Aktuelt

Gabriel besøker Hope Christian Fellowship Church

Hans Olav Arnesen      |      27/11/2012

Gabriel er en spansk katolikk som hver søndag besøker en ny kirke i Oslo. Denne uken var han invitert til Hope Christian Fellowship Church. Her fikk han oppleve en lang gudstjeneste med heftig lovsang, flerspråklig bønn og intense prekener. 

Av Gabriel Barbero Consuegra og Hans Olav Arnesen

Vi pleier aldri ta bilder under selve gudstjenesten, men denne gangen gjorde vi et unntak ettersom vi i forkant av gudstjenesten fikk en så eksplisitt fototillatelse.

Denne søndagen var litt spesiell ettersom Gabriel for første gang hadde fått en invitasjon til å besøke en gudstjeneste:

”En dag, på et busstopp i Oslo ble jeg stoppet av en kvinne fra Nigeria som spurte meg: ”Pleier du å gå til gudstjeneste?” Hun gav meg en lapp med informasjon om sin menighet hvor det stod: ”Salvation is free!””

En slik anledning kunne ikke Gabriel la gå ifra seg, og vi tok veien til Misjonskirken hvor  pinsemenigheten Hope Christian Fellowship Church låner lokaler. Rommet gudstjenesten fant sted i lignet mer på et kontorlokale enn en kirke. Det eneste som minnet om et religiøst bruksområde var et korsrelieff på talerstolen. Det skulle vise seg at vi nok en gang var heldige med tidspunktet for vårt besøk ettersom menigheten hadde besøk av sin grunnlegger, biskop John P. Bigirimana. Han er leder for et knippe pinsemenigheter verden over, og det er grunnen til at han kalles biskop selv om det ikke er gitt for pinsekirker å ha et episkopalt hierarki.

Pastor Jack og Dina Hope Christian Fellowship Church

Pastor Jack og Dina samarbeider under gudstjenesten

Lovsang, bønn og preken

Det hender en gudstjeneste begynner noen minutter over tiden, selv om lutherske menigheter pleier å være svært presise. Vi har derimot aldri opplevd at en gudstjeneste begynner for tidlig. I Hope Christian Fellowship Church var man likevel så ivrig etter å sette i gang at man tok fatt på gudstjenesten ni minutter før skjema.

Man kastet heller ikke bort tiden. Pastor Jack begynte umiddelbart på en preken, først om hykleri og deretter om kommunikasjon med Gud gjennom bønn. Han kom innom temaet frelse, og slo fast at det ikke er mulig å oppnå evig liv gjennom tro alene. Uten guds nåde ville ikke tro strukket til. Vi har allerede fått alt i gave og det eneste vi trenger å gjøre er å ta imot.

Pastor Jack preket vekselvis på engelsk og fransk. Når han slo over på fransk stod en kvinne ved hans side og oversatte prekenen til engelsk. Pastoren hadde et svært uttrykksfullt kroppsspråk og varierte stemmevolumet sitt under ulike deler av prekenen. Noen ganger ble budskapet ropt ut med full styrke. Menigheten responderte med sine egne små utrop på de stedene hvor det passet seg.

På et tidspunkt gikk prekenen over til lovsang. Gabriel er svært musikkinteressert og vier alltid det musikalske aspektet ved gudstjenesten stor oppmerksomhet. Gabriel mente musikken var følelsesladet og preget av impulsivitet og improvisasjon. En betydelig del av menigheten hadde afrikansk bakgrunn, og Gabriel mener afrikanere har en rytmisk gave fra naturens side. Alle stod under lovsangen og de fleste beveget seg på en eller annen måte. Noen stod med hendene utstrakt til siden, andre opp i været, mens enkelte hadde åpne håndflater strukket ut foran seg. Teksten kunne leses på en skjerm og melodiene var enkle å følge med på. I tillegg var menigheten godt skodd med musikere og forsangere, og det ble også delt ut tamburiner og rytmepinner til øvrige medlemmer av menigheten.

Pastor Matthew, biskop Bigirimana og pastor Jack går i forbønn for de nydøpte latvierne Maris og Sandis - Hope Christian Fellowship Church_picmonkeyed

Pastor Matthew, biskop Bigirimana og pastor Jack går i forbønn for de nydøpte latvierne Maris og Sandis.

Iskald vinterdåp

Det var ingen fast liturgi i gudstjenesten. Det var ingen trosbekjennelse, ingen Fadervår og ingen nattverd. I stedet var det en del andre ritualer. Blant annet stod menigheten på et tidspunkt i ring og ba sammen. Bønn var det rom for flere ganger. Det var ofte en sømløs overgang fra lovsang eller preken til bønn, noe som gjorde at også bønnen fikk preg av impulsivitet. Bønnen var oftest personlig og opp til den enkelte å utforme, men man bad ikke i stillhet. I stedet bad alle høyt, og på sitt eget språk; fransk, engelsk, norsk, latvisk og sannsynligvis flere andre. For Gabriel virket alt imponerende intuitivt og lite planlagt:

“Ingenting virket å være forberedt, alt virket improvisert. Prestens preken, forsamlingens deltagelse, sangene som ble fremført…alt”.

