Kampen om sannheten
Nordmenn blir servert et ensidig negativt bilde av Israel, ifølge norske kristensionister. Det ønsker de å gjøre noe med, og Oslo Symposium er et naturlig sted å begynne.
Tekst av Silje B. Knarud. Foto av Hans Olav Arnesen
Dan Poraz, israelsk viseambassadør
ICEJ (Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem) er delarrangør av den kristne verdimessen Oslo Symposium. Innleggene om Israel var tallrike og høstet mest applaus. En rekke proisraelske talere var invitert til konferansen.
Argumentene var ikke akkurat nye. Det ble nøye understreket hvor viktig det er å vise sin støtte til Israel, det lille landet som er det eneste demokratiet i Midtøsten, omringet av udemokratiske og fiendtlige arabiske stater. I år, som i de to forrige symposiene, var talere fra den israelske ambassaden til stedet for å markere sin takknemlighet for den varme støtten til Israel fra deltakerne i salen.
Dan Poraz, den nye viseambassadøren til Norge, understreket til stor applaus at Norge burde stå sammen med Israel mot de store utfordringene i verden. Før ankomsten til Norge var han forberedt på at oppholdet Norge ville bli preget av to ting: uvær og en kritisk tone til det Israel foretar seg. I Norge har Poraz både møtt de som er så sterkt Israel-fiendtlige at kritikken ikke hører hjemme i virkeligheten, men også en del nordmenn som er gode venner av Israel. Hans mål for oppholdet i Norge vil være å doble eller triple antall Israel-venner, med folkeopplysning som metode. Flere ganger understreket han at Israel er grunnlagt på demokratiske prinsipper som rettferdighet, frihet og fred, der menneskerettighetene står sterk og det er full religionsfrihet.
– Det er en kamp mellom de som forteller sannheten og de som tøyer sannheten. Det er en kamp mellom de moderate og de ekstreme, en kamp som Israel akter å vinne,
Politikk før tro
Heller ikke i neste innlegg, holdt av David Parsons – mediedirektør for Internasjonale Kristen Ambassaden Jerusalem sitt hovedkontor, ble det fokusert så mye på Palestina. Fokuset var av naturlige grunner på Israel. For det er Israel alt dreier seg om, teologisk sett. Til tross for at Parsons kun var opptatt av å belyse den politiske viktigheten av å støtte Israel, representerer Parsons en organisasjon der de teologiske motivasjonene for å støtte Israel kommer i første rekke.
Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem er nemlig en kristensionistisk organisasjon som har tatt avstand fra tradisjonell kristen tenkning hvor kirken har erstattet jødenes posisjon i frelseslæren. Kristensionismen har en klar for formening om at Israel spiller en sentral rolle på dommens dag, men før den skal komme må jødene tilbake til deres «gudgitte» land.
For kristensionistene er ikke Bibelen bare en sann historiebok, det er faktisk en fortelling om hva som har skjedd, så vel som hva som er forskrevet å skje i fremtiden. Bibelen rommer løfter om at jødene skal få vende tilbake fra sitt andre eksil (det første var i Babylon, mens det andre har vart fra 70 evt, frem til i dag). Ettersom denne teologiske oppfatningen kun gir rom for at to eksiler før Jesus kommer tilbake slik Bibelen lover, er det viktig at Israel fortsetter å eksistere – og staten må være jødisk ettersom Israel ble gitt til jødene i det gamle testamentet.
Kristensionistene (kristne eller bibelske sionister som de noen ganger kaller seg) har derfor gitt sin fulle og hele støtte til jødenes sionistiske prosjekt lenge før jødene eget sionistprosjekt, og har spesielt siden 1800-tallet, i både Storbritannia og USA, jobbet politisk for å få opprettet en jødisk stat i Palestina. Sjeldent kommer det frem at kristensionistene nesten hele veien til opprettelsen av Israel i 1948 har stått i kulissene og lobbet for en jødisk stat.
David Parsons. På Oslo Symposium simultanoversettes alle engelskspråklige foredrag. På samme måte som når engelsktalende pastorer er på besøk i lavkirkelige menigheter. Som regel går det bra, men fra tid til annen resulterer det i oversettingsfeil som fullstendig endrer meningen av det som blir sagt.
Politiske argumenter for teologiske målsetninger
Uansett, teologi var ikke et tema for Oslo Symposium, her ble det bare presentert politiske, sekulære argumenter for hvorfor man skal støtte Israel. Parsons vitset om det israelske demokratiet, og hvor mange ulike meninger det israelske folk har. «Der det finnes to jøder, finnes det i alle fall tre meninger». Han brukte videre mange av de samme argumentene som Poraz hadde brukt før han, men tok også opp Palestina-tilhengernes anklagelser av Israel som et apartheidregime overfor araberne – beskyldninger Parsons, som hadde bodd 18 år i Israel, stilte seg uforstående til.
