Kan manuskriptene i Timbuktu endre Vestens oppfatning av Afrika?
MALI: Det sagnomsuste Timbuktu ligger sør i Saharaørkenen – i Sahel-beltet- et godt stykke inn i det nordlige Mali. I det trettende århundret ble Timbuktu et lærdomssenter i den muslimske verden.
Tekst og foto av Guri Charlotte Wiggen
Teologisk manuskript fra de sekstende århundre,
framvist på NGO en “Safeguarding and Valorization of Manuscripts for the Defense of Islamic Culture”.
Inntil nylig har man kunnet høre det hevdet at det svarte Afrika ikke har noen skriftlig tradisjon. Denne oppfatningen blir gjort grundig til skamme med stadig nye funn av manuskripter i Timbuktu, hvorav noen er datert helt tilbake til det 8. århundret. Det er mulig det finnes rundt tretti tusen dokumenter og manuskripter i ørkenregionen rundt Timbuktu fra flere hundre år tilbake. Det finnes rundt seksti private biblioteker i Timbuktu. Flere titalls tusen manuskripter har vært beskyttet i Ahmed Baba Instituttet.
Da landet var okkupert av radikale islamister mellom 2012-2013 (februar) skapte det internasjonal oppsikt da opprørere brente og ødela verdifulle og unike historiske dokumenter i ørkenbyen. Det kunne endt i tragedie og man trodde først de historiske dokumentene hadde gått tapt. Folket i Timbuktu og nordområdene skulle knebles av jihadister. Al Qaida i Magreb (AQIM) brente verdifulle dokumenter (UNESCOs verdensarv) foran øynene på befolkningen. To tredjedeler av det nordlige Mali ble okkupert av forskjellige grupper jihadister. Jihadistenes ørkenrike ble kalt Azawad og var på størrelse med Texas.
Ahmed Baba Instituttets generalsekretær Mohamed Diagayeté, fortalte oss hvordan jihadistenes vandalisme artet seg:
– Jihadistene okkupert det ene bygget i instituttet, fyrte opp og stjal dokumenter. Til sammen gikk det 4203 verdifulle og unike manuskripter tapt, forklarer Diagayeté.
Svært verdifulle dokumenter har overlevd mange århundrer og tre store imperier i Vest Afrika, nærmere bestemt Ghana-imperiet, Mali-imperiet og Songhay-imperiet, som varte frem til kolonitiden.
– I tidlig middelalder ble Sankoré Universitetet i Timbuktu det største i den muslimske verden. Nå opplever vi et økende volum av svært gamle dokumenter som bare dukker opp. Hver uke leveres rundt syv hundre dokumenter til Ahmed Baba Instituttet, sier Diagayeté. Vi møtte ham i hovedstaden Bamako, hvor han var på seminar om nettopp forvaring av manuskripter som er flyttet til hovedstaden, og plassert rundt omkring på grunn av sikkerhet.
– Timbuktu ble det største handels – og kunnskapssenteret i Afrika. I middelalderen huset Timbuktu tjuefem tusen studenter, da det var på høyden, forklarer han.
Å lete etter manuskripter er som å lete etter gull. De aller første manuskriptene ble skrevet på lær av geit eller gaselle. Bøkene omhandler temaer innen filosofi, teologi, kjemi, biologi, astronomi, astrologi, logikk, medisin, matematikk, politikk, jus, islamsk jus, økonomi, geografi og litterær framstilling. Astronomi ble tidlig et viktig fag. For å komme seg gjennom den store ørkenen måtte man kunne navigere etter stjernehimmelen.
Mohamed Diagayeté er leder for Ahmed Baba Instituttet.
Timbuktu var et møtepunkt
Manuskripter fra det 10. og 11. århundret kan formidle at handelsmenn kom fra Egypt og Marokko for å selge varene sine i Timbuktu og Gao. Mange kom langs elven Niger. Blant de handelsfarende var det flere som skrev reiseskildringer, sanger og dikt. På vei tilbake fra Timbuktu tok de med seg salt, gull og brukskunst. Timbuktu var et møtepunkt mellom nord, vest og sør. Det var slik det arabiske skriftspråk kom til Timbuktu. Fra nord kom kameler, papyrus og store fugler. Fra sør kom gull, slaver og elfenben. Fra nordvest kom krydder. Dette skjedde i datidens Ghana, som var den første “supermakten” i Vest-Afrika. Ghana hadde ledere som konverterte til islam. Religionen kom fra den arabiske halvøya, og det var handelsmenn som spredte islam sørover.
– Navnet på instituttet i Timbuktu har vi fra malieren Ahmed Baba. Han levde mellom det femtende og sekstende århundret. Ahmed Baba var den mest kjente lærde i Afrika, men ble deportert av kongen til Marokko da han motsatte seg den marokkanske okkupasjonen. Etter 14 år kom han tilbake til Timbuktu, sier Diagayeté.
Manuskript omtaler slaveriet
– Lokale manuskripter er skrevet av lokale folk. Det er svært interessant å få mer innsikt i livet den gang. Jeg har selv lest en del lokalhistoriske dokumenter, prosa og litterære verk. I dag er foreløpig bare tyve manuskripter som er oversatt til fransk fra arabisk ved instituttet. De jeg har lest omhandler historie, inkludert slaveriet. Hvis du var muslim kunne du ikke bli slave, svaret fant vi i et av dokumentene. Tidligere hadde man slaver i Mali som ikke fikk noe som helst. Det var et kastesystem og slavene var lavest på rangstigen. Da var det vanlig at de sterkeste holdt de svakeste som slaver. Det var ofte personer med et handikapp eller de som var svært fattige, det var vanlig men sluttet under kolonitiden forklarer Diagayeté.
