Aktuelt

Når det brenner i Tibet

religioner      |      05/07/2016

Hva ligger bak de tibetanske selvpåtennelsene, og kan vi ha sett slutten på denne radikale aksjonsformen? 

Av Ole Kristian Myren

“Å brenne seg selv er å bevise at det man sier er av den aller største betydning. Det finnes ikke noe mer smertefullt enn å brenne seg selv.” Denne beskrivelsen ble formulert av den velkjente buddhistmunken Thich Nhat Hanh i et brev til Martin Luther King Jr. Dette etter at flere buddhistmunker i Vietnam satt fyr på seg selv i 1963 i protest mot landets sittende regime.

Blant nyere eksempler på selvpåtenning finner vi de 153 tibetanerne som siden 2009 har satt fyr på seg selv i protest mot kinesisk undertrykkelse. Denne artikkelen ønsker å se nærmere på hvem disse tibetanske selvpåsetterne var, hvorfor de valgte denne protestformen og hva slags konsekvenser dette har hatt for den tibetanske motstandskampen.

Historiske eksempler

Selvpåtenning har blitt brukt som politisk protestform i en rekke ulike sammenhenger. Fra Falun Gong-aktivister i Kina via misfornøyde fagforeningsarbeidere i Sør-Korea til kurdiske separatister i Tyrkia og Europa. I India i 1990 brant i løpet av to måneder 130 høykaste-hinduer seg til døde i protest mot statlige tiltak ment å skulle fremheve lavkaster.

Det sannsynligvis mest kjente eksempelet fra de senere år er Mohamed Bouazizi. Hans selvpåtenning på en markedsplass i Tunisia i desember 2010 har senere blitt identifisert som innledningen til den arabiske våren.

Det er verdt å merke seg at slett ikke alle tilfeller av selvpåtenning får like stor oppmerksomhet. India er her det mest ekstreme eksempelet. Bare i 2001 opplevde landet 1584 tilfeller av selvpåtenning i protest mot en rekke ulike saker, men svært få av disse vakte internasjonal oppsikt.

Tibetanerne som de siste årene har satt fyr på seg selv i protest mot det kinesiske regimet har til en viss grad lidd samme skjebne. Blant annet ble deres protest kåret av Time Magazine til «årets mest underrapporterte nyhet» i 2011. Derfor er det med god grunn at selvpåtenning blant tibetanere nå settes i fokus.

I tibetanernes eksil-hovedstad

“Må det tibetanske folk bli fri fra Kinas undertrykkende styre. Det er vanvittig lidelse under Kinas regime, og den er uutholdelig. (…) Til slutt vil de hensynsløse kineserne utrydde oss tibetanere.” – Nangdrol, 18 år, selvpåtenner

– Uheldigvis, vil jeg snart måtte lage et nytt portrett, sukker Pablo Nubiola.

Han er en spansk kunstner delvis bosatt i tibetanernes eksil-hovedstad, Dharamsala i India. Her gjennomførte han i juni i samarbeid med organisasjonen «Students for a Free Tibet» en kunstutstilling kalt «Flames in the Silence». Utstillingen viste frem portretter Nubiola hadde tegnet av hver enkelt av tibetanerne som har brent seg selv til døde. Grunnen til at han må lage et nytt portrett er selvfølgelig at enda en tibetaner har valgt denne nådeløse protestformen.

Nubiola forteller at utstillingen ble vel mottatt. Flere ganger har lokale, eldre tibetanere stoppet ham på gaten. De har gråtende takket for hans initiativ til å rette et positivt søkelys mot deres protester. Han påpeker at selvpåtenning nemlig er et kontroversielt tema i det tibetanske miljøet. Mer radikale krefter som «Students for a Free Tibet» ønsker et fullstendig uavhengig Tibet og har derfor valgt å hylle selvpåtennerne som modige martyrer. Dalai Lama og eksil-administrasjonen trår derimot langt varsommere.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hvorfor støtter ikke Dalai Lama selvpåtennerne mer åpenlyst?

