Aktuelt

Kunstens pest og plager

religioner      |      09/04/2020

Dersom det stemmer at stor lidelse avler god kunst, bør pestutbrudd ha vært berikende for kunsthistorien. Hvorvidt det er tilfelle kan du selv bedømme i denne føljetongen om pest og religion i kunstens verden. 

Av Kathleen Morley

Korona-isolasjonen avstedkommer mange kreative uttrykk. Et eksempel er at barn i alle land maler regnbuer og setter utenfor vinduer og husene sine hvor de skrive “Alt blir bra”. Og er man glad i kultur kan man finne mye på den digitale fronten for tiden, der de store museene åpner opp samlingene sine og legger ut digital formidling i særklasse. Vi kan og glede oss over de mange tolkningene av tidligere tiders mesterverk, kledd i ny drakt og tilpasset dagens sosiale medier.

 

Intet er nytt under solen

Påfallende mye av det vi i dag betegner som europeisk kunst, og som dermed utgjør mye av den europeiske kunsthistorien, utviklet seg i en tid som var fylt av sykdom og død. Fra 1347 til sent på 1600-tallet ble Europa hjemsøkt av Svartedauden, Yersinia Pestis.

Livene til alle de store kunstnerne i verdenshistorien ble levd i vissheten om mulig sykdom og snarlig død. Det gjaldt Michelangelo såvel som Rembrandt – og utallige andre kjente og ukjente kunstnere. Noen av de store mesterne ble også ofre for pest, som Hans Holbein den yngre og Tizian. Likevel blomstret kunsten. Kunstnere fikk oppdrag fra Kirken såvel som fyrster eller velstående borgere. Kanskje var det nettopp bakteppet av død og forgjengelighet som gjorde kunsten så viktig for middelalderens, renessansens og barokkens mennesker?

I denne serien med artikler skal vi ta et blikk inn i kunstens verden og se på hvordan det å oppleve og leve med pest eller epidemier har formet noen av kunstverkene i vår kultur. Siden det er påske er det naturlig å starte med den boken som alle gudfryktige europeere forholdt seg til gjennom denne perioden: Bibelen.

Det gamle testamentets pest – utvandringen fra Egypt

I en sveitsisk Bibel fra 1411, kalt Toggenburg-Bibelen, finner vi en illustrasjon til historien om de ti plagene i Egypt før jødenes utvandring. Bildet viser Moses i bakgrunnen, med to personer i forgrunnen som er dekket av byller, noe som skal referere til byllepest.

Dette er hentet fra en av fortellingene om Moses i Andre Mosebok: «Herren sa til Moses og Aron: «Fyll nevene med sot fra ovnen. Moses skal kaste det mot himmelen for øynene på farao, og det skal bli til fint støv over hele Egypt. Det skal komme over mennesker og dyr og bli til verkebyller som slår ut i blemmer, overalt i Egypt.» De tok sot fra ovnen og gikk fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til verkebyller med blemmer som slo ut på mennesker og dyr.» (Det Gamle Testamente, Andre Mosebok 9:8-9)

 

 

Fortellinger fra Bibelen har inspirert mange kunstnere gjennom tidene, og har også gitt materiale til de mange anonyme illustratørene og kalligrafene som møysommelig kopierte Bibelens tekster. Illustrasjoner ledsaget også medisinske verk, og de første trykte utgavene av Bibelen. Trykket under et et håndkolorert tresnitt fra Spania, fra 1490.

 

 

I Bibelens Gamle Testamente, Andre Mosebok 12:12-13, finnes en annen passasje om pesten i Egypt. Der sies det at pest-engelen gikk forbi de husene hvor det jødiske folket bodde, dersom de hadde smurt blodet fra offerlammet over døren: “Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt.” (Det Gamle Testamente, Andre Mosebok 12:12-13).

Utvandringen fra Egypt, som denne beretningen handler om, knyttes direkte til feiringen av den jødiske høytiden pesach: “Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning.” (Det Gamle Testamente, Andre Mosebok 12:14)

 

Pestengelen

Forestillingen om pesten i skikkelse av en engel går igjen i mange kunstverk. Motivet ble gjentatt av malere gjennom hele den vestlige kunsthistorien. Derfor vil det også dukke opp igjen i flere av artiklene i denne serien. Her har jeg imidlertid valgt meg ut to billedkunstnere som har jobbet mye med tematikk rundt sykdom, pest og død i en religiøs kontekst.

Den første er William Blake (1757-1827). Blake var en britisk poet, maler, grafiker, romantisk mystiker og bokutgiver. Han var født i London, hvor han bodde hele livet. Han kom fra middelklassen, men giftet seg med en fattig jente ved navn Catherine Boucher (1762–1831). Han lærte henne å lese og skrive, og å jobbe med gravering.

I 1789 ble ekteparet swedenborgianere. Swedenborgianisme er oppkalt etter Emanuel Swedenborg (1688–1772). Denne kristne, mystiske bevegelsen har fokus på monoteisme og viktigheten av de ti bud. Swedenborg hadde tilhengere både i Göteborg og i London. Tilhengerne oppfattet hans lære som oppfordring sosialt ansvar og til å gjøre godt mot andre mennesker. William Blake mente at «sannheten» var å finne i selvransakelse, og ikke gjennom innprenting av lærdom. Det han kalte sine «visjoner», var opplevelser som han betraktet som veiledende for hvordan han skulle leve sitt liv. Blake hadde tro på en spirituell og kunstnerisk ny tid. Samtidig fant han inspirasjon i Bibelske tekster, både i Det gamle testamente, Jobs bok og Johannes åpenbaring. Disse delene av Bibelen inneholder tekster som omhandler pesten som hjemsøker menneskene.

 

 

«Pest. De førstefødtes død» er hentet fra Andre Mosebok, kapittel 12. Den store figuren i bildet er en personifisering av Pesten, og er framstilt som en kjempe som vandrer over Egypt mens han sprer smitten som vil drepe alle de førstefødte. Rundt han fortviler ofrene. Ved føttene hans sørger en kvinne over sitt døde barn. Og engelen som står i døråpningen personifiserer sannsynligvis Moses sitt løfte om beskyttelse til de jødene som merket dørene sine med lammets blod.

 

 

En tidligere versjon av samme tema fra 1779 ser vi et samfunn revet fra hverandre av sykdom. En ektemann holder den livløse kroppen til konen sin. Det døde barnet deres ligger i fanget hennes. En datter, eller kanskje en kone, er med gru på kroppen til en hun elsker, som ligger under et sort svøpe på en båre. Denne versjonen av samme tematikk kan ha vært ment som en illustrasjon til det historiske pestutbruddet i London i 1665. William Blake jobbet med denne komposisjonen mange ganger og over flere år.

 

 

Byllepest er også temaet i Blakes verk om Jobs prøvelser. Her tolker han Bibelens fortelling om Job, og framstiller Djevelen som en engel som holder en liten flakong med pestsmitten i sin venstre hånd, og fra høyre hånd sendes det tre spyd mot Job. Job selv ligger tilsynelatende livløs på bakken, mens konen hans sitter ved hans føtter og fortviler. Djevelens vinger er i en rødoransj farge. Vingene kan minne om flaggermusvinger. I bakgrunnen går solen ned. På tampen av et nytt århundre

Den sveitsiske mikrobiologen Alexandre Yersin klarte omsider å isolere pestbakterien i sitt laboratorium – noe som skjedde først i 1894. Fire år etter, i 1898, symbolisten Arnold Böcklin (1827–1901) «Pesten». Böcklin kom i likhet med Yersin Sveits, og var en av malerne fra denne perioden som fikk mest innflytelse på senere kunstnere.

«Pesten» viser en skjelettlignende skikkelse med en ljå, Døden, som flyr inn på ryggen av en drage med svarte flaggermusvinger. Det som ved første øyekast kan se ut som en slags hale, viser seg ved nærmere ettersyn å være dragens lange hals, med et åpent gap. Ut av gapet kommer noe som må være en dødbringende damp, som tar livet av alle som kommer i dens vei. I forgrunnen på bildet ser vi tre skikkelser: en hvitkledd død kvinne som ligger på ryggen, over henne har en kvinne i rød kjole falt om i sorg. Og til venstre for de to er en eldre mann i ferd med å dø etter å ha blitt pustet på av den dødbringende dragen. Ned gaten bak den bevingede skikkelsen ses flere døde eller døende skikkelser i sort silhuett. Fargene i maleriet er dempede, en slags lys grønnlig beige tone ligger over bygaten, mens engelens sorte silhuett og kvinnen i rødt trer fram fra overflaten. Dødsengelen er på vei rett mot oss, med ljåen hevet høyt – klar til å hugge oss ned.

 

 

Böcklin opplevde, som så mange av sin generasjon, døden på nært hold. Som ung døde en kvinne han var forlovet med. Da han endelig giftet seg i 1853, var det med Angela Rosa Lorenza Pascucci, som han møtte i Roma. Paret fikk fjorten barn, men opplevde at fem av barna døde før de rakk å vokse opp, og tre døde før kunstneren i voksen alder. Böcklin selv omkom nesten av tyfus i 1859, men overlevde og døde først 16. januar 1901, i en alder av 74 år.

I et selvportrett malte Böcklin seg selv med penselen i hånden, og døden bak skulderen hans, spillende på en fiolin. I malerens øyne ses sorg, men kanskje også noe som kan tolkes som trass? Maleren kjenner dødens pust i nakken, hører dødens musikk, men fortsetter å observere, jobbe med maleriet sitt. Han ser rett på oss, og vi møter hans blikk. Blikket hans minner oss kanskje på at vi alle er forgjengelige?

 

 

I neste artikkel kan du lese om pestens herjinger i antikken – og om noen kunstverk som ble inspirert av blant annet beretningene til skribenten Thukydides (460/455- ca 400 fvt).

Religioner.no-lenker: 

• Legeheroisme
• Slik vet du at dommedag har kommet
• Medisinsk myteskapning

Kilder:

• Bibelen.no
• Tate.org

 Arnold Böcklin, covid 19, koronavirus, kunst, pandemi, pest, William Blake