Aktuelt

Har vi et “nye kristne høyre” i Norge?

siljebknarud      |      13/07/2016

Den kristne høyresiden i USA har vært med på å prege amerikansk politikk i USA de siste de siste tjuefem årene. Også i Norge organiserer de kristenkonservative seg for å dreie politikken i den retning de ønsker. Kan man snakke om et norsk “nye kristne høyre”?

Av Silje B. Knarud

– Det er ærefullt å bli kalt for en trussel, uttalte Bjarte Ystebø etter lanseringen av Ingrid Viks bok «Guds Lobby» som tar for seg kristenkonservatives politiske påvirkning i Norge. Ystebø, som er en av arrangørene av verdimessen Oslo Symposium og grunnlegger av organisasjonen Kristenfolket, fronter en høyrebølge av kristne konservative. Har de en politisk påvirkningskraft her til lands?

I de siste årene har kristenkonservative i Norge begynt å markere seg sterkere i det politiske landskapet, særlig på høyrefløyen. Inspirert av amerikansk kristenkonservativ mobilisering har denne bevegelsen opprettet TV-kanaler, arrangert konservative verdimesser, laget velgerguide til stortingsvalg og markert seg i den offentlige debatten. Den økte mobiliseringen har fått mange til å spørre seg om vi har fått et «nye kristne høyre» i Norge tilsvarende det man finner i USA, og hvor mye makt denne bevegelsen faktisk har?

Nye kristne høyre i Norge?

Fra USA kjenner vi godt til den kristenkonservative bevegelsen the new christian right, eller new religious right. Dette er en bevegelse som i hovedsak oppstod på 1980-tallet da en rekke kristne ledere mobiliserte seg politisk for å gjenopprette kristne verdier samfunnet. Ifølge de kristne lederne hadde USA lidd under innflytelse fra sekulær humanisme som i de siste tiårene hadde ledet landet ut i moralsk forfall. Gjennom lobbyvirksomhet, organisasjonsarbeid og TV-evangelisering (televangelisering)  begynte den kristenkonservative bevegelsen sitt møysommelige arbeid for å få gjenvinne Guds nåde. Miljøet er aktivt den dag i dag og har i tillegg spredd seg til andre deler av verden.

I 2007 skrev den britiske religionssosiologen Grace Davie at det ikke finnes noen tilsvarende bevegelse i Europa[1]. Likevel begynner stadig flere å snakke om at det finnes et «nye kristne høyre» også i Norge. Kristne medieaktører som Visjon Norge trekker daglig til seg om lag 20 000 TV-seere og som årlig donerer mellom 70 og 80 millioner kroner til kanalen.[2] Oslo Symposium har også blitt en stor suksess. Siden dens oppstart i 2011 har denne verdimessen blitt arrangert for full sal annethvert år, og enda flere har fulgt direktesendingene på nettsidene. Erna Solberg, Siv Jensen, Knut Arild Hareide, Torbjørn Røe Isaksen og Sylvi Listhaug er noen av toppolitikerne som har inntatt talerstolen under symposiet. En viss politisk slagside synes derfor de konservative kristne å ha, og kanskje må Grace Davies påstand om fraværet av det «nye kristne høyre» i dag revurderes?

I august 2015 utgav religionshistoriker Ingrid Vik sin bok «Guds lobby» der hun har lagt den kristenkonservative bevegelsen i Norge under lupen. Hun mener bevegelsen har gått under radaren i den norske samfunnsdebatten og har større makt i samfunnet enn det størrelsen skulle tilsi. Gjennom møter med viktige kristne ledere og samfunnsdebattanter fra det kristenkonservative miljøet, har Vik fått innsyn i verdikampen som pågår i samfunnet, men som ikke er så synlig for folk flest.

Intervjuobjektene hennes spenner imidlertid over større deler av den politiske skalaen, selv om det synes som at Vik har plassert de fleste på høyresiden i norsk politikk. Ikke alle er like fornøyde med dette. For eksempel er informasjonsleder for Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottesen, plassert innenfor det kristenkonservative miljøet. Selv mener han kristenkonservativisme ikke har noen politisk farge. Det kan derfor synes underlig å henvise ham til samme kategori som Bjarte Ystebø, leder for Kristenfolket, og Dag Øyvind Juliussen, leder av den kristensionistiske organisasjonen Den Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, som begge befinner seg langt til høyre for Ottesen. Likevel mener Vik at det er synet på kjønn og likestilling som forener miljøene og gjør dem like.

