Aktuelt

Miraklenes tid er ikke forbi

Hans Olav Arnesen      |      11/09/2013

Gå ut og gjør som Jesus gjorde. Det var oppfordringen fra den amerikanske pastoren Robby Dawkins da han i helgen gjestet Oslo på More love more power-konferansen i regi av Oslo Vineyard.

Tekst av Hans Olav Arnesen. Foto av Liv Silva Holmesland.

Den amerikanske pastoren Robby Dawkins talte i helgen for den karismatiske menigheten Oslo Vineyard. Hans budskap var at kristne kvinner og barn kan utføre alle de undre som Jesus og apostlene gjorde, om de bare har troen og viljen til å ta den nødvendige risikoen. Målet var å inspirere Oslo-karismatikerne til å følge Jesus og hans disiplers eksempel og drive kraftevangelisering.

Musikalske og laidback

Vineyardkristne er ikke helt som andre kristne. Da vi ankom Oslo Vineyards menighetslokaler i Nydalen minnet det mer om en avslappet grillfest i borettslaget enn noen kristenkonferanse. Folk går uformelt kledd og mingler uanstrengt med hverandre i de romslige lokalene. Noen har endog lagt seg langstrake på gulvet og halvsover. Ingen reagerer på det, selv når noen har valgt å legge seg i midtgangen, hvor folk hele tiden går frem og tilbake.

Vineyardkristne er heller ikke så nøye med klokken. Da vi kommenterer ovenfor noen at det første møtet skulle ha startet for 10 minutter siden, ifølge programmet, får vi som svar at: “Da begynner det vel snart da.” Det drøyer enda fem minutter før møtet setter igang.

Nesten for god lovsang

Om man ikke visste bedre kunne man forvekslet kirkerommet i Oslo Vineyard med et konsertlokale. En stor, lav scene, fylt med instrumenter dominerer rommet. Det eneste som vitner om at dette er et kristent forsamlingsrom er et enslig trekors som står ved den ene veggen.

Det er neppe tilfeldig ettersom Vinyeard legger stor vekt på musikk. En av grunnleggerne av Vineyard-bevegelsen, og den fremste teologen, John Wimber, var selv en anerkjent jazzmusiker før han ble kalt til å forkynne. Kanskje var det Vineyard-bevegelsens anerkjennelse av musikk som gjorde at Bob Dylan valgte å slutte seg til Vineyard etter at han ble født på ny og konverterte til kristendommen i 1978?

Det danner seg etterhvert en slags åndelig “mosh pit” mellom scenen og den fremste stolraden.

Det første ettermiddagsmøtet blir innledet med lovsang. Den engelske sangeren Samuel Lane har fått med seg bandet sitt over til Norge. Og de er drivende dyktige. Kanskje litt for dyktige? Lovsang er messende og repeterende, og veldig lett å synge med til. Men Lanes vokal er så god at jeg kjenner jeg skjemmer meg litt for å stemme i med min kråkerøst.

Det er heldigvis ikke alle som føler det slik. Særlig på sin siste opptreden, på kvelden, får Samuel Lane og bandet hans publikum med seg. Det danner seg etterhvert en slags åndelig “mosh pit” mellom scenen og den fremste stolraden. Her er det unge kvinner som danser og lar armene bukte seg som slanger over hodet på en måte som ville fått dem til å skli rett inn på Woodstock-festivalen. En ung mann utfolder seg med kraftige, gyngende bevegelser, mens en middelaldrende kvinne har funnet seg litt rom til side for scenen hvor hun virkelig får danset fra seg.

En uvanlig pastor med et radikalt budskap

– Det fine med all den gode musikken er at den dekker over all den dårlige prekingen, sier Robby Dawkins, kledelig beskjedent.

Helgens store trekkplaster ser ikke ut som noen pastor. Han er stor og kraftig, og er ikledd olabukser og en T-skjorte med et underlig mønster som kunne vært logoen til et hardrockband med alt annet enn kristelige tekster. Kanskje er klesstilen hans noe preget av at menigheten hans består av flere tidligere bandemedlemmer og narkoselgere.

Han ser kanskje heller ikke videre atletisk ut, men møteprogrammet vitner om at skinnet bedrar hva angår utholdenhet. Bare denne lørdagen taler han på tre ulike møter, med kun få timers mellomrom.

Og Robby er morsom. Gang på gang får han menigheten til å bryte ut i latter med sine ofte selvironiske morsomheter, og de mange spennende fortellingene hans trollbinder forsamlingen. Til tross for at den verdenen han beskriver er full av demoniske krefter som vil ødelegge verden og alt i den.

Vi trenger likevel ikke å la frykten kontrollere oss, forteller Robby. For Satan og de onde åndene i hans tjeneste har kun den makten mennesket tillater dem å ha. Gud gav Adam og Eva autoritet over denne verden, men de gav den videre til Satan. Men han har den bare til låns. Ved å gjøre som Jesus formante og gå ut som lam blant ulver, forkynne og utføre helbredelser og tale profetord, vil vi kunne ødelegge Satans rike.

 Prinsippet om å vende det andre kinn gjelder ikke for Satan.

