Aktuelt

Heksefeiring av kjettersk tiårsjubileum.

Hans Olav Arnesen      |      15/03/2013

Er du en av dem som aldri har sett den store verdien av konformitet, men som tvert i mot trives med å stikke deg ut? Er du i tillegg tiltrukket av det bisarre, obskure og kanskje litt morbide? Da er det en god sjanse for at Kjettersk kjeller er noe for deg. I går feiret denne underlige kulturinstitusjonen tiårsjubileum, med elektronisk “tweedgoth” på anlegget, og hekseri og nydruidisme på programmet. 

Av Hans Olav Arnesen

Ronald Hutton med festlig hatt i anledning tiårsjubileet.

Ronald Hutton med festlig hatt i anledning tiårsjubileet.

Oslo-fenomenet Kjettersk kjeller er ikke lett å plassere i noen slags bås, men arrangementene består som oftest av en kombinasjon av pubkos, musikk og populærvitenskapelig formidling som, ifølge nettsiden deres, befinner seg i grenseland mellom et akademisk foredrag og stand-up komedie. Verken musikken eller foredragene er hva man kan kalle A-4. Faktisk er det iblant vanskelig å vite om betegnelsene som brukes, eksempelvis på musikksjangrene, er neologismer, eller om de bare er så obskure at de virker som de er diktet opp for anledningen. Har du eksempelvis hørt om dark-folk musikk før? Eller tweed goth?

Stolt, og kanskje litt rørt, mintes han å ha vært vitne til forbrødring mellom tilhengere av tradisjoner som vanligvis ikke er de mest naturlige venner. Som for eksempel kristne og satanister.

Også folkene bak Kjettersk kjeller er en fargerik og brokete sammensatt gjeng, med en dragning mot snodige og ofte okkulte fenomener. Det er kanskje ikke overraskende at publikumet er tilsvarende mangfoldig og sammensatt. Blant de fremmøtte på jubileet var både kristne, humanetikere,  åsatroende,  og wicca-hekser, og det var sikkert enda mange flere livssyn og trosretninger representert. Da Didrik Søderlind, en av pådriverne bak Kjettersk kjeller, holdt sin innledning, var dette mangfoldet noe av det han trakk frem som det beste ved arrangementet gjennom dets ti år lange historie. Stolt, og kanskje litt rørt, mintes han å ha vært vitne til forbrødring mellom tilhengere av tradisjoner som vanligvis ikke er de mest naturlige venner. Som for eksempel kristne og satanister.

Druider og hekser

Miksen mellom odde musikksjangere og tilsvarende sære og obskure foredragstema har vært en vinneroppskrift i 10 år, så hvorfor endre på den? I stedet bestemte Kjettersk kjeller seg for å slå på jubilumsstortromma og invitere den britiske professoren Ronald Hutton til Oslo. Hutton er historiker, og har skrevet en lang rekke bøker om ulike tema. På Kjettersk kjeller var han likevel invitert for å snakke om to nyreligiøse grupper. Nærmere bestemt wiccanere og nydruider, og forholdet mellom disse to nyhedenske retningene av britisk opprinnelse.

Hutton mente man kunne forstå mye av Wicca og druidebevegelsen ved å se på livet og personligheten til to menn. Gerald Gardner brakte Wicca frem i lyset, mens Ross Nichols reformerte druidebevegelsen. Gardner og Nichols var attpåtil venner, og Hutton malte frem et bilde av de to kameratene som solte seg nakne på en nudistklubb i London. Gardner dekket i tatoveringer, en viril, heteroseksuell mann med tallrike eventyr i Asia bak seg. Nichols var derimot en homoseksuell  matematiker, og pussig nok et livslangt medlem av Den anglikanske kirke. Disse forskjellene manifesterte seg også i utformingen av de to nyhedenske bevegelsene de preget. Druidismen var et barn av opplysningstiden. Lite opptatt av magi, men desto mer engasjert i sosial rettferdighet, miljøvern og andre kampsaker. Wicca var derimot hemmelighetsfullt, okkult, feminint, magisk og sensuelt, for ikke å si seksuelt: “(…) the wildest child of the Enlightenment.”

Moderne konstruksjoner

Noe har de likevel til felles, og det er at de nyhedenske retningene de hevdet å representere i stor grad var moderne oppfinnelser. Det finnes ingen bevis for at Wicca eksisterte før Gardners tid, selv om man i rettferdighetens navn heller ikke kan bevise at han fant det hele opp. Druider er det derimot ingen tvil om at har eksistert. De gamle druidene, popularisert som styrkedrikkbryggere i den franske tegneserien Asterix, har likevel ingenting med den moderne druidismen å gjøre. Heldigvis, om man skal tro de romerske kildenes beskrivelser av menneskeofringer.

Ikke desto mindre har den moderne druidebevegelsen langt eldre røtter enn Wicca. Allerede på 1700-tallet vokste det frem en slags druidebevegelse med frimurerpreg, og alt fra begynnelsen av var det sosiale engasjementet tilstede. Ved ett tilfelle ble de tidlige druideaktivistene trampet ned av britisk kavaleri, men de lot seg likevel ikke knekke. En forestilling om at druidene var en slags antikkens motstandsfolk som kjempet mot romersk tyranni vokste frem, og inspirerte de moderne druidene. Også nydruidebevegelsen i det tjuende århundret, som ikke er noen direkte utløper av den klassiske nydruidismen fra det attende århundret, har ivaretatt denne arven. De oppdaget at ved å ikle seg eksotiske klær ble man forvandlet til noe mer enn vanlige aktivister, eller som Hutton formulerte det:

“What they gave back to protest movements was fancy dress.”

Druidismen lot seg inspirere av blant annet pytagoranisme, sufisme og konfutsianisme, og var fleksible nok til å inkorporere nye ideer, som ley-linjer, etterhvert som de ble attraktive. Det var likevel vanskelig å konkurrere med “glamouren” til heksene i Wicca, ifølge Hutton. Gardners bevegelse ble så vellykket at den en stund truet med å fortrenge druidene fullstendig. Blandingen av feminin makt og likestilling, eller til en viss grad kvinnelig overhøyhet, samt seksualiteten, og Wiccas forbudte og subversive elementer, gjorde den uimotståelig for mange. Spesielt under den motkulturelle bølgen på 1960-tallet.

Kanskje nettopp på grunn av Wiccas suksess vendte druidene sin kritikk mot sine nyhedenske slektninger i heksebevegelsen. Wicca kritiserte derimot kristendommen, som den påstod hadde forfulgt Guddinnen og Den behornede gudens disipler siden 1400-tallet. Men det var likevel rom for begge bevegelsene. Wiccas hemmelighold satte begrensninger på bevegelsens evne til å handle i det offentlige rom.  Druidene har på sin side kunnet protestere åpent mot veier og andre moderne uhyrligheter, og har i større grad utviklet seg til å bli en religion, mer eller mindre. Det ble også tydelig da de britiske myndighetene anerkjente druidismen som en offisiell religion i 2010.

 

Uten navn

Kong Arthur kjemper fremdeles det godes sak. Ikke lenger for Camelot, men for miljøet, menneskelige forntidslevninger og mye annet. Digitalfaksimile fra warband.com.uk.

Den moderne kong Arthur

I Wicca er magi viktig, og bevegelsen har blant annet hentet mye inspirasjon fra Den gyldne daggrys hermetisk orden, hvorav Aleister Crowley var det mest beryktede medlemmet. Druidismen har, ifølge Hutton, tonet ned det magiske aspektet. Dels fordi det ikke falt i god jord i sosialistiske kretser på Nichols tid, men også fordi Wicca alt dominerte dette “markedet”. Det betyr ikke at undere ikke finner sted også i druidebevegelsen. Hutton fortalte om en ekssoldat og “biker” som i 1987 fikk det for seg at han var den legendariske kong Arthur Pendragon av Camelot. Selv om Arthur hadde fått tegn og varsler som tydet på at han var sagnkongen, var han ikke helt overbevist selv. Han bestemte seg for at om han ikke fant sverdet Excalibur i løpet av et par ukers tid ville han gi opp denne tanken om sagnkongestatus. Men med ett ser han et slagsverd kalt Excalibur i et butikkvindu. Butikkeieren bestemte seg for å gi Arthur sverdet, etter å ha hørt hans historie, og dermed var det gjort. I 1997 fant forøvrig politiet ut at det kanskje var best om de tok vare på sverdet, uansett hvor pasifistisk Arthur måtte være.

Sammenlignet med den moderne kong Arthur er selv tweed-gothere normale på grensen til det kjedelige.

Den moderne Arthur er en kriger, men altså en pasifistisk sådan. Han kjemper både mot psykiske angrep fra ringskrømt, men også mot påståtte overgrep fra myndighetene, og mot arkeologer som skjender hedenske levninger, ifølge deres egen nettside og boken “The Trials of Arthur”. Selv om han er konge, med myndighet til å slå tilhengere til riddere, er han ingen tyrann. Da en langhåret hippie hadde knelt for den moderne Arthurs føtter og sverget ham lydighet, hadde Arthur bedt ham reise seg opp, ifølge Hutton. Han ville ikke akseptere ham som en undersått, men sa istedet: “I can accept you as my brother.”

Da  Hutton fortalte denne historien på Kjettersk kjeller, utløste det stor jubel fra de fremmøtte. Formodentlig var det ikke bare den moderne Arthurs egalitære holdning som falt i smak. Like viktig var nok hans helt ekstraordinære eksentrisitet. Sammenlignet med den moderne kong Arthur er selv tweed-gothere normale på grensen til det kjedelige. Det sier sitt, og slikt vet den norske hovedstadens kjettermiljø å sette pris på.

Religioner.no lenker:

Bøker:

Klassisk (“nygammel”) druidisme:

Noen nye druideorganisasjoner:

Noen Wicca nettsider:

 , , , , , , , , , , , , , , ,