Postdoktor ved Teologisk Fakultet ved Universitet i Oslo, Vebjørn Horsfjord, sier i et intervju med Religioner.no at han har inntrykk av at mange kristne ikke ønsker å bli stemplet som politisk konservative, selv om de gjerne kaller seg teologisk konservative. For disse norske kristne er sosial rettferdighet i større grad vektlagt enn hva tilfellet er innenfor det kristne høyre-miljøet i USA, forklarer Horsfjord.

– Ottosen vegrer seg nok mye mer mot betegnelser som knytter han til den politiske høyresiden enn det Ystebø gjør. Vi skal alltid ta det alvorlig når folk opplever at gruppebetegnelser ikke stemmer, og det er like stor grunn til å være varsom med å sette merkelapper på konservative kristne som på alle andre grupperinger i samfunnet, sier Horsfjord til Religioner.no.

Dermed synes det å være et skarpt politisk skille i den kristenkonservative bevegelsen, der Ottesen representerer en partipolitisk uavhengig avgrening, mens Ystebø representerer høyresiden av bevegelsen.

Kristenkonservativ mobilisering

Det er en pågående debatt blant kristne om man skal være politisk aktiv, og i hvilken grad denne politiske aktiviteten skal være partipolitisk eller ikke. Dette var ett av temaene som ble diskutert under debatten «Kirkestrid 2.0» på Teologisk Fakultet i Oslo 28. august 2015.  Debattantene Bjarte Ystebø, Espen Ottesen, biskop Atle Sommerfeldt og teolog Birte Nordahl hadde alle forskjellige meninger om hvilken plass religion skal ha i politikken. Bjarte Ystebø, som fronter den kristenkonservative høyresiden, mener at politisk engasjement var en positiv ting.

– Når Gud sier i Bibelen at vi som kristne må være i verden og ikke av verden, må det forstås som at vi skal være politisk engasjerte, sa Ystebø. Han oppfordrer derfor alle til å være partipolitiske engasjerte ettersom han mener et samfunn bygget på Guds prinsipper er et velsignet og harmonisk samfunn.[3] Denne tanken er noe av kjernen i mobiliseringen til den kristenkonservative bevegelsen vi ser i dag.

Vebjørn Horsfjord mener imidlertid at det ikke er noe nytt fenomen at kristne søker politisk makt i Norge.

– Venstre hadde en av sine røtter i lekmannskristendommen på 1800-tallet, og i etterkrigstiden har KrF alltid vært å regne med. Avisene Dagen og Vårt Land har lange historier som kanaler for blant annet kristent politisk engasjement. Jeg tror vi ser at religiøst begrunnet politisk engasjement stadig tar nye former. Dessuten er kretsen rundt Oslo Symposium og Norge IDAG lengre unna det politiske «mainstream» enn for noen av de andre kristne miljøene. Dermed virker dette kanskje mer eksotisk og annerledes, sier Horsfjord.

Det politiske engasjementet til de kristenkonservative på høyresiden har manifestert seg i opprettelsen av Partiet de kristne (PDK) i 2011. Grunnleggerne av partiet mente at KrF hadde beveget seg vekk fra viktige kristne prinsipper. Flere kristne Israel-venner har også tendert til å stemme FrP ved stortingsvalg, ettersom FrP har gitt konsekvent og uforbeholden støtte til Israel, noe som av religiøse årsaker er viktig for disse kristengruppene. Likevel finnes det en sterk kristenkonservativ kjerne i KrF som påvirker hvilke partier KrF allierer seg med.

– I 2012 og 2013 var det flere medlemmer i KrFs landsstyre som argumenterte for at partiet burde delta i, ikke bare gi støtte til, et regjeringssamarbeid med FrP og Høyre. Resultatet av drøftingene ble likevel at KrFs landsmøte våren 2013 sluttet seg til forslaget om støtte til et regjeringsskifte, men ikke til å delta i regjering. KrF vil kunne støtte en ny regjering sak for sak etter nærmere vurdering. I dag er KrF godt samlet om dette standpunktet, sier tidligere KrF politiker Einar Steensnæs til Religioner.no.

Sommeren 2015 foregikk det en politisk flørting mellom partitoppene i KrF og Ap og politiske kommentatorer snakket om mulig regjeringssamarbeid i 2017. Ønsker om å bruke mer penger på bistand og fattigdomsbekjempelse taler varmt for et samarbeid, og det hjelper på at Aps partileder selv er kristen, men sentrale verdispørsmål som abort, reservasjonsrett, bioteknologi og Israel-støtte kan gjøre det vanskelig å samarbeide. Kan da den konservative høyrekjernen i partiet sette en stopper for et slikt samarbeid?

Ystebø, som selv er aktiv i Hordaland KrF, har vært sentral i å få til partisamarbeid med FrP. I Bergen fikk han til et kommunesamarbeid mellom Høyre, FrP og KrF, som ble avsluttet etter kommunevalget i 2015.[4] KrF gikk da inn for samarbeid med AP og Venstre i byregjeringen. I kjølvannet av dette har Ystebø startet kampanje for å forhindre at det blir et tettere samarbeid mellom AP og KrF i regjering i 2017. Også gjennom en kampanje i Oslo forsøkte organisasjon Kristenfolket å få inn KrFs andrekandidat Oddbjørg Minos inn i bystyret, men tapte stemmene til PDK.

Steensnæs har likevel liten tro på at de kristenkonservative vil få noen sterk innflytelse på samarbeidsspørsmålene.

– Politisk farge er ikke avgjørende for et samarbeid, det er politikkens innhold som er viktigst. KrF har likevel blitt mer skjerpet med sterkere betoning av viktige verdirelaterte saker i sentrum av norsk politikk. Dette kommer nok som et resultat av krevende og ikke alltid vellykkede forhandlinger med dagens regjering. Forslagene om skattelette, flyktninge- og asylpolitikken, jordbrukspolitikken, nedleggelse av lokalsykehus, kutt i bistand og i tilskudd til frivillige organisasjoner har synliggjort den politiske avstanden til dagens regjering. Tidvise angrep fra FrP-politikere i media på KrF som vrange og sære, har heller ikke vært særlig hjelpsomt for samarbeidsklimaet, mener Steensnæs.

Henter inspirasjon fra USA

Organisasjonen Kristenfolket ble opprettet av Ystebø I 2009 med mål om å få valgt inn en borgerlig regjering, og den har siden drevet med politisk kampanjevirksomhet med dette målet for øye. For å få til et borgerlig flertall, utgav organisasjonen en velgerguide og startet opp verdimessen Oslo Symposium. Det lyktes ikke Kristenfolket å få valgt inn en borgerlig regjering den gangen, men den politiske mobiliseringen var oppsiktsvekkende. Ser vi paralleller mellom denne bevegelsen og det «nye kristne høyre i USA»?

– Ystebø ga uttrykk for ([under debatten på TF 28. august, journ.anm]) at han kjente seg svært godt hjemme blant dem som i USA kalles det «nye kristne høyre», så kanskje er den betegnelsen dekkende for den bevegelsen han representerer, sier Horsfjord.

Professor i religionshistorie, Torkel Brekke, mener det finnes likheter mellom den amerikanske og den norske kristne høyrefløyen, men at det likevel er viktige forskjeller:

– Jeg synes det er betegnende at sekulær humanisme står som en slags overskrift for fienden i både amerikanske og norske miljøer, men likheten med USA må nok ikke overdrives. Det er svært forskjellige kontekster. Religion i Europa og Norge tar ofte andre former enn den gjør i USA, og dette har både historiske grunner og mer juridiske årsaker, sier Brekke til Religioner.no.

Bjarte Ystebø selv er ikke helt enig i at merkelappen «nye kristne høyre» passer på den kristenkonservative bevegelsen i Norge.

– Det passer bare sånn middels. Dersom man setter opp en konservativ-liberal konfliktlinje, er vi gjerne langt ute til høyre på den politiske skalaen, men mer eller mindre er vi både pragmatiske og moderate. Vi heller til høyre, men ikke langt, og vi vil gjerne samarbeide med alle gode krefter som tror godt om hva kristendommen kan bety for landet vårt, sier Ystebø.

Politisk innflytelse?