“Kineserne lar oss ikke leve fredelig, det er bedre å dø, det er bedre å dø.” – Lhamo Kyab, 27, selvpåtenner

Den tidligere munken Thupten Ngodrup ble i 1998 den første tibetanske selvpåtenner. Dagen etter protesten proklamerte Dalai Lama at han var i mot selvpåtenning som protestform på grunnlag av sin motstand mot «enhver form for vold». Han har senere blitt mindre kategorisk og uttalte i 2012 at han ønsket «å forbli nøytral» vedrørende emnet, men at han ikke på noen måte ønsket å «oppfordre til denne typen handlinger».

Dalai Lama og den tibetanske eksil-administrasjonen har nemlig i lang tid håpet å kunne komme frem til en avtale med Kina, der Tibet vil bli ansett som et autonomt område innenfor den kinesiske stat. Derfor må han også ta hensyn til den kinesiske folkeopinion.

Mao Tsedong forsvarte Kinas invasjon av Tibet i 1959 med at tibetanerne burde bli frigjort fra deres religiøse føydalsamfunn. Dermed skulle de oppleve større frihet og økonomisk vekst. Ettersom antipatien mot kinesisk styre har vokst, har også den kinesiske retorikken blitt simplere. Da undertegnede reiste i Kina for noen år tilbake kunne turguiden fortelle at det var allment kjent blant kinesere at Dalai Lama likte å spise småbarn. I en slik kontekst er det forståelig at Dalai Lama vokter sine ord nøye for ikke å fyre ytterligere oppunder kinesisk demagogi.

Her er det verdt kort å nevne qi gong-bevegelsen Falun Gongs skjebne. Det har blitt påvist at selvpåtenning blant enkelte Falun Gong-medlemmer på begynnelsen av 2000-tallet førte til organisasjonens utryddelse i Kina. Dette fordi kinesiske myndigheter lyktes med å portrettere Falun Gong som en selvmordskult. Bevegelsen mistet dermed folkelig støtte og myndighetene kunne fritt sette i gang langt sterkere undertrykking.

Et besøk ved Dalai Lamas offisielle tempel i Dharamsala sår likevel tvil om hans påståtte nøytralitet. Det første som fanger den besøkendes oppmerksomhet er en skulptur med inskripsjonen «Tibetan National Martyrs’ Memorial». Ved siden av står det en tavle med navn og bilde av samtlige tibetanere som har brent seg selv til døde i tidsrommet 1998-2013. Like ved finnes et lite nasjonalmuseum hvor selvpåtennerne også vies stor plass.

Hvem er tibetanerne som velger å sette fyr på seg selv?

Selvpåtenningene satte for alvor i gang i 2009 etter at det foregående året var blitt preget av store folkelige protester over hele det tibetanske platået. Påtenningene har siden den gang først og fremst forekommet i de østlige provinsene Amdo og Kham.

Av 142 som har satt fyr på seg selv i Tibet var hele 24 nåværende munker eller tidligere munker ved Kirti-tempelet i Amdo. På grunn av svært lite tilgjengelig informasjon er det vanskelig å slå fast hvorfor dette tempelet har vært et arnested. Selvpåtenningene var i begynnelsen i overveiende stor grad utført av munker eller nonner. De siste årene har sivile tibetanere utgjort en stadig større andel. Toppåret” var 2012 med 86 tilfeller.

Hva er deres motivasjon?

“Herre, å være tibetansk er så vanskelig. Vi kan ikke engang åpenlyst vise frem Dalai Lamas portrett. Vi har ingen frihet i det hele tatt…” – Tamdin Tso, 23 år, selvpåtenner.

Svært mange av selvpåtennerne som har etterlatt forklaringer legger vekt på at Dalai Lama skal fritt få komme tilbake til Tibet. I tillegg nevnes det ofte at tibetanerne må gjøre alt i sin makt for å ta vare på sin særegne religion og kultur. Dette er typiske etnonasjonalistiske mobiliseringssaker og gir stor gjenklang i det tibetanske folkedypet. Ethnoscape er en akademisk betegnelse som beskriver hvordan etnonasjonalisme styrkes av at naturlandskap og territorier tillegges bestemte meninger. Dette passer svært godt i tibetanernes tilfelle.

Den indiske tantramesteren Padmasambhava skal ha brakt buddhistisk lære til Tibet på 800-tallet. Siden den gang har tibetansk nasjonalidentitet, naturlandskap og buddhisme gått hånd i hånd. Sagnomsuste lamaer har blitt reinkarnert over hele det tibetanske platået. Fjell har blitt helliggjort etter at mediterende asketer har oppnådd nirvana der.

I tibetansk buddhisme finnes også en slags spirituelle lykkejegere kalt tertön. De anses som reinkarnasjoner av Padmasambhavas studenter. De gjenoppdager essensielle deler av hans lærdom i dyp meditasjon, men også på skjulte steder i den ville tibetanske naturen.

I tibetanske dikt som hyller selvpåtennerne brukes også ofte naturkrefter som storm og flammer som metaforer. På grunn av fare for sensur fra kinesiske myndigheter bruker dikterne kreative omskrivninger. For eksempel beskrives en selvpåtenner på følgende vis: “You did not fly a kite, you did not throw stones…You flew your own dust everywhere, as if competing with eagles.”

Utrydningstruet språk og kultur

“Hver nasjon trenger frihet, kultur, tradisjon og språk. Hvis vi ikke har det, vil det være ekstremt ydmykende for oss.” – Ngawang Norphel, 22, selvpåtenner.

Mange av oss tar for gitt bevarelsen av vår egen kulturarv gjennom fri tilgang til utdanning, kunst og et mangfold av uavhengige nyhetsmedier. Å brenne seg til døde for å bevare språk, religion og kultur kan derfor fra dette perspektivet ses på som en i overkant ekstrem handling. I tibetanernes tilfelle er utryddelse av deres egen kulturarv en reell trussel. Tiår av kinesisk undertrykkelse har satt sine spor. Tibetansk språk læres ikke lenger på skoler. Detaljert informasjon om tibetansk buddhisme er vanskelig tilgjengelig.

Undertegnede traff under sitt opphold i Dharamsala en rekke unge mennesker som hadde flyttet fra Tibet til India for fritt å kunne studere sitt eget språk og religion. Et typisk eksempel var to nonner i tyveårene som nå bodde i et kloster i nærheten av Dharamsala. De kom fra to grenseområder til Tibet, henholdsvis Ladakh i indisk Himalaya og Mustang i Nepal.

De fortalte at tibetanske mestere hadde tidligere i kortere eller lengre perioder slått seg ned i deres landsbyer for å lære bort buddhistisk kunnskap. Denne tradisjonen var nå gått tapt. Sannsynligvis på grunn av reiseforbud eller den generelle nedgangen i buddhistisk lærde i Tibet. Dermed måtte nonnene flytte langt hjemmefra for å bli undervist. Nonnene håpet senere å returnere til sine landsbyer for å gjeninnføre buddhisme. På samme måte håper svært mange tibetanere i Dharamsala å dra hjem til Tibet for å bidra.

Vanskelig med sikkerhet å forstå motivasjonen

Den norske sosialantropologen Harmandeep Gill har skrevet masteroppgave om hvordan selvpåtenningene tolkes og blir gjort meningsfulle av tibetanere i eksil. Basert på sitt feltarbeid mener hun det er viktig å være forsiktig med å generalisere for mye om selvpåtennernes motivasjon.

– For det første er det kun rundt 30 av selvpåtennerne som har etterlatt seg beskjeder. Enkelte har satt fyr på seg selv etter å ha mistet jord eller hus, så det er vanskelig å si om disse tilfellene kan knyttes til den bredere nasjonalistiske kampen, eller om de først og fremst omhandler pågående lokal politikk og utvikling. Mens representanter for eksiladministrasjonen og aktivister hadde klare tolkninger av selvpåtenningene, så var flere legfolk jeg var i kontakt med mer opptatt av å fremheve komplekst sammensatte motivasjoner, forteller Gill.

Hvorfor akkurat selvpåtenning som protestform?

“Dette er det tjueførste århundret, og dette er tiden hvor så mange tibetanske helter har dødd. Dette er ikke for å søke personlig ære eller berømmelse – jeg ofrer kroppen min for å vise solidaritet.” – Tulku Sonam Wangyal (Sopa Rinpoche), 42, buddhistisk mester og selvpåtenner.

Buddhisme blir ofte ansett som en fredelig og ikke-voldelig religion. Likevel har verden de siste årene sett eksempler på det motsatte. Under borgerkrigen i Sri Lanka velsignet buddhistmunker myndighetenes militærtropper. I Myanmar leder buddhistmunken Ashin Wirathu 969-bevegelsen som aktivt oppfordrer til vold mot den muslimske Rohingya-minoriteten.

