplevd. Ikke alle klarer å bryte gjennom. Det er opp til den enkelte å legge til rette for at en får en fullverdig erfaring. Én måte å gjøre det på, er å oppsøke informasjon tilgjengelig gjennom det løst sammensatte fellesskapet.
Åpenbaring eller hallusinasjon?
Fremkaller DMT åpenbaringer eller hallusinasjoner? Innsikt eller psykoser? Spørsmålene avspeiles i en rekke begreper benyttet i fagteorien for å beskrive stoffer som DMT. De mange betegnelsene viser at det er forskjellige tolkninger av hva de psykoaktive stoffene gjør, om de forårsaker hallusinasjoner (hallusinogen), etterligner psykosetilstander (psykotomimetisk), utvider bevisstheten (psykedelisk), eller genererer det guddommelige (enteogen).
Frem til midten av 1950-årene ble stoffene brukt i psykoseforskning. Teorien var at de fremkalte, eller i det minste etterlignet, psykosetilstander. Et viktig funn i den tidlige forskningen var at psykologiske forutsetninger var avgjørende for måten individer reagerte på virkningene. Med den psykedeliske forskningstradisjonen, fra andre halvdel av 1950-årene og utover i 1960-årene, ble det vist at stoffene – med den rette «set» (personens bakgrunn og forventninger) og «setting» (konteksten rundt inntak) – kunne fremkalle mystiske og religiøse opplevelser. Induserte rusopplevelser har i vestlige deler av verden ofte blitt vurdert i forhold til spørsmål om «ekte» eller «uekte» former for religiøse eller åndelige opplevelser. Med betegnelsen hallusinogen, den mest brukte medisinske termen, har det ofte vært tale om hallusinasjoner som i illusjoner. I den vestlige verden har rus-kategorien i større grad blitt forbundet med uansvarlighet og kriminelle holdninger enn innsiktsgivende og meningsfylte opplevelser.
DMT i seg selv fremkaller ikke en viss type opplevelser, verken åndelige åpenbaringer eller psykotiske tilstander. Personens bakgrunn, psykologiske forutsetninger, forventninger, konteksten stoffet inntas i, samt dosering, er helt avgjørende for hvordan erfaringen oppleves, forstås, blir fortolket og kommunisert videre til andre. I dag er hallusinogener, eller psykedelia, tilbake i den offentlige forskningen. I en viss likhet med 1960-årene foregår, parallelt med offentlig forskning, privat utforskning. Det er ingen garantier for hvilke forestillinger inntak av DMT kan fremkalle. På nettsteder som DMT-Nexus kan en lese opplevelsesrapporter om åpenbaringer – ikke bare av det sublime, men også det ominøse og intimiderende. I en tid der en kan velge blant ulike selvhjelpsteknikker som yoga, meditasjon og ulike kurer og renselser, utgjør stoffer som DMT et attraktivt tilbud for flere som et raskt og virkningsfullt alternativ. Uforsiktig bruk medfører store risikoer for et stadig økende antall personer som søker den ekstraordinære opplevelsen.
Den hårfine grensen mellom åpenbaring og hallusinasjon, eller illusjon, har vist seg i en til tider sterkt polarisert debatt, med kritikere på den ene siden og entusiaster på den andre. Kritikerne vil kanskje, med bruken av DMT, se rusmisbrukeren på jakt etter flyktige opplevelser, i full fart ned en illusorisk blindvei, en enveis «trip» inn i psykoser. For entusiastene er ikke bruken av DMT en blindvei, men en snarvei. Til hvor, eller til hva, snarveien fører, fortsetter å være åpent for tolkning og gjenstand for debatt.
Bør DMT kunne brukes til åndelige/religiøse formål? Svar på spørreundersøkelsen nederst på siden.
Religioner.no-lenker:
- Hallusinerer seg frem til Gud
- De lovløses helgener
- Afrikanske rastafarier – en uglesett, men fredselskende minoritet
Videre lesning:
- Ståle Anderstuen (2014): Sakralisering av psykedelia: bruken av det psykoaktive stoffet DMT i en moderne vestlig kontekst
- Rick Strassman (2000): DMT: the spirit molecule: a doctor’s revolutionary research into the biology of near-death and mystical experiences
- Graham St. John (2015): Mystery school in hyperspace: a cultural history of DMT
Redigert 16.8.2016.