Aktuelt

Gabriel besøker Hellige Olga menighet

religioner      |      05/12/2012

Gabriel er en spansk katolikk som utforsker ulike kirker i Oslo. Denne søndagen tok han turen til en russisk-ortodoks kirke, nærmere bestemt Hellige Olga menighet.

 

 

Det tidligere kirkegårdskapellet på Vår frelsers gravlund huser i dag Hellige Olga menighet

Av Gabriel Barbero Consuegra og Hans Olav Arnesen

I løpet av de siste ukene har Gabriel utforsket mangfoldet av kristne kirker i Norges hovedstad. Med unntak av en katolsk messe i St Josephs-kirken har alle kirkene vært protestantiske eller pentekostale, men denne søndagen tok vi turen til en russisk-ortodoks kirke. For Gabriel ble kontrasten stor, både fra kirkene han er vant med fra Spania, men også sammenlignet med kirkene vi alt har besøkt i Oslo.

Hellige Olga menighet holder til i det gamle lutherske kirkegårdskapellet ved Vår frelsers gravlund. Den russisk-ortodokse kirken i Oslo overtok bygningen i 2003, og i dag er det kun selve bygningen og en freske av Jesus som minner om kapellets tidligere bruk. Allerede i det vi gikk inn i kirken noterte Gabriel seg en forskjell fra de protestantiske menighetene vi har besøkt.

“En ting som overrasket meg var at det ikke var noen representanter for kirken som møtte folk ved inngangen, i motsetning til ved de andre gudstjenestene jeg har vært på. Det var to kvinner ved kirkeinngangen. Det virket som de passet på en liten butikk hvor de solgte religiøse produkter, som ikoner. Men de snakket ikke med oss. Det gjorde at vi følte oss litt isolert. Kanskje er denne konfesjonen mer lukket enn de andre?”

Stående forsamling

Inne i kirken var forskjellene enda flere. For det første fantes det ingen kirkebenker. Alle stod under hele gudstjenesten. Videre var menigheten fri til å komme og gå som de ønsket. Det gjør det også vanskelig å tallfeste antall kirkegjengere. Til å begynne med var det kun et tredvetalls mennesker tilstede, men kirken ble etterhvert svært full, og noen gikk, mens andre kom. Enkelte gikk og kom tilbake igjen. Det må ihvertfall ha vært 60-70 mennesker tilstede under gudstjenesten, men det kan også ha vært flere.

Den rikt dekorerte døren i trepanelet som separerer alteret fra resten av kirkeskipet

Levende lys, røkelse og aura av mystikk

Alteret var skjult bak en rikt dekorert trevegg. Midt i veggen var det en dør som tidlig i gudstjenesten ble åpnet. Ut av den kom prestene, diakonene og alterguttene ut og bar på bibler og krusifikser. Ettersom deler av messeritualet foregikk bak trepanelet ble mye overlatt til fantasien, noe som gav gudstjenesten et skjær av mystikk. Dette ble forsterket av det flakkende lyset fra utallige små vokslys, og lukten av røkelse som prestene brant i røkelseskar som de svingte frem og tilbake på ulike tidspunkt under messen.

Det liturgiske språket var kirkeslavisk, men fra tid til annen ble det også snakket norsk. Blant annet hadde en altergutt en tekstlesning på norsk, men også presten snakket ved noen anledninger norsk. Ettersom presten messet, selv under tekstlesninger, og hadde en sterk russisk aksent, tok det noen ganger litt tid før vi skjønte at han hadde slått over til norsk.

 

Kvinnene hadde dekket til håret, mens alle mennene var barhodet, som foreskrevet av Paulus. Folk gikk frem og tilbake i menigheten og bad og mediterte foran ikoner eller tente lange, tynne vokslys og plasserte dem i høye lysestaker av messing. Flere i menigheten korset seg hyppig, og avsluttet alltid med et lite bukk med hodet. En og annen gang gikk menigheten helt ned på kne. Gabriel skriver:

“Bruken av tegn slo meg veldig. Folk gjorde for eksempel til stadighet korsets tegn, velsignelsene fra presten må ha vært tallrike. Folk knelte, noen ganger på en overdreven måte, svært ulikt fra mange andre konfesjoner. Noen knelte til og med med hele kroppen, med pannen mot gulvet, på muslimsk vis. Liturgiantrekkene var også svært forskjellig fra andre konfesjoners. Presten hadde en svart hatt og et gylden messehagel (phelenion) med en svært barokk dekor”.