Seperasjonsmuren som deler Israel og Palestina fra hverandre har ingenting med apartheid å gjøre, men er bygget av sikkerhetsgrunner, proklamerte han. Han hevdet videre at de israelske araberne, som teller omtrent 20 % av befolkningen, har de samme rettigheter i Israel som alle andre, uten å nevne de mange sikkerhetstiltakene Israel har tatt som også har innskrenket de israelske arabernes bevegelsesfrihet betraktelig med checkpoints og spesialtillatelser.
Bare det at Israel kaller seg en jødisk stat, hevder mange er udemokratisk og diskriminerende overfor araberne, men også dette ble avvist med taktikken som gikk igjen i nesten alle innleggene: sammenligning med nabostatene. Parsons nevnte eksemplene i fleng: Syria heter offisielt Den arabiske republikken Syria, Saudi Arabia og Den arabiske republikken Egypt har alle den etniske betegnelsen «araber» i seg, mens Iran og Afghanistan kaller seg begge den islamske republikk. Hvorfor skulle da ikke Israel få kunne kalle seg jødisk, spør Parsons retorisk, til tross for at ingen av disse statene burde være eksempler til etterfølgelse for noen som ønsker at menneskerettighetene skal stå sterkt.
Skjev mediedekning i norske aviser
Conrad Myrland tok opp videre tråden om medienes ubalanserte dekning av Israel, uten å nevne hvordan mediedekningen burde være. Myrlands hovedappell var at boikott av Israel ville være en feil handling fra Norges side.
Conrad Myrland. Bildet er tatt i 2013.
Han oppfordret i stedet regjeringen om å stanse sin statsstøtte til hjelpeorganisasjoner som ønsker en boikott av Israel og han forklarte at det meste av pengestøtten til Palestina gikk rett i hånden på korrupte ledere. Videre manet han alle besteforeldre i salen til å ta en prat med sine barnebarn som kanskje er i KFUK/KFUM-speideren, som har gått inn for boikott, og fortelle dem at Den Norske Kirke bedriver anti-Israelsk politikk.
Den gode nyheten var likevel at Norge ikke har anerkjent Palestina, fortalte Myrland til stor applaus fra salen. Det er viktig at Israel består, for Israel er for jødene et slags liv etter døden. Etter alt jødene har gått igjennom av forfølgelser og holocaust, er Israel den trygge havn for et plaget folk . Likevel er Myrland klar på at ikke alt er perfekt i Israel.
– Jeg har aldri møtt en Israel-venn som mener at Israel ikke er uten feil, har dere? spør han salen humoristisk.
Myrland hevder videre at de interne politiske og religiøse uenighetene i Israel er enda mer sprikende enn det de er i Norge. Demokratiet står sterkt og det er full pressefrihet i Israel. Israel fremstilles som en idealstat av Myrland, og sammenlignet med sine nabostater er kanskje ikke bildet så galt. Likevel kom Israel bare på 101. plass i Press Freedom Index-listen i 2015 – Norge kom på 2. plass til sammenligning.
Og kanskje, det er det som er problemet, at Norge har for mye pressefrihet? Det virket i alle fall å være hovedinnvendingen til Israels ambassadør til Norge Schutz. Norske og andre internasjonale medier mangler fakta og kontekst i sine dekninger av Israel-Palestina-konflikten, som er de to viktigste punktene. Journalistene ble kritisert for ikke å ha nok kunnskap om Israel oversees fakta og hurtige deadlines gjør at konteksten faller bort, og saken ble tatt ut av sammenheng.
– Det er snakk om historiefortelling, forklarer Schutz, som ikke har særlig tro på denne måten å formidle på.
Han forklarte videre at narrativ som fortelles på begge sider av konflikten inneholder elementer av sannheten, og et narrativ tar over for et annet. Valget i Israel (i mars 2015) er et typisk eksempel på dette, ifølge Schutz. I internasjonale medier ble israelerne fremstilt som dumme ettersom de stemte på høyrepartier. Konflikten med Palestina er bare en liten del av den totale situasjon i Israel, og burde derfor ikke få all plass, mente Schutz. FN er heller ikke til å stole på, ettersom de ikke er nøytrale.
– Menneskerettighetsdomstolen i Genève har skrevet flere resolusjoner mot Israel enn mot Iran, Nord-Korea og Syria til sammen (!), tordnet Schutz.
Ordet menneskerettigheter har derfor mistet sin substans i Israel og folk blir derfor mistenksomme når det nevnes, forklarer Schutz.
– Det foregår en hjernevasking av folket fra anti-israelske organisasjoner, akademia og medier, men folk vet ikke at de er hjernevasket. Den nye hatretorikken mot Israel kan sammenlignes med gammel antisemittisme, mener Schutz.
– Israel ha blitt den nye jøden og noen mennesker bruker anti-israelsk retorikk fordi de vet at anti-semittisme er ukorrekt, men ikke bli lurt av denne endrede retorikken, oppfordrer Schutz salen til slutt.
Religioner.no-lenker: