Aktuelt

En renessanse for antisemittisk malerkunst?

religioner      |      29/03/2020

Da den italienske maleren Giovanni Gasparro lastet opp sitt seneste maleri på Facebook ble det klart at antisemittiske billedmotiver ennå ikke er henvist til kunsthistoriens skraphaug.

Av John Færseth og Kai Erik Westergaard

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Tirsdag lastet den italienske maleren Giovanni Gasparro opp sitt nyeste maleri på facebook, «Sankt Simon av Trents martyrdom, ved jødisk rituelt drap.» Det har ikke gått ubemerket hen. 

Motivet var nemlig dødsscenen til Sankt Simon av Trent, en liten gutt som ifølge en fortelling skal ha blitt myrdet av en gruppe jøder i 1457. På maleriet er gutten omgitt av flirende, kroknesede jøder med blodstenkede fingre som kveler ham og samtidig tapper blodet hans til rituelle formål. 

 

Sjokk og avsky, men også ros og støtte i kommentarfeltet

Mange tar naturlig nok kommentarfeltet i bruk for å ytre sin misnøye med maleriet: 

«Dette er middelaldersk antisemittisme. Det har ingen plass i det tjueførste århundre, eller noe annet århundre. Skam!» 

Det er imidlertid heller ingen mangel på folk som både setter pris på bildet og dessuten hevder å tro på fortellingen bak. En kvinne ved navn Angela skriver: 

«Briljant! Jeg elsker måten han har klart å fange deres sanne sjel med hvert malingsstrøk!»

En mann kommenterer: «Dette er den grusomme sannheten.» 

En annen skriver: «For meg er det absolutt latterlig at jøder kaller dette antisemittisk simpelthen fordi det skildrer en faktisk begivenhet som skjedde.»

Et par engelskspråklige medier har skildret saken, Jerusalem Post og The Algemeiner. 

 

Hva er historien bak maleriet?

Kjetil Braut Simonsen, forsker ved Jødisk museum i Oslo

–  I 1475 forsvant en to og et halvt år gammel gutt ved navn Simon fra byen Trent i det nåværende Nord-Italia, forklarer Kjetil Braut Simonsen, forsker ved Jødisk museum i Oslo, til Religioner.no. Gutten ble senere funnet død. 

– Det oppsto et rykte om at gutten var blitt kidnappet og myrdet av jødene, som et ledd i deres religiøse ritualer. Jødene i området ble arrestert og utsatt for tortur. En rekke jødiske menn ble henrettet, forteller Simonsen og forklarer at nettopp malerier, og annen billedkunst, var vesentlig i å spre historien om det påståtte mordet på Simon. 

– Ryktet om det påståtte ritualdrapet i Trent ble spredt gjennom datidens offentlige kommunikasjon, blant annet billedkunst og krøniker. I 1582 ble Simon av Trent erklært som helgen.

Hvilke rolle har denne fortellingen spilt i antisemittismens historie? 

– Fortelllingen om Simon av Trent er et av mest kjente eksemplene på den såkalte ritualmordanklagen: Påstanden om at jødene myrder kristne barn som et ledd i sine religiøse ritualer. På et generelt plan bygger den på forestillinger om at jødene er en ondskapsfull og truende gruppe, et kollektiv som streber etter å skade ikke-jøder. 

Simonsen forklarer at denne typen beskyldninger ikke har vært forbeholdt jødene. Også andre grupper har blitt anklaget for ritualdrap.

– Historisk sett har likevel den antijødiske varianten av anklagen vist en særlig kontinuitet og overlevelseskraft.

Når oppstod denne tradisjonen? 

– De første kjente tilfellene vi kjenner stammer fra 1100-tallet. Her bidro den til å intensivere en allerede eksisterende, kristent begrunnet, fiendtlighet mot jødene. Jødene ble nå ikke bare fremstilt som ansvarlige for Kristus død, men også som en dødelig trussel i samtiden. I høy- og senmiddelalderen og under reformasjonen utløste ritualmordbeskyldninger ved flere tilfeller voldelige overgrep mot jøder i Vest- og Sentral-Europa. I 1171 henrettet for eksempel myndighetene i Blois i Frankrike 31 jøder etter anklager om ritualmord, og i 1235 ble 34 jøder i Fulda drept med utgangspunkt i lignende påstander.

Slike usannheter, middelalderens “fake news” var enda vanskeligere å bekjempe enn dagens varianter og selv når kirken forsøkte var det ikke gitt at den fikk det til. 

– Anklagene ble ofte avvist av de sentrale kirkelige myndighetene, men dette forhindret ikke lokale geistlige og verdslige makthavere i å gjennomføre nye rettssaker og henrettelser, påpeker Simonsen. 

Har den blitt brukt av andre enn katolikker?

– Selv om ritualmordanklagen gjerne koples til den europeiske middelalderen, har den levd videre også i moderne tid. I slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet forekom det ritualmordbeskyldninger i Østerrike-Ungarn, Tyskland, Bulgaria, Serbia, Romania og i Det russiske imperiet. Under nazismen bidro blant annet det antisemittiske hatskriftet Der Stürmer til å videreføre anklagen. Rett etter andre verdenskrig medvirket anklager om ritualmord til å piske frem voldelige overgrep mot Holocaust-overlevende i Polen, blant annet i byen Kielce i 1946. I de senere årene har anklagen også dukket opp i Midtøsten.