 

Kirken var rikt utsmykket med vakre ikoner. Her dreper St Georg dragen. 

Musikalsk gudstjeneste, men uten instrumenter

Musikk har spilt en viktig rolle i alle gudstjenestene vi har deltatt i. Den russisk-ortodokse messen var intet unntak, snarere tvert imot, men instrumentene glimret med sitt fravær. Istedet var det koret som dominerte fra sin plass i galleriet, bakerst i kirken, hevet over, og skjult fra menigheten. Koret og presten messet om hverandre i en vekselsang. Gabriel skriver:

“Et kor, plassert i den delen av kirken som er bygd for dem, arbeidet kontinuerlig under messen, og sand de ulike stykkene for hver del av liturgien (a capella musikk, for fire, blandede stemmer). Det var et rikt repertoar, både fra et harmonisk og et melodisk synspunkt, åpenbart med en stor grad av gjentagelse av motivene. Det virker som om troen i alle konfesjoner trenger pleie gjennom den konstante bruken av musikk. Kanskje enda mer i den ortodokse konfesjonen. Som St Augustin sa: “Den som synger, ber dobbelt””.

Nattverden

Lutheranere og andre protestanter kan ikke motta nattverden i Den katolske kirke. Det synes Gabriel lite om. I den russisk-ortodokse kirke får heller ikke katolikker delta i nattverdsritualet. Vi måtte derfor observere dette sentrale ritualet på avstand, og det var eksempelvis ikke helt klart hvordan hostien ble utdelt. To diakoner holdt et rødt klede mellom presten, som holdt kalken, og den som mottok nattverdsvinen. Vi kunne ikke se noe nattverdsbrød, men ettersom presten brukte en slags liten øse med et langt håndtak kunne det virke som om brødet alt var brutt opp og fløt i nattverdsvinen. Gabriel skriver:

“Absolutt alle gikk til nattverden, og de hadde en svært spesiell måte å gjøre det på. Presten gav hostien og to hjelpere dekket kalken med et skinnende rødt klede som beskyttet det. Som beskyttet sakramentets mysterium. De fleste, men ikke alle, gjorde en genufleksjon (respektfull knebøyning) og presten tok den hellige hostien med et spesielt redskap, en slags skje, for å unngå kontakt med hånden. Fra skjeen gikk den hellige hostien direkte til forsamlingens munn. Under nattverden ble det sunget en spesiell sant. Jeg telte åtte takter som ble gjentatt kontinuerlig som et leitmotif, eller ostinato”.

Presten med et stort krusifiks som han holdt under prekenen og som ble brukt til å velsigne menigheten med, en etter en. 

Etter nattverden var det en preken, den eneste delen av liturgien hvor presten ikke messet. Avslutningsvis var det tid for velsignelser og menigheten trådte frem for presten, en etter en. Presten hadde et stort, gyldent krusifiks i hånden. Det holdt han noen ganger frem, slik at menigheten kunne kysse det, men noen ganger berørte han også pannen deres med korset.

Istedet for kollekt kunne man kjøpe vokslys og plassere disse foran ikoner eller på egne lysestaker av messing

Ingen kollekt

Gabriel følte seg som en døv person på konsert ettersom han ikke forstod språket, men det var vi denne gangen to om. Et aspekt ved gudstjenesten er det som regel lett å forstå, kollekten. Gabriel synes det er forstyrrende når kollekten samles inn under selve gudstjenesten, men i den russisk-ortodokse kirken var det ingen som vandret rundt og samlet inn penger. Bakerst i kirken, ved siden av vokslysene, stod det pengebøsser hvor man kunne donere penger om man ønsket det. Dette var helt etter Gabriels smak, og han avslutter sine betraktninger fra Hellige Olga menighet med følgende ord:

“Og jeg tror det er ortodoks (ordspillet er ikke tilsiktet) ikke å be om penger i kirkene. Jeg håper at de andre konfesjonene i fremtiden vil endre sin holdning til kollekten. Ihvertfall skulle jeg ønske de gjorde det”.

I Hellige Olga menighet fikk vi oppleve fargerike og vakre ikoner, mengder av levende lys, nesten kontinuerlig messing, og en sterk eim røkelse. Ikke minst fikk vi god anaerob trening etter å ha stått oppreist i nesten to timer. Gabriel nærmer seg slutten av sitt opphold i Oslo. Hvor bør han ta veien kommende søndag?

Denne ukens Gabriel besøker ble noe forsinket på grunn av problemer med billedopplastningsfunksjonen. 

Lenker:

 

 

 , ,