To latviere ble kalt opp til pastoren hvor de ble presentert for menigheten og mottok forbønn. De hadde blitt døpt dagen før og dåpen ble utført på uvanlig vis. Gud hadde nemlig gitt beskjed om at de to latvierne, som i likhet med Gabriel har en katolsk bakgrunn, skulle døpes i en elv, slik som Jesus. At de befant seg i Norge vinterstid spilte ingen rolle. Dåpen ble utført en iskald novemberdag øverst i Akerselva. En av latvierne, Maris, hadde vært mer bekymret for de to afrikanske pastorene som utførte dåpen enn for seg selv og sin landsmann.

– Jeg bad for dem, fortalte Maris.

Kollekten 

Gabriel har aldri vært særlig fornøyd med at kollekten kreves inn midt i gudstjenesten. Han synes det passer dårlig å blande noe så verdslig som penger sammen med gudsdyrkelse, og han liker heller ikke forstyrrelsen kollekten utgjør. I Hope Christian Fellowship Church hadde de funnet en løsning som Gabriel likte godt. En kurv var plassert på et bord lengst fremme i lokalet, og de som ønsket å gi et bidrag kunne legge pengene der.

Biskop John P. Bigirimana - Hope Christian Fellowship Church

Biskop John P. Bigirimana mener at man må slutte å se på pastoren som en ansatt av menigheten

Forklarende kroppsspråk

Gudstjenesten varte tre og en halv time. I tillegg var den nokså intens og foregikk for en stor del stående, gjerne syngende. Det var ikke til å unngå at man ble litt sliten etter hvert. Kanskje ble også pastorene litt slitne? I hvert fall ble det etter hvert vanskeligere å forstå alt som ble sagt. Noe kan sikkert skyldes språklige vanskeligheter. Det var et særdeles flerspråklig miljø, de færreste talte sitt morsmål, og det er bare å forvente at det oppstår noen misforståelser inn i mellom når så mange tungemål brukes om hverandre. Blant annet tok det en stund før vi skjønte hva biskop Bigirimana mente når han sa:

–   The principle of fingering each other is not a spiritual principle.

Vi måtte ikke fingre hverandre ble det sagt, men hva betydde det? Det tydelige kroppsspråket oppklarte de verbale misforståelsene.  Flittig pekefingerbruk fra biskopens side gjorde det klart at han mente at vi måtte slutte å påpeke feil hos hverandre. Den som leter etter feil hos sin neste vil fort få tilbake med samme mynt:

–  Don´t finger them, or they will finger you too.

Biskopen mente også å sitte på forklaringen på hvorfor den store vekkelsen lar vente på seg i Norge. Man har ikke tilstrekkelig respekt for pastorens autoritet og rolle som formidler av Guds vilje. I stedet ser man på ham som en hvilken som helst lønnsarbeider som er ansatt av menigheten. Det gjør også at menigheten kan sette rammer for hva pastoren kan si i sine prekener. Bigirimana hadde selv opplevd å bli sensurert da han talte om synd for en norsk forsamling. Med slike pastorale rammevilkår må Gud gjøre noe helt spesielt dersom vekkelsen skal lykkes i Norge.

Man blir utholdende av å bli født på ny

Selv om vi var veldig slitne etter tre og en halv time var det likevel flere som ikke hadde fått nok. Blant annet skulle de to nydøpte latvierne rett til en ny gudstjeneste i Filadelfia pinsemenighet.

Vi ble tatt veldig godt i mot i Hope Christian Fellowship Church, og fikk oppleve en intens gudstjeneste med sang, musikk, bønn og særdeles animerte prekener. Gudstjenesten varte tre og en halv gang så lenge som en luthersk messe og muligens må man være født på ny for å holde ut så lenge uten å bli sliten. De første to timene fløt likevel veldig raskt forbi takket være engasjerte pastorer og mengder av lovsang.

Hope Christian Fellowship Church er en liten, men vital og livskraftig kirke som mener de kan spille en rolle i å spre en ny vekkelse over landet. Kanskje sitter de virkelig på nøkkelen til den neste vekkelsesbølgen? Det er i hvert fall snakk om en svært energisk form for gudsdyrkelse og muligens er dette mer i tråd med tidens ånd enn mer tradisjonelle gudstjenester.

Gabriel lærer som regel noe i hver kirke han besøker, og denne søndagen var intet unntak:

“Til slutt vil jeg gjøre følgende ord fra gudstjenesten til mine egne, ord som mennesker verden over bør ta til etterretning: Jeg elsker deg, jeg vil be for deg, Gud velsigne deg.”

Hope Christian Fellowship Church har i øyeblikket ingen hjemmeside, men de holder gudstjeneste i Misjonskirken på Majorstua hver søndag klokken 14.00. Menigheten har også en facebookside

Lenker: 

 , ,