Aktuelt

Et romvesen og en superheltguru setter ytringsfriheten i India på prøve

religioner      |      05/02/2015

Massakren av Charlie Hebdo-ansatte i Paris har skapt en voldsom debatt rundt ytringsfrihet og blasfemi i store deler av verden. Også i India hvor to spillefilmer nå har satt religiøse sinn i kok.

Av Ole Kristian Myren

Indias grunnlov ble underskrevet i 1950. Den er preget av en klokkeklar tro på liberale og sekulære prinsipper. Manger mener at grunnloven har mye av æren for at landets mange etniske og religiøse grupperinger frem til i dag har levd relativt fredelig sammen. I grunnloven gis ethvert individ retten til fritt å ytre sine meninger, men dette kan i enkelte tilfeller også begrenses. For eksempel når det gjelder ytringer som truer rikets sikkerhet, eller offentlig ro og orden.

Om de kontroversielle filmene

PK og Messenger of God er to svært ulike filmer, men har likevel fellestrekk. Begge tematiserer religion og har som følge blitt anklaget for blasfemi.

PK ble utgitt 19. desember i fjor. Filmen er en Bollywood-blockbuster med anerkjente Rajkumar Hirani som regissør. Superstjernene Aamir Khan og Anushka Sharma spiller hovedrollene. Den har allerede blitt Indias høyest inntjenende film gjennom tidene og den første til å tjene inn mer enn hundre millioner amerikanske dollar på verdensbasis.

I filmen spiller Aamir Khan et romvesen som lander i Rajasthan i Nord-India. Her blir apparatet som forbinder ham til romskipet hans stjålet. Dette fører til at Khan bruker mesteparten av filmen til å oppsøke ulike religiøse og spirituelle ledere som påstår at de er i stand til å hjelpe han med å finne apparatet. Ved hjelp av dette handlingsforløpet serverer PK en satirisk kritikk som ikke er spesifikt rettet mot gudstro, men mot ledere som tar på seg rollen som bindeledd mellom gud og menneskene.

Paradoksalt nok er det nettopp en slik omstridt guru, Gurmeet Ram Rahim Singh, som står bak Messenger of God. Ikke bare er han oppført som produsent og manusforfatter – han spiller også hovedrollen og har skrevet filmens syv sanger, som han selv fremfører. Kombinert med filmens tittel har dette ført til anklager om at sikh-lederen fremstiller seg selv som gud. I sikhismen regnes dette som en svært blasfemisk handling. Flere sikhgrupper har derfor arbeidet hardt for å få filmen bannlyst.

Sensur og voldelige opptøyer

Messenger of God – filmplakat. Kilde: Wikimedia Commons.

Messenger of God skulle etter planen bli utgitt 16. januar. Lanseringen er foreløpig utsatt etter at det statlige organet for filmsertifisering, Central Board of Film Certification (CBFC), 13. januar nektet den sertifikasjon på følgende grunnlag:

“The overall impact of the film is likely to provoke conflict and hurt the religious sentiments. The title of the film is misleading.”

Filmens produsent leverte umiddelbart en klage på bestemmelsen. Under 24 timer senere ble den godkjent for sertifisering av et selvstendig klageutvalg. Betingelsen var kun at to minimale endringer måtte gjennomføres. Den raske og høyst overraskende vendingen førte til at lederen for CBFC, Leela Samson, sammen med flere andre styremedlemmer valgte å trekke seg.

Detaljene rundt denne prosessen er ennå ikke fullstendig bekreftet, men det har blitt antydet at klageutvalgets raske endring kom som følge av politisk press.

Hovedrolleinnehaver Gurmeet Ram Rahim Singh sin religiøse organisasjon, Dehra Sacha Sauda, har millioner av trofaste følgere og er derfor en viktig politisk aktør i hjemstaten Haryana. I nettopp denne delstaten gjorde regjeringspartiet Bharatiya Janata Party (BJP) et brakvalg i oktober i fjor. Støtte fra Dehra Sacha Sauda var avgjørende for å skaffe støtte blant Haryanas sikher. Dermed spekuleres det i om at den raske godkjenningen var «payback time» fra BJPs side.