I boken «Guds lobby» hevder Ingrid Vik at det konservative miljøet har posisjonert seg strategisk, og utøver en grad av politisk makt som overgår det størrelsen deres skulle tilsi.

Mange av de kristenkonservative gir selv utrykk for at de kjenner seg smigret over den politiske makten hun har tillagt dem og liker fokuset de har fått i boken. Likevel er de ikke enige med Vik i hvor stor innflytelse de egentlig har på politikerne. Redaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, uttalte til Dagsnytt 18 at Vik har overdrevet de kristenkonservatives påvirkningskraft.

Heller ikke Bjarte Ystebø føler seg like stor og mektig som Vik skal ha det til. Under debatten «Kirkestrid 2.0», mente han innflytelsen Vik hadde tillagt ham, var overdrevet, til tross for han gjerne tar noe av æren for regjeringsskiftet i 2013.[4] Vik står imidlertid fast på at hadde det ikke vært for den kristenkonservative bevegelsen, som hun hevder utgjør en betydelig kjerne i KrF, ville det ikke vært mulig for partiet å støtte en borgerlig regjering med FrP.

Vebjørn Horsfjord ser også at de kristenkonservative med dagens regjering har fått større mulighet til å påvirke enn før.

– De konservative kristne er ofte oversett av «mainstream»-media – eller de blir framstilt som latterlige mørkemenn, og derfor er det mange, særlig blant de snakkende klasser, som undervurderer dem. Når det er sagt, tror jeg de konservative kristnes politiske innflytelse er og vil fortsette å være ganske beskjeden, sier Horsfjord.

Den begrensede innflytelsen miljøet har hatt i Norge, mener Ingrid Vik, er noe av grunnen til mobiliseringen. Hun mener bevegelsen er marginalisert av samfunnet, der tradisjonelle kristne verdier til stadighet har måttet vike for sekulære bestemmelser. Denne kampen er imidlertid de konservative kristne klar til å ta.

Torkel Brekke deler Horsfjords vurdering av bevegelsens innflytelse i det norske samfunnet.

– Det er åpenbart vanskeligere å operere som religiøs pressgruppe i Norge enn det er i USA, så vi har ikke store fundamentalistiske profiler her til lands og som kan sammenlignes med dem vi finner i USA. Jeg tror heller ikke man kan si at det kristne høyre har mye makt i Norge. I den grad de lager bråk, kan det like godt være et tegn på marginalisering og protest mot dette, sier Brekke.

En verdikamp i samfunnet

Til tross for at det er store ulikheter mellom mobiliseringen i den amerikanske og den norske kristne høyresiden, er stridens kjerne nokså lik, ifølge Brekke.

– Årsakene (til mobiliseringen, jour.amn) handler vel stort sett om at dette er reaksjoner mot noe. Men mot hva? Den andre store bølgen av protestantisk fundamentalisme i USA var jo en reaksjon mot fordrivelsen av kristendom fra offentlig skole, som startet på 60-tallet, og mot liberale tendenser i juss og samfunnsliv. Her i Norge har nok konservative religiøse miljøer følt en del av de samme liberaliserende tendensene, sier Brekke.

Ystebø har flere ganger hevdet at det nå foregår en ideologikamp i det norske samfunnet. Den sekulære humanismen med dens liberale holdninger har ført til en forvitring av kristendommens dominans, og dette har ført til en aktiv motstand fra de kristenkonservative.

– Ismene er jo synlige i den norske samfunnsdebatten, og på sitt verste står de alle imot kristendommen. Vi tror ikke forklaringen på at Norge, Europa og vesten er blitt verdens beste steder å leve i, er fordi vi har så gode politikere eller felles ideologi, men at vi bygger på noen verdier som alle har utgangspunkt i kristendommen. De verdiene overlever bare når det bygges videre på kristendom, og det er vårt prosjekt. Kall det gjerne vår ideologi, og den vil vi ha opp og frem i en samtale som ellers handler alt for mye om Karl Marx og Adam Smith, sier Ystebø.

Einar Steensnæs mener likevel ikke at kristne verdier, utover de som sammenfaller med humanistiske verdier, vil kunne gjenvinne sin plass i dagens samfunn.