Buddhismens forhold til vold er en forklaringsfaktor og et stridstema når det kommer til selvpåtenning i Tibet. Etter det folkelige opprøret i 2008 opplevde tibetanerne nådeløse reaksjoner fra kinesiske myndigheter. Dette førte til en oppblomstring av ikke-voldelige protestformer som ikke-samarbeidsbevegelser, boikotter og fredelige demonstrasjoner. Onsdager ble innført som en protestdag hvor tibetanere ikke skal spise kjøtt, men snakke tibetansk og ha på seg tibetanske klær.

I likhet med disse protestformene har selvpåtenning den fordelen at den kun kan fremprovosere begrenset straff fra kinesisk hold. Riktignok har selvpåtennernes familie og «medsammensvorne» i en rekke tilfeller blitt hardt straffet, men det er nesten umulig å legitimere straff av for eksempel et helt lokalsamfunn på grunn av at en enkeltperson setter fyr på seg selv. Kineserne forsøker dessuten å portrettere selvpåtennere som irrasjonelle og mentalt forvirrede. Dette kan faktisk bidra til å mildne eventuelle straffer.

Kritikk av selvpåtenning

Kritikere har påpekt at å ta sitt eget liv blir sett på som en svært negativ handling i tibetansk buddhisme. Her kan det innvendes at i tibetanernes versjon av Buddhas liv finnes det en rekke eksempler på at han ofrer sitt liv for altruistiske årsaker. En annen kritikk er at selvpåtenning tradisjonelt sett ikke hører hjemme i Tibet. Dette er delvis korrekt og har blitt brukt i kinesisk propaganda om at «internasjonale aktører» trekker i trådene.

Det finnes en rekke historiske eksempler på selvpåtenning som kan ha inspirert tibetanerne. Interessant nok er det også i kinesisk kultur presedens for dette. I middelalderens Kina var det en rekke tilfeller av buddhistmunker som brente seg selv til døde for å kunne oppnå nirvana.

Det er likevel riktig at selvpåtenning blant tibetanere må forstås i en internasjonal sammenheng. Faktisk er selvpåtenning kanskje den jevne tibetaners største håp om å påkalle verdenssamfunnets oppmerksomhet. Som protestform er den slående og radikal nok til å få gehør hos sensasjonspregede medier. Samtidig er den ikke moralsk tvetydig slik som voldelige protester som går utover andre. I tillegg sender den et klart og direkte signal fra et isolert samfunn til verden utenfor. Når det kommer rapport om at et menneske har brent seg til døde i Tibet, tolkes dette nesten automatisk som protest før det har blitt bekreftet.

En bieffekt av dette er at selvpåtenning kanskje kan sies å ha vokst seg frem til å bli et kollektivt ritual i Tibet. For hver tibetaner som brenner seg til døde, styrkes ytterligere troen på at den tibetanske identiteten er sterk nok til å motstå undertrykkelse. Et nytt maleri blir tegnet, et nytt dikt skrevet og en ny nasjonalhelt født.

Hvor effektivt er selvpåtenning som politisk protestform?

“Tibetanere som ikke fornekter hans hellighet Dalai Lama, eller aksepterer Kinas styre av Tibet, blir i hemmelighet bortført eller drept. Som en konsekvens øker vi vår ikke-voldelige motstand og erklærer Tibets eksistens ved å brenne kroppene våre for frihet i Tibet.” – Gudrup, 43, selvpåtenner.

Målt ut i fra ønsket om å fravriste det kinesiske regimet kontroll over det tibetanske territoriet, har selvpåtenningene selvsagt ikke vært særlig effektive. Tibetanerne utgjør i overkant av fem millioner mennesker og har ingen egne militærstyrker. Derfor er de fleste tibetanere innforstått med at kampen for et fritt Tibet er et langsiktig prosjekt. Håpet er at okkupasjon før eller siden vil bli for politisk kostbart for den kinesiske stormakten. Dermed er det svært viktig for tibetanerne å bevare sin utpregede identitet innad på det tibetanske platået. Samtidig må de påkalle det internasjonale samfunnets oppmerksomhet for å kunne legge press på Kina. Spørsmålet hvor effektivt selvpåtenningene har bidratt til dette.

Den tidligere nevnte kunstneren Pau Nubiola har mange kontakter i det tibetanske eksilmiljøet. Han mener at selvpåtenningene har hatt en begrenset direkte effekt, men legger til: «Utenfor Tibet har de stadig gjentakende selvpåtenningene styrket samholdet i det tibetanske eksilmiljøet, selv uenighetene rundt selvpåtenning som protestform.»

Han argumenterer også for at selvpåtenningene har bidratt til å rette et sterkere søkelys mot menneskerettighetsbruddene som begås i det tibetanske området. Dette er svært viktig siden det kinesiske regimets strenge kontroll ofte lykkes med å dysse ned eller fortie denne typen saker.

Nubiola er til tross for den nåværende situasjonen optimistisk med tanke på fremtiden: «Om ikke situasjonen i Tibet endres, er det sikkert at protestbevegelsen vil vokse og bli sterkere. Internasjonal støtte vokser også, og den yngre generasjonen tibetanere er bedre organisert enn sine foreldre. Sympatien for bevegelsen vil vokse fordi den baserer seg på sannhet og ikke-vold.»

Ifølge Harmandeep Gill forteller også flere av hennes kontakter i eksilmiljøet at selvpåtenningene har styrket samholdet blant tibetanere. Det er likevel ikke en full samstemthet og enkelte informanter hevdet at selvpåtennernes protester har vært nytteløse, siden ingen reell politisk endring har funnet sted i Tibet.

Er selvpåsettelsenes tid omme? 

Så langt i 2016 har det kun forekommet tre selvpåtenninger. I februar satt den 16 år gamle eksiltibetanske skoleeleven Dorjee Tsering fyr på seg selv i Nord-India. Samme måned selvpåtente den 18 år gamle munken Kalsang Wangdu i det østlige Tibet. Fembarnsmoren Sonam Tso ble den foreløpig siste selvpåtenner i det tibetanske området da hun satt fyr på seg selv 23. mars.

Siden har det ikke forekommet noen selvpåsettelser blant tibetanere. Hvordan kan dette forklares?

En mulig forklaring kan være at dette er en bevisst endring i strategi fra tibetanernes side. En annen er at det kinesiske regimet i økende grad har begynt med kollektiv avstraffelse. Ifølge International Campaign for Tibet har minst 98 tibetanere blitt anholdt, fengslet eller forsvunnet på grunn av deres forbindelse til selvpåsettere. Dermed må en potensiell selvpåsetter ta inn over seg at han eller hun, i tillegg til å ofre sin egen kropp, setter familie og venner i stor fare. Dette kan selvsagt ha en sterk preventiv effekt.

For lesere som vil vite mer om selvpåsettelse i Tibet kan vi tipse om at den anerkjente tibetanske forfatteren og aktivisten Tsering Woeser nettopp har gitt ut ny bok. Den heter «Tibet on Fire: Self-Immolations Against Chinese Rule». Forsiden er designet av den kinesiske dissidenten Ai Weiwei.

[timeline src=”https://docs.google.com/spreadsheets/d/1HpDxIVh2gfMDl0EVVnBfpbWYLeoXeHW04VQSXGLGozo/edit?ts=5756be18#gid=0″ width=”100%” height=”650″ font=”Default” lang=”en” version=”timeline3″ ]

 

 

Artikkelen er skrevet med støtte av stiftelsen Fritt Ord. 

 

Lenker: 

• Buddhismen – den gode religionen? 
• Voksende uro i Asia?
• Bomber ved Buddhas tre
• En slutt på den fredelige sameksistensen mellom buddhister og muslimer?
• Ikke bare muslimske selvmordsbombere
• Buddha-krangel
• Hva er buddhismen? 
• Tibetansk energihealing
• Afghansk stolthet skal redde buddhistisk ruinby
• Buddha-blasfemi i Vesten. 
• Kan livsforlengende teknologi komme i veien for buddhistisk frelse. 
• Hva mener karismatiske kristne og buddhister om abort? 
• Buddhismen – fagartikkel

 

 buddhisme, Dalai Lama, frigjøringskamp, India, Kina, politikk, selvmord, selvpåsettelser, selvpåtenninger, statistikk, Tibet, tibetansk buddhisme