Ifølge Robby er vi nemlig i krig. Men det er en krig vi ikke kommer til å tape. For hver gjerning gjort i Jesus navn faller en bit av Satans rike i grus. Robby forteller selv hvordan hans egen autistiske sønn fikk med seg melding hjem fra skolen fordi han helbredet sine medelever. Robby hadde da spurt skolen om de andre barna ikke hadde blitt helbredet og fikk som svar: “Jo, det er det som er problemet”.

Det var ikke aktuelt for Robby å be sønnen slutte å be om helbredelse, noe som ville være i strid med Jesu vilje. Faktisk var det bare takket være Robby og hans kones bønner at sønnen i det hele tatt kunne gå på skolen. Legene hadde nemlig avskrevet ham på et tidlig stadium og hevdet at han aldri ville lære seg å snakke, eller engang kunne se foreldrene i øynene, så sterkt autistisk var han.

“Involver barna”, var Robbys oppfordring. Selv pleide han å sende sønnene en tekstmelding når han ble syk, og de gikk umiddelbart i gang med å be om helbredelse. Men ikke for Robby. Enhver sykdom i familien var å regne som et angrep fra Satan, og for hvert medlem i Dawkins familien som ble “tatt” skulle familien ta igjen ved å be om helbredelse for ihvertfall tre syke mennesker Satan hadde angrepet. Prinsippet om å vende det andre kinn gjelder ikke for Satan.

Omvendte jødinne på flytur.

En av de mest spektakulære historiene Robby fortalte var da han på en flytur satt ved siden av en eldre, skeptisk kvinne. Selv etter at han helbredet henne for en plage hun led av ville hun ikke ta imot Jesus. Men da det over høyttaleren ble annonsert et behov for en lege var det likevel hun som begeistret fortalte flyverten at han måtte ta med seg Robby. Det viste seg at to menn var blitt skadet. En mann hadde fått et illebefinnende og besvimt. Da han falt skadet han en annen manns skulder. Han ba for dem begge, flere ganger. Begge ble bedre og den ene helt frisk.

Som en bieffekt klarte han også å bevege flyverten som var homofil. Han hadde blitt utstøtt av menigheten sin på grunn av sin legning og sluttet seg til homsemiljøet. Robby fortalte ham at menigheten hans hadde behandlet ham galt, men at det heller ikke var riktig av ham å leve ut legningen sin. Det hele endte med at flyverten lå på gulvet og strigråt, mens Robby trøstet ham, noe som førte til noe av en misforståelse da en nysgjerrig flyvertinne trakk forhenget til side for å få rede på hva som foregikk.

Menighetens tur

Robby var ikke i Oslo bare for å snakke om sine egne erfaringer med kraftevangelisering, et begrep John Wimber i sin tid myntet for å beskrive denne typen forkynnelse ved hjelp av guddommelige undre. Han ønsket å lære menigheten å gjøre det samme. De som hadde en plage kunne reise seg og så skulle de andre i menigheten gå bort til dem og be om helbredelse for dem. På den måten fikk alle prøvd seg på å be for noen.

Det vil si, det er ikke nødvendig å be, mente Robby. Gud har alt gitt oss en autoritet som langt overgår Satans, så alt man trenger å gjøre er å kommandere plagen til å gå vekk. Naturligvis må man takke Gud, men man bør følge Jesu eksempel og demonstrere sin overlegne autoritet ovenfor Fienden og de onde åndene som tjener ham. Det gjør man ikke ved å be pent om at Gud skal skjenke en helbredelse.

“Har dere bedt for noen ennå? Dere må love meg å gjøre det på mandag,” formante Robby.

Mens vi venter på Den hellige ånd

Robby hadde selv demonstrert sine profetiske evner på en ung mann og en ung kvinne tidligere på dagen. Kvinnen hadde han truffet godt på, mens ikke alt passet like godt på mannen. Det var helt i tråd med Robbys oppfordring om å være brutalt ærlig, og han fortalte oss siden at det satte han stor pris på.

Foran det siste kveldsmøtet gikk pastor Aslak Rønneseth på scenen og kom med noen beskjeder. Kvelden før hadde det hendt en del ting da Den hellige ånd meldte sin ankomst. Blant annet hadde folk falt om, eller begynt å le.

Man kunne også oppleve at det kommer gullstøv i hendene på folk, fikk vi høre. Et relativt nytt fenomen som begynte i USA, men som har spredd seg til Europa.

Robby er spesielt ildfull i den siste økten og iblant går prekingen over til entusiastisk brøling, noe som av og til blir svart med noe som høres ut som indianerhyl fra en kvinne i salen. Vi ser likevel ingen som faller om, ingen ukontrollert latter og ikke så mye som et gullstøvfnugg. Kan det være vår feil at Den hellige ånd ikke manifesterer seg på mer dramatisk vis? Vi trekker oss stille og rolig tilbake.

Religioner.no lenker: 

• Helbredet likevel? 
• Drop in helbredelse. 

Lenker:

• Oslo Vineyard
• Kraften til å helbrede (Aslak Rønneseths blogg).