– Ut fra mitt ståsted skulle jeg jo ønske at noen sentrale kristne prinsipper, særlig knyttet til menneskeverdet, vil sette et sterkere preg på samfunnsutviklingen framover. Men det er nok mer realistisk å håpe på at det flerkulturelle Norge kan samles om viktige fellesverdier med røtter i den norske kulturarven som både kristne og mennesker med annet tros- og livssyn kan enes om. Bioteknologien kan være en test på styrken i slike fellesverdier. På den ene siden åpner denne teknologien for positiv, økt livskvalitet for mange, men kan også endre vårt syn på hva som konstituerer et fullverdig menneskeliv. Også den betydelige folkelige motstanden mot søndagsåpne butikker demonstrerer en styrke i fellesverdier. De fleste har riktignok gitt en sekulær begrunnelse: vi trenger en dag som er annerledes, en hviledag. Det tredje bud, om å holde hviledagen hellig, står åpenbart sterkt i den norske kulturtradisjonen, selv om det bare er et lite mindretall som benytter den til kirkegang, forklarer Steensnæs.

Konservativ kjønnsideologi

Gjennom den sekulære humanismen har feministene ført mann og kvinne i krig med hverandre, skilsmissestatistikken ligger på mellom 30 og 40 prosent., familien har blitt svekket og samfunnet har blitt materialisert og individualisert. Dette mener blant annet anti-feministen Lill May Vestly som har vært fast deltaker på Oslo Symposium de siste årene. Vestly, sammen med flere andre kvinner, har høylytt tatt til orde for kvinnenes «rett» til å være husmødre, ytret sterk motstand mot abort og styrking av kjernefamilien. Kvinnene kjemper for en kjønnsideologi lik den det norske samfunnet hadde på 1950-tallet, men til forskjell fra den gang føres ofte debattene av sterke kvinnerøster og ikke mennene.

Birte Nordahl, prest og doktorstipendiat ved Det teologiske fakultet ved UiO, mener likevel ikke det er noe paradoks at kristenkonservative kvinner nå bruker sin talerett til å kjempe for en konservativ kjønnsideologi.

– Kanskje er det en viss ironi i at noen kjemper for konservativ kjønnsideologi med virkemidler som er hardt tilkjempet av motstanderne – feminister med mer progressiv kjønnsideologi, men det er strategisk smart av dem også: De har riktignok en reaksjonær kjønnsideologi, men både måten de tar plass og fremmer sitt syn på ligner feministenes. Feminismen har oppnådd talerett for alle kvinner, ikke bare for de vi liker og er enige med. Så selv om det er lett å irritere seg over både historieløshet og kvinnelig antifeminisme, så er det viktig å holde tunga rett i munnen. Det er ikke først og fremst retten til samfunnsdeltakelse, debatt, som aktualiseres av disse kvinnene, den praktiserer de aktivt selv, men derimot spørsmål om menneskesyn, kjønn, religion og samfunnsliv i Norge-2016, mener Nordahl.

I likhet med Ingrid Vik mener Nordahl at de kristenkonservative kan ha stor innvirkning på samfunnsdebatten.

– Jeg tror de potensielt kan få stor innvirkning ved å reise samfunnsdebatter og skape engasjement, blant annet ved å utfordre «statsfeminismens» selvinnlysende sannheter. Kristenkonservative er målbærere av meninger som i større eller mindre grad støttes av ganske mange konservative, både i religiøse og ikke-religiøse sammenhenger. Dette må feministene forberede seg på å kjempe for igjen og på nye måter, inkludert i skjæringspunktet mellom religion og politikk. Det kommer til å bli mange omkamper fremover, sier Nordahl.

Nordahl tror likestillingen i samfunnet vil komme under økende press, men ikke fordi at selve likestillingsmostanden øker, men fordi at den motstanden som allerede finnes nå har funnet nye måter å lykkes på og blitt mer effektiv.

– De er dyktige, karismatiske og veltalende, men de er i mindretall, så så lenge feministene er våkne og dyktige vil det være vanskelig å få realpolitisk gjennomslag, mener Nordahl.

En annen anti-feminist som taler sterkt mot det sekulære samfunnet som vi i dag lever i, er religionshistoriker og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland. Under Oslo Symposium 2015 advarte hun mot at det europeiske samfunn er i endring og ikke lenger representerer de samme verdier i dag som før de sekulære ideologienes inntog i samfunnet på slutten av 1800-tallet. For det er dette som de kristnekonservative ønsker seg tilbake til, da satt protestantismen i ryggmargen på folk, arbeidsmoralen var høy, og individets plikter til fellesskapet ble overholdt. Herland mener at vi i dag har gjennomgått en neo-marxistisk omveltning der vår kultur fremstår som ekstremliberalt og hedonistisk, og som i stor grad er både anti-troende og anti-kristen.

Som Lill May Vestly, mener Herland at materialismen og individualismen, som nå dyrkes i den sekulære humanismen, har ødelagt samfunnet. Herland tegner et dystopisk bilde av Norge hvor det anti-religiøse samfunnet har ført til en mobbekultur mot de som tror. Her gir Herland uventet støtte til muslimer, som hun mener media i for stor grad generaliserer om, og fremstiller som terrorister og ekstremister.

Ingrid Vik mener at det på sikt kan bli et felles samarbeid mellom konservative kristne og konservative muslimer i Norge om verdispørsmål som trues av den sekulære humanismen. Hun har observert en slik praksis i FN og utelukker derfor ikke at dette kan skje i Norge.

Muslimene i Norge kan nok ikke forvente seg støtte fra alle deler av det kristenkonservative miljøet. For Bjarte Ystebø og de andre kristenkonservative på høyresiden, representerer islam en av fiendene i samfunnet, som truer norske verdier som religionsfrihet, ytringsfrihet og demokrati. Likevel ser han ikke bare negativt på at innvandrere tar med seg andre religioner til Norge.

– Møtet med andre religioner kan tvinge flere til å ta stilling til hva de selv tror på. Det vil komme kristendommen til gode, sier Ystebø.

Kristendommens plass i samfunnet i dag og i morgen

Mens Den norske kirke sliter med fallende medlemstall, og til stadighet blir kritisert av det sekulære Norge for å holde fast ved illiberale holdninger, mener Bjarte Ystebø at den konservative kristendommen er en viktig del av det norske samfunn.

– Den er vårt felles verdigrunnlag, men den får for liten anerkjennelse for det. Det er for mye samtale om hva som er galt med kristendommen, og for lite om hva som er godt. Det er samtidig lett å se at færre går til kirken, og det er blitt vanskeligere å få oppslutning om kristne sannheter i det offentlige ordskifte. Kristendommen er på mange måter i resesjon, men historisk vet vi at det brått kan snu. Det finnes mange undersøkelser som viser at flere regner seg som kristne i dag enn for ti og tjue år siden, sier Ystebø.

For å komme tilbake til spørsmålet om det finnes et «nye kristne høyre» i Norge i dag, slik som i USA, så er det lite som tyder på det. Likevel finnes det en marginalisert kristenkonservativ høyrefløy som kjemper for å gi kristne verdier en renessanse i det norske samfunnet. Bevegelsen har muligens ikke fullt så stor politisk innflytelse som Ingrid Vik hevder i «Guds lobby», men den har imidlertid gjort seg gjeldende i samfunnsdebatten.

Om den har nok gjennomslagskraft til å skape et Norge preget av konservative kristne verdier er nok noe mer tvilsomt.

Religioner.no-lenker:

• Muslimer bør stemme på De kristne
• Kampen om sannheten
• Kjærligheten til Israel
• Lobbyverksemd for Gud og familien
• Håpet om en vekkelsesbølge fra høyre
• Kristen-Norge viser muskler
• Hva kan man bruke de nedlagte kirkene til?
• Problembarn
• Har kristendommen skylden for dårlige levekår på Sørlandet? 
• Kjærligheten til Israel
• Symposiumkristne
• Saladindagene

Sluttnoter:

[1] Grace Davie: The sociology of religion, 2007, s. 150.

[2] Tall fra 2014 (TNS Gallup).

[3] Uttalt under debatten «Kirkestrid 2.0», arrangert av studentene på TF 28. august 2015.

[4] Oslo Symposium 2015

 

 Birte Nordahl, Bjarte Ystebø, borgerlig, Den Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, Einar Steensnæs, Espen Ottosen, Hanne Nabintu Herland, høyresiden, Ingrid Vik, kristendom, Kristenfolket, Lill May Vestly, Norge IDag, Oslo symposium, Partiet De Kristne, politikere, politikk, Torkel Brekke, Vebjørn Horsfjord