Aktuelt, Jul

Kristne feirer jul, hedninger drikker jul

Hans Olav Arnesen      |      26/12/2012

Også hedninger setter pris på solen. Solsnu er norske åsatroendes måte å feire at solen nå går riktig vei. Det gjør de med blot, mjød og hardrock.

Av Hans Olav Arnesen

Fagerhøi humanistisk senter utenfor Trysil.

De fleste vet at julefeiringen har røtter som strekker seg tilbake til tiden før religionsskiftet. Selv høytidens navn er hedensk, og kommer av jól. Nøyaktig hva ordet betyr er ikke visst. Kanskje er ordet beslektet med det moderne norske ordet hjul, og viser til at solen snur. Den svenske religionshistorikeren Britt-Mari Näsström mener ordet også kan bety fest, og selv har hun dette som sin favoritttolkning.

Mjøden spilte en viktig rolle under solsnufeiringen, men ingen åsatroende drikker varianten man får kjøpt på Vinmonopolet. Mjøden på bildet er polsk.

Kanskje deler dagens norske hedninger Näsströms tolkningspreferanse? Det finnes nemlig fremdeles dem som tror på æsene, og som feirer jul på hedensk vis. Det vil si nyhedensk. Nøyaktig hvordan det var vanlig å feire jul før religionsskiftet er det ingen som vet med sikkerhet. Når Verdande blotslag inviterer til solsnufeiring er det nok derfor mye våre hedenske forfedre ville blitt forvirret over, men noen rituelle elementer ville de trolig kjent igjen. Fremfor alt et festmåltid, skåling og inntak av mjød og øl, samt et offerritual, eller blot. Festlig blir det når moderne åsatroende markerer at det går mot lysere tider, og slik var det sikkert i hedensk tid også.

Brobyggere

Verdande blotslag, som har hentet sitt navn fra en av de tre nornene, eller skjebnegudinnene i norrøn mytologi, er ett av flere lokale blotslag i Åsatrufellesskapet Bifrost. Denne paraplyorganisasjonen er oppkalt etter broen som forbinder gudenes verden, Åsgard, med menneskenes verden, Midgard. Navnet er passende ettersom organisasjonen selv er en slags brobyggere. Kløften de vil overstige består av tusen år med kristen dominans som skiller dem fra den gamle hedendommen. Oppgaven er vanskelig, særlig ettersom det knapt nok finnes hedenske kilder å bruke i arbeidet med å gjenopprette de gamle sedene. Det vet naturligvis de moderne åsatroende. Derfor legger de vekt på nyskaping fremfor kun å basere seg på kristne middelalderteksters beskrivelser av hedenske ritualer. Solsnufeiringen er en slik rituell nyskapning.

Anna og Pawel fra Polen kom helt til Norge for å være med på solsnuseremonien i regi av Bifrost.

Kultstedet

De åsatroende er fleksible hva angår kultsteder. Denne gangen falt valget på det idylliske Fagerhøi Humanistisk senter, et konsert- og konferansekompleks utenfor Trysil. Stedet ble valgt dels fordi bandet Lokes lokk og lalle skulle spille på solsnumarkeringen, og trengte et egnet konsertlokale. Kanskje like viktig var det at senteret har en bålplass. Bålet er nemlig en viktig komponent i blotsritualet.

Fagerhøi humanistiske senter blir driftet av ildsjelene Ragnar og Snefrid Reutz-Håkenstad. Snefrid er forøvrig svært klar over at hun har en hedensk navnesøster i Snøfrid, samekvinnen som trollbandt Harald Hårfagre, og gjorde ham så forhekset av henne at han glemte å skjøtte riket, selv etter hennes død. Snefrid mener samekvinnen utgjør et tidlig eksempel på kvinnemakt i norsk historie.

Jeg ankom Fagerhøi med buss, sammen med det polske åsatroparet, Anna og Pawel, som nylig har flyttet til Norge. Begge to har lenge vært interessert i norrøn mytologi, men i Polen undervises det verken i norrøn eller slavisk hedendom (uten at det står så mye bedre til her til lands). Det tok tid før de ble oppmerksomme på at det fantes et levende, religiøst miljø basert på den norrøne hedendommen, men da de kom i kontakt med Bifrost-miljøet følte de seg raskt hjemme. Nå har de fulgt drømmen sin om å flytte til Norge, men ikke før de fikk etablert et åsatromiljø i Polen. Landets første. De har i dag om lag tredve til førti aktive medlemmer, men trenger hundre for å bli registrert som et eget trossamfunn, ifølge polsk lov. På Facebook har de alt omkring 1000 “liker”, så det målet synes ikke å være uoppnåelig.

