Aktuelt

Gabriel besøker Oslo domkirke

Hans Olav Arnesen      |      29/10/2012

Gabriel er en spansk katolikk som er på besøk i Norge. Frem mot jul vil han besøke ulike kristne menigheter og gi oss et utenfraperspektiv på norsk kirkeliv. Denne søndagen tilbrakte han i en luthersk høymesse i Oslo domkirke på bots- og bededagen.

Av Gabriel Barbero Consuegra og Hans Olav Arnesen

Oslo domkirke – med tanke på dens alder og betydning er den relativt uskjønn på utsiden, men nydelig innvendig

Gabriel Barbero Consuegra er i Norge for å gjøre feltarbeid i forbindelse med en PhD-grad i pedagogikk. Gabriel er en from katolikk, men har liten erfaring med andre kristne denominasjoner. I tiden frem mot jul vil han besøke en ny kristen kirke hver søndag, og fortelle oss om hvordan han opplever dem. På sin første gudstjeneste i en ikke-katolsk kirke i Oslo fikk han kombinert sine to lidenskaper, kristendom og musikk.

Det er det indre som teller. Det er ihvertfall tilfellet i Oslo domkirke

Høymesse i Oslo domkirke

Gabriel valgte altså Oslo domkirke som første stopp på sin reise i kirke-Norge. Det vil si, han har allerede besøkt én norsk kirke. Forrige søndag var han nemlig på en spansktalende, messe i den katolske St. Joseph-kirken. Selv om denominasjonen og språket var det samme som i Spania, var det mye som skilte seg fra gudstjenestene Gabriel er vant med hjemmefra. Ikke minst var han imponert over at salmetekstene kunne leses på den hvitkalkede kirkeveggen ved hjelp av en projektor. Høymessen i Oslo domkirke ble likevel Gabriels aller første møte med en ikke-katolsk, og ikke-spanskspråklig gudstjeneste. Dersom Den norske kirke på forhånd hadde skullet velge en gudstjeneste å imponere en utenlandsk besøkende med, ville denne messen trolig kommet høyt opp på listen av alternativer.

Sett fra utsiden er nok ikke Oslo domkirke den vakreste lutherske kirken i hovedstaden. Innsiden er derimot riktig skjønn, noe Gabriel flere ganger påpekte. Han var imponert over vegg- og takmaleriene, som riktignok trenger noe restaurering, altertavlen og prekestolen fra barokken var like flotte, men spesielt begeistret var Gabriel over orgelet. Det skulle komme til sin rett denne søndagen, hvor musikk av Johann Sebastian Bach spilte en viktig rolle.

Det er noe William Blake-aktig over tak- og veggmaleriene i Oslo domkirke

En geistlig velkomst

Allerede ved inngangen til kirkerommet opplevde Gabriel forskjeller fra de katolske messene han er vant med. I våpenrommet stod nemlig både prester, kirkeverter og medhjelpere i geistlige (og ikke-geistlige) gevanter og ønsket menigheten velkommen. Det satt Gabriel pris på:

“Dette er ikke vanlig i den katolske tradisjonen, og jeg tror det er veldig viktig fordi folk føler seg mer integrert, vi kan si akseptert. Jeg tror dette gir folk lyst til å delta i feiringen.”

Gabriel var heller ikke vant med å få en brosjyre hvor liturgien stod forklart, og hvor både noter og tekst til musikken var inkludert. Gabriel forstår ikke norsk, men noter er et internasjonalt språk som han har godt kjennskap til.

Kirkens utforming var også anderledes enn hva Gabriel var vant til hjemmefra. Sidearmene i korskirken er nesten like brede som kirkens langskip, og dette synes Gabriel bidro til en jevn og god fordeling av folk. Vi satt i en av korsarmene, eller tverrskipet, men nære langskipet, og det var nok en fordel for fullt ut å kunne sette pris på de musikalske innslagene. Som Gabriel sier:

“Ett av de viktigste aspektene ved messen er musikken, som en måte å forbinde mennesker og Gud, som en måte å knytte den jordiske verden til den åndelige. Ettersom jeg ikke er vant til å nyte denne typen opplevelser under søndagsmessen ble jeg svært overrasket av hvor stor vekt lutheranere synes å legge på musikk. Lutheranske mennesker virker også som de verdsetter kvalitet i messens musikalske elementer, og det virker som dette er svært viktig for feiringen. Mange ganger i løpet av denne messen føltes det som om jeg nøt en klassisk konsert i et teater eller en konserthall. Og, ettersom jeg både er en religiøs person og en musikkelsker, satte jeg stor pris på det. Jeg tror denne dagen må ha vært en spesiell dag, både liturgisk og musikalsk, men det var fantastisk likevel. Det hjalp meg med å forstå det guddommelige budskapet selv om jeg ikke snakker norsk. Når du ikke forstår språket trenger du andre elementer som kompenserer for dette. Musikk tjente dette formålet vel.”

Gabriel var imponert over både orgelet og organisten som trakterte det

Gabriel har nok rett i at ikke alle søndags-gudstjenestene er som et besøk i konserthuset, men på den annen side var det mange andre ting ved messen som han helt sikkert ville satt stor pris på om han hadde forstått språket. Prekenen var svært innsiktsfull, og handlet naturlig nok om bot, men også om bønnens forløsende kraft. Det var nesten noe psykoterapeutisk over budskapet om at man ved å sette ord på det som plager en, i en bønn, allerede kan være på vei til å frigjøre seg fra det. Det var tekstlesninger fra Johannes første brev og Evangeliet etter Lukas, men kanskje mest virkningsfullt var en diktlesning, Mea maxima culpa, av Jens Bjørneboe. Nå er jo ikke Bjørneboe mest kjent for sin kristentro, men diktet hans er treffsikkert og sikter seg inn på den dårlige samvittigheten som et laserstyrt kryssermissil.

Kongelig balkong for det som inntil nylig var Den norske kirkes overhode

Prestinner leder messen!

En ting Gabriel ikke er vant til hjemmefra er kvinnelige prester. På søndagens høymesse var det flere kvinner involvert, og den ble ledet av en kvinne, sogneprest Elisabeth Thorsen. En lys, vakker kvinnestemme passet godt til å lede en liturgi som var så musikalsk, også utenfor musikkinnslagene, selv om altså var uvant for Gabriel:

“En annen viktig forskjell er kvinners deltagelse i liturgien. Historisk har ikke kvinner fått lov til å utføre slike funksjoner i den katolske konfesjonen, selv om det nå er noen kvinner som har studert teologi, og kan forrette nattverden. Menn som ikke er prester har også denne muligheten, hvis de tar de samme kursene. I kontrast til dette virker det normalt for kvinner i den lutherske konfesjonen å delta aktivt, som prestinner. Jeg tror at denne integrasjonen av kjønnene er veldig bra for kirken, uavhengig av konfesjon. Fra et komparativt synspunkt tror jeg den katolske konfesjonen har en lang vei å gå før de kommer dit.”

Gabriel var begeistret over lysspillet fra glassmaleriene. Her rydder Jesus tempelet.

Nattverden

Måten nattverden ble organisert på var også ny for Gabriel. Ikke minst ble han imponert over hvordan også korsarmene, eller tverrskipet, ble tatt i bruk.

“(…) ulike prester plassert både ved alteret, og enden på korsarmene, bidro til å spre forsamlingen, og gjorde at nattverden gikk raskere enn den ville dersom den kun ble distribuert ved alteret. Og, selvfølgelig, dette sakramentet ble gitt både av prester og prestinner!”

Gabriel reagerte også på andre ting, som tykkelsen på oblatene, og valget av vin.

“Jeg la merke til at nattverdskalken var større enn kalken som brukes i den katolske tradisjonen, og inneholdt rødvin, mens den katolske kalken normalt inneholder en søt hvitvin. Videre var nattverdsbrødet tynnere og mindre enn det vi vanligvis tar i katolske messer i Spania.”

Praksisen med å samle inn kollekt har ikke Gabriel sansen for, selv om den finnes i Den katolske kirke også:

“Et fellespunkt, som jeg aldri har vært enig med, er skikken med å be om penger. Jeg forstår at kirken trenger penger for å klare seg, og at menigheten må samarbeide. Det virker som en underlig blanding, tro og penger. Men, som jeg har sagt tidligere, det er et fellestrekk ved begge disse konfesjonene, og vi må akseptere det. ”

Livet i himmelen er godt, da er det ikke så rart at kjerubene blir litt lubne.

(…) jeg så ikke noen som kom sent

Alt i alt var Gabriel strålende fornøyd. Mye av det han var mest imponert over kan kanskje likevel ha sin bakside, ihvertfall i enkeltes øyne. Blant annet gjorde det høye musikalske nivået det vanskelig for menigheten å delta aktivt når det ble sunget salmer, og med stram organisering blir det lite rom for impulsivitet.

“Et annet poeng er at den lutherske konfesjonen er veldig organisert: jeg så ikke noen som kom sent. Dette aspektet er mye mer avslappet i katolske kirker. Og generelt virket det ikke som det var mye rom for improvisering i den lutherske messen, noe som, antagelig, er mer vanlig i den katolske tradisjonen.”

 

 

Gabriel Barbero Consuegra

Kommende søndag er det igjen tid for gudstjeneste. Hvilken kirke bør Gabriel besøke denne gangen?

Les mer om hva Gabriel synes om Oslo domkirke og den vakre musikken her: Gabriels betraktninger fra kirke-Norge

Religioner.no lenker: 

Lenker:

 

 , , , ,