Aktuelt

Hvem er kurderne?

religioner      |      29/01/2015

Kurdernes kamp mot IS har fått mye oppmerksomhet den seneste tiden. Hvem er egentlig kurderne? 

Av Oskar Henriksen

Det kurdiske folk, som skal omfatte omtrent 25-30 millioner mennesker, har den siste tiden fått stadig større mediedekning i forbindelse med konflikten med Den islamske staten (IS) i Irak og Syria. I Irak har den kurdiske militsen Peshmerga («De som ser døden i ansiktet»), kjempet innbitt der andre irakiske styrker har flyktet. Spesielt har nok kampene ved byen Kobane i Syria, ved den tyrkiske grensen, og de kurdiske yazidienes skjebne, opptatt mange. Den autonome regionen Kurdistan i Nord-Irak har også tatt imot store mengder flyktinger.

Før dette har nok kurderne fått mest oppmerksomhet i Vesten for kamp for nasjonalistiske motstand i Tyrkia og Irak, ledsaget av blodbad og massive undertrykkelser . Historieinteresserte vil muligens også minne om at Saladin, som gjenerobret Jerusalem for islam i 1187, var kurder.

Også i Iran har kurderne kjempet for selvstendighet, og i Syria håper mange at områder kontrollert av kurdiske tropper i den syriske borgerkrigen skal danne utgangspunkt for enten en autonom region eller en selvstendig stat, alt etter hvem man spør.

Mange kurderes mål er et selvstendig Kurdistan, en kamp som har foregått siden  avslutningen av første verdenskrig. I dag brukes Kurdistan-begrepet om et område som strekker seg inn i fem land – Tyrkia, Syria, Irak, Iran og Armenia. Som nevnt er Kurdistan i Irak i dag formelt anerkjent som en autonom region, men foreløpig er de irakiske kurderne alene om et slikt privilegium.

Hvem er de irakiske kurderne?

Pew Research har Center laget en liten informasjonsartikkel med tittelen Who are the Iraqi Kurds?, basert på en undersøkelse fra 2011, hvor de blant annet fremhever at selv om kurderne ofte nevnes i tillegg til Iraks sjia- og sunnimuslimske grupper, så er det en etnisk gruppe og ikke en religiøs. Dette er en nyttig påminnelse ettersom konflikter i Midtøsten ofte blir fremstilt som utelukkende religiøst motiverte. Også materiale som Pew selv viser til omtaler kurdere, sjiamuslimer og sunnimuslimer som tre distinkte grupper – om enn ikke helt konsekvent.

Riktignok identifiserer irakiske kurdere, anslagsvis 16% av Iraks befolkning, seg overveiende som sunnimuslimer (98%) ifølge Pew, med omtrent 2% sjiamuslimer. Hvis man ser over grensen til Iran, skal de to islamske retningene derimot være omtrent likt fordelt blant den kurdiske befolkningen. Angående kurdere generelt sier ett nokså vagt anslag at omtrent to tredjedeler til tre fjerdedeler er sunnimuslimer.

I Irak finnes det også små grupper med kurdere som følger andre religioner. De etter hvert så mye omtalte Yazidiene (som man kan lese mer om her) er det noen hundre tusen av, men alle tall er høyst usikre.

Man kan sammenlikne disse tallene med data for Iraks arabiske majoritet, der 62% meldte til Pew at de var sjiamuslimer og ca 30% så seg som sunni. I tillegg kom 6% som var «bare muslimer».

Pew Research Center påpeker at de siste konfliktene kan ha ført til en del folkeforflytninger, så tallene kan ha endret seg noe.

Noe annet som blir trukket frem, er visse forskjeller i religiøst syn og praksis mellom kurdere og sunnimuslimske arabere – selv om artikkelens formulering «Kurds share a good deal in common with the Arab majority, especially Sunni Muslims» kan gi et feilaktig inntrykk av at de selv ikke er «faktiske» sunnimuslimer. Det later imidlertid til å være en utbredt oppfatning at kurdiske muslimer jevnt over er forholdsvis sekulære, og liberale i religiøse spørsmål.

 

Interne splittelser

Kurdere er da heller ikke kjent for å ha religiøse motiver for å engasjere seg i konflikter. Som vi har sett, har kurdisk motstand mot myndighetene gjerne vært nasjonalistisk motivert – og kampen mot IS er en ren overlevelseskamp.

Imidlertid har det også vært strid innad, for kurdisk internpolitikk er så fraksjonert og komplisert at en velrenommert avis som The Daily Telegraph selv innrømmer at de har ansett den som for vanskelig å formidle.

Her skal vi heller ikke gå i dybden, men for å se litt kort på situasjonen og de ulike gruppene, har vi i Irak KDP (Kurdistans Demokratiske Parti), som dominerer regionen og ledes av regionens president Massoud Barzani. De er kapitalistiske og vestligvennlige, og gode allierte av USA og Tyrkia.

Dette har ikke falt i god jord hos det revolusjonære, noenlunde marxistiske og nasjonalistiske PKK, Kurdistans Arbeiderparti, som har ført  væpnetkamp mot tyrkiske myndigheter siden 1984, og som både EU og USA anser som en terrororganisasjon. Grunnlegger Abdullah Öcalan har sittet i tyrkisk fengsel siden tyrkerne kidnappet ham i 1999. Det burde ikke være noen stor overraskelse at forholdet mellom KDP og PKK lenge har vært heller anstrengt. Noen ser motsetningene som en kamp mellom ulike fløyer om ledelsen over den kurdiske verden.

Tilbake i Irak igjen har vi KDPs konkurrent PUK (Kurdistans Patriotiske Union), under Jalal Talabani, som ikke er antivestlig, men som står Iran nært. Fra 1994-1998 var de to involvert i en fullblods borgerkrig mot hverandre, noe som resulterte i en langt på vei todelt region.

PYD (Democratic Union Party) og dens væpnede fløy YPG (People’s Protection Units) har etablert et tredelt kurdisk territorium, som blant annet omfatter Kobane, under den syriske borgergkrigen. De er svært tett knyttet til PKK.

KNC (Kurdish National Council) er en samling syrisk-kurdiske partier som ikke står PYD nær, men som har mer til felles med KDP – et parti som vi har sett på flere måter står steilt imot PYD-allierte PKK.

Mot enhet?

Vi ser med andre ord en nasjon uten stat, og med mye intern strid og ulike interesser, som likefullt ser ut til å markere seg stadig sterkere som en faktor som må tas på alvor i Midtøsten. Ikke minst gjennom kamphandlinger i Irak og Syria. I sistnevnte land har Kobane har blitt stående som et sentralt symbol.

Kurdisk motstand mot IS i byen Kobane kan imidlertid bli mer enn et symbol på motstand mot IS – det er også fokus for nytt kurdisk samhold: Etter at Tyrkia i fjor høst etter mye nøling åpnet grensene for irakiske Peshmerga-soldater, har de kjempet sammen med både PYD/YPG og PKK (samt ikke-kurdiske syrere) i den strategiske byen.

For å klargjøre: Peshmerga er soldatene til Kurdistan i Irak, som har KDPs leder som president, og dette innebærer at gamle rivaler med radikalt forskjellige ideologier nå står side om side i Syria. Dette usedvanlige samarbeidet har hos enkelte vekket håp om en mer forent kurdisk fremtid.

Skjønt, vi må ikke forglemme at PKK allerede hadde samarbeidet med Peshmerga i Irak, og for øvrig koordinert stridshandlinger med amerikanske militærrådgivere. Det er heller bemerkelsesverdig for en gruppering som amerikanerne har erklært som terrorister. KDP-lederen Barzani har til og med besøkt PKK-soldater for å styrke vennskapet.

Mye kan tyde på at trusselen fra IS skaper mange nye, uventede venner i Midtøsten, og at blant de som vil dra størst fordel av det, er det kurdiske folk.

 Religioner.no-lenker: 

• Saladin-jihadisten som ble et symbol på toleranse
• Kven er yezidiane? 
• Begrepsinflasjon?

 

 IS, KDP, kurdere, Kurdistan, Öcalan, peshmerga, PKK