Verdens største universitet i den muslimske verden
Det intellektuelle liv i Timbuktu blomstret da hele sivilisasjonen flere steder var truet av katastrofer som epidemier og mongolinvasjoner. Svartedauden tok livet av flere i Europa, Asia og Nord Afrika enn noen katastrofe tidligere. I Vest-Afrika ble Mali-imperiet det rikeste i verden. Rikdommen investerte imperiet blant annet i Sankoré Universitetsmoské, bygd i år 1300 med midler fra en religiøs tuaregkvinne. Kong Mansa Musa, som er ansett den dag i dag å ha vært den rikeste mannen i historien, som tjente seg rik på å skattlegge gulltransport fra nord til sør og omvendt, beordret byggingen av Den Store Moskeen i Timbuktu i 1326. Den ble også brukt til forelesninger. Sankoré Universitetsmoské ble det viktigste senteret for forelesninger da mange studenter bodde i nærheten. Det meste av undervisningen fant imidlertid sted hvor studentene var losjert. Der hadde man egne private biblioteker hvor man kunne konsultere lærebøkene. Studentene kunne ha seks eller sju forskjellige lærere.
Sankoré kvartalet i nordøstlige Timbuktu ble møtestedet for studenter og lærde. Det var her de første bibliotekene ble opprettet. Lærde og konger skaffet seg bøker når de var på reise. En av de mest lønnsomme handelsvarene i Timbuktu var bøker. Å kjøpe bøker var ansett som god investering og en kilde til prestisje. Ifølge en kilde skal en god ordbok ha vært verdt to hester.
Ifølge Leo Africanus sin beskrivelse fra Afrika i 1526, var folket i Timbuktu lett til sinns. De pleide å vandre inn til byen mellom 22.00-01.00. «Der spilte de instrumenter, lekte og danset. Blant dem kunne man finne mange professorer, dommere og dannede menn. Der selges også mange håndskrevne Nord-Afrikanske bøker og det blir gjort større profitt på bøker enn noen annen handel».
På 1400 tallet ble det etablerte offentlige biblioteker og herskerne ansatte kalligrafer for å kopiere bøker. Noe ble senere gitt som gaver til studenter og lærde. Bokkopieringsindustrien var stor og godt strukturert. På slutten av hver bok var tittelen og forfatteren, datoen den var kopiert, samt navnet på den kalligrafen som hadde kopiert boka. Noen bøker hadde dessuten skrevet navnet på korrekturleseren og den lærde som hadde lagt til vokalene på arabisk.
Til tross for mange farer; invasjoner, kriger, brann, anarki, oversvømmelser, tørke og andre kriser antas rundt en million eldgamle manuskripter på åtte afrikanske språk (utenom latin) å ha overlevd i hele Vest-Afrika. Over hundre tusen manuskripter er fortsatt ute blant folk (i private biblioteker) i Timbuktu og et ukjent antall er fortsatt begravd under sanden i ørkenen. Det antas at det totalt finnes rundt tre hundre tusen dokumenter i området Timbuktu. Noen anslår tallet til det dobbelte.
Amadou Sidebé er direktør for Nasjonalbiblioteket i Mali.
Nasjonalbiblioteket utdannet bibliotekarer
– Vi fryktet alt ville gå tapt under krigen. Manuskriptene i Timbuktu tilhører Undervisningsdepartementet. Det er flere aktører som er interesserte, regjeringen, kulturelle, religiøse og historiske institutter. Og det er Nasjonalbibliotekets prioritet å utdanne bibliotekarer for å ta ansvar for den historiske skatten. Manuskriptene skal i framtiden oversettes og digitaliseres. Kollegene mine og jeg er blant dem som vil vite hva dokumentene inneholder. Utfordringen er å få oversatt manuskriptene. De er skrevet på arabisk (datidens «Afrikas Latin») og bare fem prosent er skrevet på forskjellige nasjonale språk. Det opprinnelige målet er å samle manus fra hele Sahel-regionen. Prosjektet inkluderer Mauritania, Niger, Burkina Faso og Algerie.
Det er Nasjonalbibliotekets direktør (Directeur National Adjoint- som han selv skriver med pen håndskrift) Amadou Sidebé som forteller dette. Han tar selv doktorgrad i informatikk i Grenoble for å forberede seg på tiden som kommer. Det er cirka 250 offentlige biblioteker bare i Bamako og rundt 100 biblioteker til rundt omkring i landet.
– Nå har vi en utfordring med å samle inn dokumentene som er ute blant folk. Noen forsøker å skape sine egne biblioteker, andre leter etter partnere. Ahmed Baba-senteret prøver å overbevise eierne om å gi fra seg dokumentene med lovnad om en kopi til familiene, eller tilbud om betaling. Det er nå mange diskusjoner som pågår om hvordan man skal få samlet dokumentene. Det er spesielt vanskelig å få det til der familiehistorier inngår i manuskriptene, eller der omslaget er pent eller godt bevart. Dokumentene, som i utgangspunktet er vanskelige å verdsette med penger, blir da svært dyre, forklarer Sedebé.
Et stort antall manuskripter har blitt flyttet til hovedstaden Bamako for rundt et år siden, dette for å berge den historiske skatten fra eventuelle nye angrep fra rebellene. Det har vist seg at brorparten av dokumentene er teologiske skrifter som omhandler islamske leveregler mellom mennesker, giftemål, jus, diplomati, god skikk og bruk. Men det finnes også andre skatter i form av poesi, lærebøker i grammatikk, astronomi og astrologi, handels- og eiendomskontrakter, litterære dokumenter, reiseskildringer og lokal samtidshistorie.
Planen er på sikt å gjøre manuskriptene tilgjengelig digitalt for en hel verden, et unikt skattkammer vi bare kan glede oss til å få tilgang til.