Likevel har Messenger of God fortsatt å støte på problemer og er fortsatt ikke blitt utgitt. I Haryanas sikh-dominerte nabostat Punjab, brøt det ut voldelige opptøyer . Delstatsmyndighetene valgte raskt å forby planlagt visning av filmen. I sin offisielle begrunnelse slo myndighetene fast at:

«The government is bound by a duty to (…) ensure that the hard earned atmosphere of peace and social harmony in the state is preserved at all costs».

Her fremgår det altså tydelig at offentlig ro og orden prioriteres fremfor retten til frie ytringer.

PK har på sin side ikke møtt like store utfordringer, men likevel blitt kraftig kritisert fra religiøst hold. Hindunasjonalister hevder at spirituelle hinduledere blir spesielt negativt fremstilt i filmen. Videre har det blitt satt spørsmål ved hvorfor ikke islam blir utsatt for den samme satiren. Dette trekkes frem i sammenheng med at hovedrolleinnehaveren, Aamir Khan, selv er muslim. Dermed er det «et bevis» på onde hensikter overfor hinduer.

Opptøyer har vært begrenset til protester og lett vandalisering av kinoer i Gujarat. Dette i regi av Bajrang Dal, ungdomsgruppen til Vishva Hindu Parishad («World Hindi Council»). I Delhi ble en juridisk anklage rettet mot PK med den hensikt å fjerne støtende scener. Dette ble avvist i den regionale høyesteretten. Mange vil nok hevde at dommerne i sin begrunnelse for avvisningen presist formulerte sakens kjerne:

«The present petition is an instance of a growing tendency in the country of intolerance and which tendency has to be nipped in the bud and unless done so, is likely to spread like wild fire and which the country can ill-afford.»

Videre slo dommen fast at å se filmen var et bevisst valg fra tilskuerens side – de som følte seg støtt over innholdet kunne fritt la være å se den.

Synet på ytringsfrihet i indiske medier og veien videre

Charlie Hebdo-massakren ble viet stor oppmerksomhet også i indiske medier. Følgelig har det i kjølvannet av kritikken mot PK kommet sterke forsvar av ytringsfriheten fra flere av de ledende engelskspråklige avisene. Likevel inneholder disse forsvarene ofte presisjoner om at retten til å ytre seg ikke bør være absolutt i et land som India. Dette på grunn av landets store religiøse mangfold og at religion er identifikasjonsfaktor nummer en for svært mange mennesker.

Messenger of God har fått langt mindre støtte blant de samme mediene. Gurmeet Ram Rahim Singh blir av mange sett på som stormannsgal. I tillegg har hans organisasjon over lengre tid vært i til dels voldelig konflikt med andre deler av sikh-miljøet. Blant annet ble Rahim Singh også i 2007 anklaget for blasfemi. Da hadde han stilt opp på en reklameplakat i samme klær som sikhismens siste levende hellige guru, Gobind Singh (1666-1708).

Det blir også fremmet et argument om at mens PK har klare kunstneriske kvaliteter, så minner Messenger of God mer om simpel selvpromotering av Rahim Singh. Derfor gjøres folk flest nærmest en tjeneste om filmen ikke blir vist, hevdes det. Dette er en tankegang som kan ha gode intensjoner, men i et samfunn som etterstrever liberale prinsipper fremstår en slik type kunstnerisk sensur urovekkende for mange.

India vil sannsynligvis i tiden fremover fortsette med en slags selektiv tolkning av ytringsfriheten. Myndighetene vil søke å balansere friheten til å ytre seg med hensyn til offentlig ro og orden. Dette gir stor fleksibilitet og mulighet til å inngå kompromisser med ulike aktører, men skaper også ekstra problemer.

Rent ideologisk er det problematisk at en vinglete tolkning av ytringsfriheten svekker de liberale grunntankene den indiske republikken ble dannet ut i fra. Kanskje enda farligere på kort sikt er det at denne tolkningen gir særlig religiøse grupperinger incentiv til å skape mest mulig sosial uro i blasfemisaker. Det kan nemlig virke som at jo større voldelige opptøyer og vandalisering en gruppe kan sette i stand, desto mer sannsynlig er det at den får gjennomslag for sine ønsker.

P.S. Messenger of God har nå lanseringsdato 13. februar. Filmens trailer har for øyeblikket blitt sett av i overkant av 2,5 millioner og virker å ha et visst kultfilmpotensial:

Religioner.no-lenker:

Lenker – The Messenger of God:

Lenker – PK: 

 

 

 , , , , , , , ,