P1000030

Den lokale goden, Stenseth, treller ved grautgryta

Det moderne norske samfunnet har en sørgelig mangel på treller. Istedet var det lederne for Verdande blotslag, Egil Stenseth og May-Britt Bjørlo Henriksen, som tok seg av forberedelsene, selv om også nyankomne polakker og en Religioner.no- journalist ble satt i arbeid, og flere kom til utover dagen. Til å begynne med var arbeidsfordelingen nokså tradisjonell, hvor May-Britt stod for kjøkkenarbeidet innastokks, mens Egil gjorde klar blotsplassen utastokks. Det varte likevel ikke lenge før det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret brast, og også goden hang over grytene.

Hvem er de åsatroende?

Solsnufeiringen var ikke begrenset til medlemmer av Verdande blotslag, og mange åsatroende fra andre deler av Østlandet tok veien til Fagerhøi denne lørdagen. Dømmer man ut i fra alderssammensetningen ser det godt ut for åsatroens fremtid i Norge. Et tredvetalls voksne fant etterhvert veien til markeringen, og av dem var flere småbarnsforeldre. Alle aldersgrupper, med unntak av de eldste, var representert, inkludert flere ungdommer.

P1000039

Dersom åsatroen brer om seg vil nok det få alarmklokkene til å ringe hos både frisører og barberbladprodusenter. Fra venstre, Harald Eilertsen, Stein Åge Hubred, Kjell Arne Hubred og Inger Lise Gobakken.

Men hvordan er de egentlig, disse åsatroende? Slekter de på sine ofte voldelige, hedenske forfedre slik de er beskrevet i sagalitteraturen? Noen ganger er det letteste å definere noe negativt, som hva det ikke er.  Dette prinsippet blir brukt i teologien, men vi kan anvende det på grupper av mennesker såvel som på Gud. I så fall kan vi fastslå at de åsatroende ikke er jålete. Verken kvinner eller menn hadde pyntet seg synderlig for anledningen, og det var et påfallende fravær av både finkjoler, dresser og slips. Det var langt mellom hvert glattbarberte ansikt, og aksjene i The Gillette Company ville nok stupt om åsatroen over natten ble en verdensreligion. Pastellfargene glimret også med sitt fravær, både hos kvinner og menn, mens jordfargede eller sorte klær dominerte.

Flere av mennene så unektelig vikingaktige ut, og mange hadde langt hår eller langt skjegg, og noen hadde begge deler. En av mennene hadde knyttet skjegget i en flette som rakk hele veien ned til navlen. Mang en eldre dame ville sikkert fått hjerteklapp om hun traff på en av de mannlige blotsdeltagerne en mørk vinterskveld, men hadde hun blitt kjent med dem ville nok hjertet falt til ro. Særlig om hun så de skjegget hedningene hilse på hverandre med en kjærlig bjørneklem, slik mange av dem gjorde.

Mange av blotsdeltagerne sverget også til musikk av den tyngre sorten, og flere var selv musikere. Torshammeren var et utbredt symbol, og flere bar dem som smykker som de sammenlignet med hverandre. Ikke alle torshammere ble sett på som tilstrekkelig autentiske, og helst skulle de være basert på arkeologiske funn. Eksempelvis ble det snakket om power metal-utgaver med dødningehoder. Disse egnet seg ikke som hellige symboler for en ekte hedning, selv om de kunne ha sin bruk. En kvinne, Inger Lise Gobakken, nøyde seg ikke med et torshammersmykke, men tatoverte like godt symbolet på underarmen.

bifrost_logo_gratoner_un

Bifrostsymbolet – Bifrost.no

Bifrost har også sitt eget symbol. Det består av en binderune mellom bokstavene M ( for maðr: menneske) og Á ( for Áss: ås eller gud), og symboliserer trossamfunnet som bindeleddet mellom gudenes og menneskenes verden Trossamfunnet selger hettegensere og t-skjorter med dette symbolet på, og enkelte bar slike plagg under solsnufeiringen. Genserne fås ikke i pastellfarger, om noen skulle finne på å ønske seg det.

Noen norrøne symboler har blitt tilsvinet av nazister og andre ekstreme grupper. Tore Tvedt ble nevnt som skrekkeksempelet på en selvoppnevnt profet som misbrukte hedenske symboler, men Bifrost er fast innstilt på å gjenvinne disse symbolene til oppbyggelig bruk. Solkorset, som Nasjonal samling benyttet seg av under krigen, er ett slikt symbol. Tiden er kanskje ennå ikke moden for å pryde seg med verken smykker eller tatoveringer av solkorset, men dette symbolet skulle likevel stå sentralt under kveldens viktigste ritual, blotet.

