MF og PHI tar ansvar for å bevare klassiske språkfag
Hvordan kan det ha seg at MF og PHI har klart det UiO ikke har fått til: Å tilby studier i sentrale, klassiske språk som sanskrit, sumerisk og klassisk arabisk? – Det handler mest om vilje, sier rektor Vidar Haanes.
Av Hans Olav Arnesen
Sanskrit-inskripsjon — Wikimedia Commons.
Flere har vært både bekymret og opprørt over at studier i klassiske språkfag som sanskrit, sumerisk og klassisk arabisk har sett ut til å skulle forsvinne helt fra norske universiteter. Vel er det snakk om «døde» språk, men disse språkene utgjør en helt sentral del av vår felles kulturarv, og eksempelvis sanskrit er i høyeste grad i bruk den dag i dag, om enn ikke som talespråk i hverdagslivet. At Norge skulle komme til å stå helt uten fagkompetanse på disse viktige språkene har falt mange tungt for brystet, ikke minst religionshistorikere.
Vår Sør-Asia-redaktør, Ina Marie Ilkama gikk i fjor ut med kritikk av beslutningen om å slutte å tilby sanskritstudier ved UiO.
«Sanskrit er muligens å regne som et dødt språk, men et blomstrende og seiglivet sådan. Språket leses, skrives, resiteres og tales daglig i India og i diaspora», skrev Ilkama.
Takket være et samarbeid mellom MF vitenskapelig høyskole og Norsk filologisk institutt (PHI) er imidlertid denne kompetansen nå berget. De nødvendige bevilgningene kom på plass ved budsjettforliket, kan MF informere om på sin egen hjemmeside. Rektor ved MF, Vidar Haanes, sier det slik:
– Mens andre institusjoner har lagt ned flere språkfag, er jeg er glad for at MF gjennom samarbeid med, og innlemming av Norsk filologisk institutt, vil kunne tilby kurs i klassiske, orientalske språk.
Haanes forteller videre at MF har som mål å ta ansvar for den historiske, kulturelle og religiøse arven.
Norsk filologisk institutt ble i sin tid grunnlagt av professor emeritus i religionshistorie Jens Braarvig, som hadde følgende å si om samarbeidet, ifølge MF.no:
– Samarbeidet med MF er helt avgjørende for vårt videre arbeid, og vi berømmer rektor Haanes’ vilje til å ivareta de filologiske tradisjonene i Norge.
Braarvig har lenge vært opptatt av at humaniora ikke forsømmer grunnforskningen, blant annet i de klassiske språkfagene, i sine bestrebelser etter å fremstå som relevante i samtiden. I 2014 stilte han til dekanvalg på HF med det som kampsak, og etableringen av den inntil nå uavhengige institusjonen, Norsk filologisk institutt, må nok også ses på som et tidlig ledd i denne innsatsen. Instituttleder ved PHI, Amund Bjorsnes, oppsummerer instituttets formål på denne måten:
– Vår oppgave er å formidle de klassiske språkene og de litterære og religiøse tradisjonene – kort sagt den globale skriftarven – gjennom forskning, undervisning og kulturformidling i Norge.
Det humanistiske fakultet ved UiO har, ifølge egne tall, ca. tusen ansatte og syv tusen studenter. Til sammenligning har MF vitenskapelig høyskole hundre ansatte og ca. tretten hundre studenter, også ifølge egne tall. Til tross for den veldige størrelsesforskjellen er det altså MF, i samarbeid med PHI, som klarer å tilby disse klassiske språkstudiene, mens HF har sett seg nødt til å prioritere dem bort.
Hvorfor lykkes MF der HF kom til kort?
Vi spurte Vidar Haanes om hvordan det kan ha seg at MF har lykkes med å bevare denne filologiske kompetansen når Universitetet i Oslo ikke har fått det til?
– Det handler mest om vilje, og i tillegg at MF som en mindre institusjon lettere kan gjennomføre tiltak vi har tro på. Det er dessuten snakk om relativt små midler, og vi vil måtte arbeide effektivt for å få til det undervisningstilbudet vi ønsker.
MF ansetter stadig flere humanister, ikke minst religionshistorikere. Er det etter hvert på tide med et navnebytte? For eksempel Norges humanistiske høyskole?
– Vi har jo nylig skiftet navn til MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn. Vi ser først og fremst gode synergier mellom teologi og religionsvitenskap, og ikke konflikter. Filologien er sentral for begge fagområder.
Filologene er naturligvis begeistret for dette, men møter denne utviklingen motstand i andre kretser? Enten innad på MF, eller blant de kristne miljøene dere samarbeider med?
– Jeg har ikke møtt verken motstand eller motforestillinger.
Det gjentas ofte at Norge er et av verdens rikeste land. Likevel er det svært vanskelig å skaffe bevilgninger for å sikre vår forståelse av fortiden. Ikke bare med hensyn til klassiske språkfag, men også til bevarelsen av materielle kulturminner, som eksempelvis vikingskipene. Har du noen tanker om hvorfor det er slik?
– Nå må det sies at humaniora står sterkere i Norge enn i mange land vi sammenlikner oss med. Men ja, det har nok vært større fokus på teknologi og realfag med sikte på innovasjon. Jeg antar at Norges fokus på deltakelse i EUs programmer også spiller inn, så humaniora lett får en mer instrumentell rolle og bevilgningene til humanistisk grunnforskning krymper. Vi får da mer oppmerksomhet rettet mot fremtiden enn mot fortiden.
Religioner.no-lenker: