Leste vikingene Koranen?
En ny svensk utstilling hevder at skandinavisk gravskikk i vikingtiden kan være påvirket av islam. Det er lite sannsynlig, mener den svenske religionsviteren Simon Sorgenfrei.
Av Simon Sorgenfrei
De såkalte Ingvarssteinene, reist til minne om et felttog i det sørlige Kaukasus, er blant de mange bevisene på kontakt mellom Skandinavia og den islamske verden i vikingetiden. Foto: Tåggas – Wikimedia Commons.
I Frans G. Bengtssons roman Røde Orm, Sjøfarere i vesterled, fra 1941 havner hovedpersonen og hans reiseselskap i tjeneste hos Almansur i det muslimske Cordoba-kalifatet og formanes om å omfavne islam. «Lytt nøye nå, hedning,» sier Almansur. «Allah er én, den Evige, den Opphøyde, og Muhammed er hans profet». Orm og hans menn velger, om enn nominelt og tilfeldig, å bekjenne seg til islam og gjøre tjeneste i Almansurs hær, men, skriver Bengtsson, «å tjene Allah og være Profeten til lags var i blant vanskelig for dem. Når de i blant i felten fant vin og flesk hos de kristne var det forbudt for dem å nyte disse tingene».
Jeg kommer til å tenke på Røde Orm under et besøk på Enköpings museum og den nyåpnede utstillingen Viking Couture. Utstillingen, som har fått en hel del medieoppmerksomhet, vil bidra med ny kunnskap om et kulturutbytte mellom vikinger og muslimer, likt det Frans G. Bengtson skildret.
Røde Orm er naturligvis fantasi og fiksjon, men at handelsmenn og krigere fra våre breddegrader hadde omfattende kontakt med muslimske kulturer under den såkalte vikingtiden har vi godt belegg for. Gotland er eksempelvis det området med størst tetthet av sølvskatter fra 700-tallets slutt til 1100-tallets begynnelse, og mye av innholdet i skattene stammer fra muslimske kulturer. Blant de funnene som er gjort i utgravningene av vikingbyen Birka, på Björkö utanför Stockholm, finner man agater fra India, karneoler fra Jemen, krystaller og perler fra Bysants og Vest-Turkestan, og ikke minst en mengde smykker og mynter fra kalifatet i det som i dag er Irak og Iran, Spania og Portugal. Mest kjent er en ring med inskripsjonen: “Allah”, eller kanskje “til/for Allah”.
Andre vitnesbyrd om vikingereiser til muslimske kulturer finner vi i innskriftene på en rekke runesteiner rundt om i Sverige, som eksempelvis Gripsholmsteinen, der vi kan lese:
Tola lot denne steinen reise etter sønn Harald, Ingvars bror.
De dro som menn
fjernt etter gull
og (i) østerled
gavmildt matet ørnen
De dro sørover
til Serkland
Serkland betegnet det muslimske kulturområdet, og Harald som ble ørnemat i st, deltok i det såkalte Ingvarstoget, navngitt etter Ingvar den vidfarne (1016-1041), som ifølge sagaen ledet 3000 vikinger gjennom Volga, forbi Konstantinopel og inn i dagens Georgia og Azerbadsjan og videre ut i Det kaspiske hav i 1036-1041. Av disse skal kun et fåtall ha vendt hjem.
Det finnes også en rekke arabiske kilder som forteller om vikinger og deres handel og herjinger i Serkland, og i disse kildene fortelles det dessuten om konvertittet til islam, som akkurat som Orm og hans menn hadde problemer med de muslimske diettreglene. Den safavidiske 1600-tallskronikøren Amin Razi forteller eksempelvis at vikingene var så begeistret for grisen at “selv de som konverterte til islam spiste flesk”.
Vi kan altså med sikkerhet si at personer fra det vi i dag kaller Sverige reiste til områder med muslimske majoritetsbefolkning, og at de derfra førte med seg store mengder gjenstander, og kanskje også slaver. I en berømt krønike av Ibn al-Athir (1160-1233) fortelles det om hvordan vikinger inntok byen Berda´a i dagens Azerbadsjan, dreper tusenvis av innbyggere og tar seg resten som slaver. Hva som siden hendte med disse, og andre slaver røvet fra muslimske kulturer, vet vi ingenting om. De kan ha blitt solgt eller dødd på veien hjem, men det er ikke helt usannsynlig at noen av disse havnet i det som i dag er Sverige. Frans G. Bengtsson lar, som kjent, Orm ta med seg, ikke bare orientalske klær og våpen, men også muslimske slaver hjem til kong Harald Blåtann.
Ifølge nyere forskning tror en del arkeologer at Birka snarere enn en handelsby kan ha vært en arbeidsleir for tilfangetatte håndverkere som ble kidnappet til øya for å fremstille handelsvarer. At noen av disse kan ha vært muslimer er ikke umulig.
Gjennom slik kulturmøter utveksles ikke bare gjenstander og mennesker, men også idéer. Hvilke idéer og hvordan disse ble tolket og omtolket er vanskelig å si. De to mest kjente gjenstandene i Viking Couture på Enköpings museum er to broderte bånd. Tekstilarkeologen Annika Larsson, hvis forskning ligger til grunn for utstillingen, mener at disse broderier kan leses som arabisk tekst. Mer spesifikt tolker Larsson det som at ett av disse broderiene kan leses som en speilvendt «Allah», mens det andre kan leses som «Ali». Begge i såkalt kufisk stil. Larssons funn er interessante puslebiter som kan bidra til bildet av de kulturkontakter som skjedde mellom skandinaver og muslimske kulturer for mer enn tusen år siden.
Men kanskje bør vi være forsiktige i våre tolkninger av disse og andre liknende gjenstander. I et intervju forteller Larsson om «gravgaver i form av vakre klær, fint sydd av eksotisk tøy». I Koranen, fortsetter hun, «står det at man i Paradiset bar klær av silke, hvilket sammen med båndenes inskripsjoner kan forklare den utbredte forekomsten av silke i vikingtidens graver…Formodentlig var vikingtidens gravskikk påvirket av islam og tanken om evig liv i Paradiset etter døden».
At vikinger kledde sine døde i disse vakre klærne sier nok noe om nettopp vikingtidens gravskikk snarere enn den muslimske. Gravgaver forekommer vanligvis ikke i muslimsk kultur, i stedet begraves døde muslimer enkelt innsvøpt i et tøystykke. At slike tradisjoner skulle være inspirert av Koranens paradisskildringer er en vågal hypotese og vanskelig å bevise. Mer sannsynlig er det at de begravet sine døde i de vakreste klærne, og med de vakreste gjenstandene de eide, i tråd med hjemlig gravskikk. Vi vet heller ikke om eierne av disse broderte tøyene visste at disse mønstrene kunne tydes som arabisk skrift. En enklere tolkning er at de helt enkelt syntes de var estetisk tiltalende.
En ytterligere refleksjon man kan gjøre seg er hvordan vikingene gang på gang lokker til nytolkning og tjener som projeksjonsflate for samtidens verdier og forhåpninger. Fra det nasjonalromantiske attenhundretallets tapre krigere, gjennom 1900-tallets internasjonale businessmenn, til det tidlige 2000-tallets flerkulturelle reisende.
Disse kritiske refleksjoner til tross åpner Annika Larssons interessant funn for nye spørsmål og kan inspirere til nye, gjerne tverrvitenskapelige, forskningsprosjekt. Kanskje er det på tide med et større islamarkeologisk prosjekt i Sverige?
Simon Sorgenfrei er lektor ved Södertörns högskola. Innlegget ble først publisert på Religionsvetenskaplige kommentarer.
Religioner.no-lenker: