Aktuelt

Monarkistisk religionstvang

religioner      |      01/08/2014

Fremdeles finnes det et knippe land i verden hvor statsoverhodet ikke kan velge sin religionstilhørighet. Norge er ett av dem. 

Av Oskar Henriksen

640px-King_Harald_V_of_Norway_Trondheim2010-_1 Tor Atle Kleven. (1)

Kong Harald V har ikke religionsfrihet. Foto: Tor Atle Kleven – Wikimedia Commons.

I det såkalte kirkeforliket av 10. april 2008 samlet utrolig nok samtlige av partiene på Stortinget seg om en plan for å endre forholdet mellom staten og Den norske kirke. En følge av dette var en håndfull grunnlovsendringer 21. mai 2012, der blant annet § 2 ble endret så vi ikke lenger hadde noen statsreligion, og § 16 etablerte Den norske kirke som en folkekirke understøttet av staten.

Den endringen som imidlertid ikke ble gjort, var å gi kongen religionsfrihet. Grunnlovens § 4 lød fra 1814 slik: «Kongen skal stedse bekjende Sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.» Den første delen av denne, før komma, dreide seg konkret om kongens person, og forpliktet ham i lys av § 2 til å tilhøre Statskirken. 2012-endringen beholdt denne delen (selv om den nå strengt tatt bare forplikter ham til å følge den evangelisk-lutherske kristendom, ikke til å være medlem av noe spesifikt kirkesamfunn), interessant nok etter påtrykk fra kongen selv.

Maktesløse monoteistiske monarker

640px-Elizabeth_II_greets_NASA_GSFC_employees,_May_8,_2007_edit. NASA.Bill Ingalls.

Dronning Elisabeth er statsoverhode for hele seksten land. Hun får ikke velge religionstilhørighet av den grunn. Foto: Bill Ingalls, NASA – Wikimedia Commons.

Dette betyr at Norge stadig befinner seg i en eksklusiv klubb som PEW Research Center nylig har sett nærmere på: Klubben av land som stiller krav til statsoverhodets religiøse tilhørighet.

Det vil si: Vi får ikke være med i hovedgruppen av undersøkte land, men blir av uklare årsaker skilt ut i en egen sidekategori for seremonielle monarkier – altså monarkier der monarken stort sett bare har symbolsk funksjon – sammen med 18 andre land. Seksten av disse nøyer seg imidlertid til å begrense den religiøse friheten til ett og samme statsoverhode.

Det deles ikke ut noen premie for å gjette at det dreier seg om Elisabeth II av England, som er symbolsk overhode for samtlige medlemmer av Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations), og blant annet innehaver av den fargerike tittelen “Defender of the Faith and Supreme Governor of the Church of England”. Med dette følger diverse roller og funksjoner tilknyttet Den engelske kirke, og det burde si seg selv at hun da også må være medlem. Det bør imidlertid tas med at landene som krever en bestemt religiøs tilhørighet av henne bare utgjør en mindre andel av samveldets medlemmer. De inkluderer blant annet United Kingdom, Canada og Australia, samt kjemper som Grenada og Tuvalu.

De to siste seremonielle monarkiene er våre søskenland Sverige og Danmark, begge med evangelisk-lutherske folkekirker – som har grunnlovsfestet at monarken skal følge den evangeliske tro og være medlem av den evangelisk-lutherske kirke.

Krav, krav, krav

PEWs analyse fokuserer imidlertid på land hvor statsoverhodene har mer reell makt, det være seg monarker eller presidenter. Det dreier seg her om 30 land, hvorav hele 17 krever at statsoverhodet skal være muslimsk, 2 at vedkommende skal være kristen, og 2 forlanger en buddhist. Det siste landet som krever spesifikk religionstilhørighet av lederen sin, er et noe spesielt tilfelle. Det dreier seg om det overveiende muslimske Indonesia, som imidlertid ikke nødvendigvis trenger en muslim, men en som bekjenner seg til pancasila (sanskrit for «fem prinsipper», om noen skulle lure) – en form for vagt definert ideologi/filosofi som indonesiske organisasjoner skal rette seg etter, og som blant annet innbefatter monoteisme.

Men dette var bare 22 land. Hva med de 8 siste? Jo, disse krever ikke religiøs tilhørighet som sådan, men snarere tvert imot at statsoverhodet må være ikke-geistlig. Myanmar forbyr personen å være med i en religiøs orden.

Bhumibol_2003. www.kremlin.ru.

Kong Bhummidol av Thailand er et eksempel på religionstvang hos buddhistiske monarker. Foto: www.kremlin.ru

Hvis vi ser nærmere på et par av tilfellene, ser man at kravene varierer innad i de større kategoriene, og åpenbart har de ulike årsaker, som analysen ellers ikke går nærmere inn på.

Monarkiet Jordan krever for eksempel at både tronarvingen og dennes foreldre er muslimske, mens Mauritanias grunnlov tillater enhver borger mellom 40 og 75 kan bli president – og uten forbehold erklærer at denne tilhører den muslimske religion (§ 23).

Det heller kuriøse tilfellet Andorra styres av to samfyrster, hvorav den ene (fra 1993) er biskopen av Urgell (som dekker det nordvestlige Catalonia i tillegg til Andorra), og det kommer da selvfølgelig automatisk at denne er katolikk. Den andre er for øvrig presidenten av Frankrike. Det andre landet som må ha kristent statsoverhode er Libanon, hvor presidenten skal være medlem av Den maronittiske kirke. Statsministeren må være sunnimuslim. Dette er en del av forsøket på å holde ro blant landets ulike religiøse grupper, noe som ikke akkurat har vist seg enkelt i dette splittede landet. Samtidig har det gjort oppgaven med å fylle posisjonen nokså kronglete.

I både Bhutan og Thailand skal kongen være buddhist og blir pålagt byrden med å opprettholde religionen. Eller, i Thailands tilfelle, religioner (§ 9).

Mindre minoritet

De 30 som er inkludert utgjør imidlertid bare 15% av verdens stater. De øvrige har ingen slike krav – i hvert fall ikke formelt. Det er likevel ingen tvil om at de uformelle betingelsene er sterke mange steder. I USA, hvor det er grunnlovsstridig å stille religiøse krav til noen innehaver av offentlig embete, har det fortsatt ikke vært en eneste uttalt ikke-kristen president (selv om JFK riktignok var katolikk). Og hvis Norge en dag skulle bli republikk – ville man hatt en reell sjanse som muslimsk, buddhistisk eller hinduistisk presidentkandidat?

Skjønt, om ikke annet kan vi smykke oss med å ha hatt en muslim som fjerde visepresident i Stortingets presidentskap i forrige periode.

Religioner.no lenker: 

 , , ,