I kommentarfeltet til Giovanni Gasparro fremgår det tydelig at forestillingen om jødiske drap på kristne barn fremdeles lever videre den dag i dag. Hvordan er det mulig?

– Ritualmordanklagen forteller oss etter mitt syn først og fremst mye om de antisemittiske forestillingenes lange kontinuitet og overlevelseskraft. Bildet av det jødiske som et negativt motbegrep til den rette moralske, politiske og sosiale orden har hatt en dyp forankring i europeisk kultur og selvforståelse. I middelalderen og tidligmoderne tid bidro det til å definere den kristne majoritetskulturen. «Det kristne» ble her gjerne fremstilt i kontrast til «det jødiske». Selv om samfunnet endrer seg, har slike kulturelle strukturer en tendens til å være slitesterke.

Tyder dette maleriet, og den støtten kunstneren har fått fra lekkatolikker, på at kirken ikke har gjort nok for å distansere seg fra denne fortellingen og renvaske Trents jøder fra dette historiske justismordet?

– Jeg kjenner ikke godt nok til denne konkrete debatten til å konkludere sikkert, men generelt tror jeg man bør skille mellom holdninger innen Den katolske kirke som institusjon og lekkatolikkers holdninger. Det finnes eksempler fra middelalderen på at paven avviste ritualmordbeskyldningen. At holdninger er utbredte på grasrotplan, betyr ikke at de har offisiell sanksjon, forklarer Simonsen.

– Når det er sagt, viser det at Den katolske kirke fremdeles har en jobb å gjøre for å bekjempe antijødiske tendenser i egne rekker, avslutter Simonsen. 

 

Les mer om maleriet og kunstneren i denne artikkelen: Makaber mordmyte gjør comeback på lerretet

 

Han må ha en agenda Ervin Kohn. Eget foto.

Ervin Kohn er nestleder i Antirasistisk senter, såvel som forstander i Det mosaiske trossamfunn. Han kjenner veldig godt til fortellingen om Simon av Trent.

– Blodanklagen, anklagen om om ritualmord, går ut på at jøder kidnapper kristne barn, dreper dem og bruker blodet deres i sine ritualer, mer spesifikt i matza, det usyrede brødet jøder spiser i påsken. Lederne for det jødiske samfunn i den norditalienske byen Trento ble drept og menigheten fordrevet, forteller Kohn. 

– Simon ble kåret til helgen i den norditalienske helgenkalenderen. Helgen for kidnappede barn! Det er ikke det verste. Det verste er at han ble tatt ut av den kalenderen først i 1965. Jeg bruker dette eksempelet når jeg forteller elever at fake news ikke er en ny oppfinnelse fra 2016!

Hva tenker du om at en kunstner kan velge å male et slikt motiv i 2020?

– At han må ha en agenda. Han kan ikke tro på det selv, men han må ønske at andre skal tro på det.

Lepanto-instituttet, som Gasparro lenker til på sin facebookvegg, har tatt sitt navn fra sjøslaget mellom ulike kristne nasjoner og de muslimske tyrkerne i 1571. Skjermbilde fra Lepantoinstitute.org

 

Er Giovanni Gasparro del av et katolsk miljø preget av antisemittisme?

På facebookveggen sin har Gasparro blant annet lenker til Lepanto-stiftelsen, en ultrakonservativ og tradisjonalistisk bevegelse innenfor den katolske kirken som mens de ikke har brutt med denne slik såkalte sedevakantister har gjort, er sterkt kritiske til de liberale reformene som ble vedtatt på det andre vatikankonsilet. 

Tradisjonalismen har fått en viss oppblomstring under pave Frans, blant dem som misliker hans dialoglinje mot andre religioner, støtte til flyktninger og forsiktige toleranse for homofili, og mener kirken bør posisjonere seg som ledende forkjemper for vestlig sivilisasjon. Noen mener også at overgrepsskandalene som har rystet kirken er tett forbundet med antatt aksept for homofili. Mens noen tradisjonalister nekter å anerkjenne dagens pavedømme og mener pavestolen er tom, har andre samlet seg bak tidligere pave Benedikt XVI.

Mens dette ikke ser ut til å være Lepanto-stiftelsens offisielle linje, har flere katolske tradisjonalister hevdet at det de anser som kirkens forfall skyldes jødisk-frimurersk infiltrasjon i kirken. Noen anser også det at den katolske kirken sluttet å be for jødenes omvendelse som en del av dette forfallet. Andre igjen mener at det fortsatt må være tillatt som katolikk å motsette seg fiender av Kristus, dvs. jødene.

Flere av Gasparros motiver ser ut til å passe inn i en slik kontekst, som et portrett av pave Pius V (1566-72) som anses som den siste forkjemperen for korstogstanken og som har en høy stjerne blant tradisjonalistiske katolikker. Et annet bilde viser St. Charles Borromeo Pius V som forsvarer katolisismen mot islam og protestantisme. 

 

Religioner.no-lenker: 

Lenker: 

 

 , , , , , , ,