Solsnuseremonien

Solsnufeiringen bestod av to hovedritualer. Et storslagent festmåltid, eller gilde, og en takksigelsesrite som inkluderte individuelle offer, men ikke et kollektivt blot. Solsnuseremonien fant sted før gildet, men ikke før alle hadde fått seg en god porsjon grøt. Det var naturligvis mandel i grøten. Grisen er et hedensk symbol, ble det påpekt, og tradisjonen med marsipangrisen har ihvertfall neppe noe jødisk opphav. I gudenes verden hadde man et mer positivt syn på grisen, som ble sett på som et hellig dyr. Vaneguden Frøy brukte galten Gyllenbuste som ridedyr, mens stakkars Særimne ble mat for einherjene i Åsgard hver eneste dag, for så å våkne til live igjen om kvelden. Åpenbart en blandet velsignelse for grisen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Solsnuseremonien fant sted utendørs, på en bålplass ved skogkanten. Kultplassen hadde blitt klargjort på forhånd, og det var måkt et solkors i snøen hvor bålet dannet midtpunktet. I de fire korsarmene var det plassert fakkellys. Det var svært kaldt, og snøen var av puddervarianten. Det hadde den stemningsfulle bieffekten at hvert minste lille vindkast sendte en sky av hvite fnugg over oss fra de snøtunge trærne rundt blotsplassen.  Ritualdeltakerne plasserte seg i en vid sirkel rundt bålet. Noen av seremoniritualene ble utført i fellesskap. Alle fikk vi blant annet utdelt stjerneskudd, som vi tente for; “å hjelpe sola”.

Lederen for Verdande blotslag, Egil Stenseth, lyste ve over kultplassen, en slags velsignelse som han avsluttet med ordene: “For godt år og fred”. Et horn med mjød ble sendt rundt til alle som stod i sirkelen, og Bjørlo Henriksen forklarte at vi gjerne kunne bidra med hva enn vi ønsket når hornet kom til oss. Et dikt, en sang, eller noen ord. Det åpnet for et mangfold av uttrykk. Noen drakk av hornet, som inneholdt en søt og velsmakende mjød. Andre helte mjøden på bakken, som et offer, mens atter andre gjorde begge deler. De fleste valgte å si noen ord, og mange uttrykte sin lengsel etter sol og varme. Én kvinne ville istedet takke for årstidsmangfoldet i Norge, som gjør at vi til enhver tid har noe å se frem til. Vinteren når solen steker om sommeren, og vice versa i den kalde årstiden.

Bjørlo Henriksen ba oss finne vår egen tone og synge den i fellesskap. Resultatet ble en kakafoni av lyder. Enda bedre, eller verre, ble det da en av mennene utfordret oss til å brøle vårt voldsomste primalskrik. Dyrene i skogen fikk seg nok et solid sjokk, men det gjorde også et intetanende spedbarn som sov i armene på en kvinne i sirkelen, og som viste sin misnøye med sine egne små barneskrik.

P1000129

Embla Aae sang en stemningsfull, ordløs sang da det ble hennes tur til å holde i mjødhornet.

Blant høydepunktene av bidragene i sirkelen var en vakker ordløs sang av Embla Aae, og et omskrevet Skirnesmål, opplest av høvdingen i Bifrost, Eirik Sverreson Indregård. Høvdingen var ikke helt fornøyd med det opprinnelige Edda-kvadet ettersom forholdet mellom Gerd og den kjærlighetssyke Frøy er så preget av tvang og ufrihet. Han hadde derfor bestilt en mer romantisk versjon hvor Gerd gjengjelder Frøys lidenskap, og ikke trenger å overbevises med hjelp av verken trusler eller trolldom. Riktignok forsvant mellommannen Skirner ut av handlingen i omskrivningsprosessen, så kanskje må kvadet døpes om.

Til sist ble det åpnet for å takke gudene, for eksempel gjennom et offer. Jeg hadde forberedt meg ved å ta med en boks øl og ofret denne. “Nå er du hedning”, sa Stenseth som ledet solsnuseremonien, “hvordan føles det?”.

Solsnuseremonien hadde en løs og smidig struktur, med stort rom for individuelle uttrykk. Humor var også en fellesnevner. Da Embla hadde fremført sin vakre sang svarte den tidligere høvdingen Harald Eilertsen med en tilgjort dårlig fremføring av en uskjønn harrylåt, “for å sette den unge jyplingen på plass”. Heller ikke seremonilederen Stenseths tale var særlig alvorspreget. Snarere var det et lattervekkende kåseri med et innhold som var så springende at det er uråd å gjengi det. Men selv om blotet utgjorde det rituelle høydepunktet i solsnufeiringen var kvelden langt fra over.

Gildet

Etter solsnuseremonien, var det tid for et fellesmåltid. Menyen besto av fylt kalkun, sjampinjonger, waldorfsalat, kikertstuing, surkål med mer. En spesiell rett hadde blitt tilberedt med hensyn til den eneste vegetarianeren på gildet, nemlig undertegnede. Det var en rørende omsorg ovenfor den brysomme gjesten som ikke bare var innpåsliten, men attpåtil kravstor i kosten. Harald Eilertsen fortalte forøvrig at mange åsatroendes kjøttholdige diett gjorde det vanskelig å enes med andre paganister om en felleserklæring. Enkelte andre nyhedninger ville gjerne inkludere et prinsipp om aldri å ta livet av dyr. Det kunne ikke de åsatroende være med på. Selv om det er flere vegetarianere i åsatromiljøet blir dette sett på som et personlig valg som trossamfunnet ikke legger seg opp i. 

Gudene er ikke perfekte

Også ved bordet ble hornet med mjød sendt rundt, og det var tid for å skåle. Ikke alle hadde like mye å si, og noen nøyde seg med et høylydt: “Skål” eller “Odin!”. Andre la derimot stor omtanke i skålene, og tok seg tid til å grunne på hva de skulle si. Gildet var lystig, og ikke synlig preget av noen from ærbødighet ovenfor gudene. Det var jeg ikke den første til å bemerke. “Dere driver jo blasfemi mot deres egen religion”, hadde en mann en gang utbrutt til Harald.

– Men vi fester med gudene våre, og da må vi kunne ha det moro med dem også, mente Harald.

– Gudene er ikke perfekte. Tor er for eksempel bråsint, noe som ikke er bra, fortsatte han og avsluttet med skålen:  – For alt som ikke er perfekt!

Hedensk toner

Etter gildet var det tid for kveldens musikalske innslag. Bandet Lokes lokk og lall, som inkluderte to lokale blotslagsmedlemmer, stod for denne underholdningen, selv om Fagerhøi-verten Ragnar også bidro på tamtam-trommer. Den lokale goden, Stenseth, ble kalt opp på scenen for å synge da det var tid for Bifrosts egne sanger.

Kvelden gikk så sin gang i et jevnt og rolig tempo. Selv om det var et kontinuerlig inntak av alkohol, både øl og mjød, ble det aldri noe fyllekalas i stereotypisk vikingsstil. Sammenlignet med et gjennomsnittlig bedriftsjulebord var solsnufeiringen temmelig sivilisert, med unntak av den litt grovkornede humoren som var gjengs blant hedningene.

Tror de virkelig på Tor og Odin?

Da oppholdet på Fagerhøi gikk mot slutten var det likevel ett spørsmål jeg brant inne med. Er det virkelig mulig å tro på guder som ble utkonkurrert av Kvitekrist tusen år tilbake, og som vi primært kjenner gjennom kristne middelaldertekster?

– Du stiller spørsmålet ut ifra kristne forutsetninger, forklarte høvding Indregård.

– Vi tror ikke på kristent vis, men på æsamåten. Vi er en ikke-dogmatisk religion, og det er store forskjeller på hva folk tror på, og til og med hva hver enkelts tro er på ulike tidspunkt, fortsatte han.

– Jeg tror vel så mye på gudene inne i meg som utenpå meg, påpekte Indregård.  Selv var han mest knyttet til Tor, som hjelper ham med å hente frem sine indre krefter. Men vi har også jotner og troll i oss som representerer de negative aspektene ved vår menneskelige natur. Tor kan være en inspirasjon til å bekjempe slike uheldige trekk ved oss selv.

– Latskapen din for eksempel, som får deg til å ligge på sofaen med pizza og TV, det kan være et jotuntrekk man må ta et oppgjør med.

Indregårds kone, Siv Christine Jørstad, var mest knyttet til Frøya, men etterhvert som hun fikk barn og ble mer familieorientert har hun jobbet mye med Siv, Tors hustru. Uttrykket å jobbe med er verdt å merke seg. Det blir ofte brukt av nyåndelige  for å beskrive en bevisst, åndelig utviklingsprosess. Ved siden av individualismen og mangelen på dogmer var det for øvrig lite som minnet om et slektskap med den nyåndelige delen av det kultiske miljø, eller alternativmiljøet, som det ofte kalles på folkemunne.

Men hvordan er det egentlig å være gift med selveste høvdingen? Høvding Indregård gav selv svaret:

– Individfokuset gjør at det blir mindre autoritetsfokus, forklarte Indregård, uten at det så ut til å plage høvdingen.

Heller ikke virket han bekymret over at hans “undersåtter” har diskutert å ofre ham i dårlige tider, slik svearne skal ha blotet kong Domalde. Humor skorter det altså ikke på i Bifrost-miljøet, men selvhøytideligheten synes det derimot å være en alvorlig mangel på. Den er det kanskje likevel ingen som savner.

Domalde_blotes

Kong Domalde blotes for godt år. Illustrasjon av Erik Werenskiold i Ynglingesagen.

Religioner.no lenker:

Lenker:

 , , , , , , , , , ,