Når guruer voldtar
Skandale-guruen Gurmeet Ram Rahim Singh Insaan er dømt for voldtekt. Det er ikke lett å akseptere for hans mange lidenskapelige tilhengere.
Av Kathinka Frøystad
Gurmeet Ram Rahim Singh Insaan trøster ofre etter en brann. Foto: Auroraaddy – Wikimedia Commons.
Indias siste guru-skandale har skapt stor bestyrtelse. Gjennom en årrekke skal Gurmeet Ram Rahim Singh Insaan ha tiltvunget seg sex med yngre, kvinnelige disipler. «Fars tilgivelse» (pitaji ki maafi) kalte han det. Mandag 28. august falt dommen. Nå venter 20 års fengsel og en bot på tre millioner rupier (ca 422.000 kroner) med mindre han slippes ut mot kausjon eller anker. For tilhengerne var voldtektsanklagen et komplott. En guru som er gud på jord kan da ikke voldta! Flere begikk selvmord, tusenvis gikk til angrep på biler, butikker og tog, og minst 38 er nå døde.
Etter hvert som saken rulles opp i indiske medier, viser det seg at bevegelsen har holdt seg med en egen selvmordstropp. Medlemmene skal ha signert en erklæring om at dersom noe skjer med dem, er det ikke guruens religiøse bevegelse som er skyldig i deres død. Slike erklæringer ble initiert da myndighetene begynte å etterforske Gurmeet Ram Rahim Singh Insaan for alvor – ikke bare for voldtekter, men også for drapet på en journalist som forsøkte å avdekke dem.
Men hverken selvmordstropper eller tvang hjelper oss å forstå hvorfor så mange flokket seg om en så outrert guru i utgangspunktet. Hvorfor gjorde de egentlig det?
Én grunn er økt økonomisk og eksistensiell usikkerhet. Som M. Rajshekhar viser, er grenseområdet mellom Punjab og Haryana, der skandale-guruen holder til, ikke lenger Indias rike kornkammer. Nesten alt land er oppdyrket, og nå som døtre har lik arverett som sønner, blir gårdene stadig mindre samtidig som jorden utpines. Det blir stadig vanskeligere å leve av landbruk. Samtidig er industrien nede i en bølgedal. Håpløsheten stikker så dypt at heroinmisbruk er blitt et omfattende problem. På landsbygda er sosiale bånd svekket som følge av utflytting og oppløsning av kasterelasjoner. Skjønt dette selvsagt var frigjørende for lavkastene som kunne arbeide seg opp andre steder, hadde det ifølge Surinder S. Jhodka en sterkt destabiliserende effekt for alle andre. For familier preget av slike sammenfallende kriser er det ikke uvanlig å søke guddommelig bistand, og i guru-bevegelser får de flere lyttere enn i konvensjonelle religiøse rom der hovedaktiviteten er standardisert hymnesang eller offerritualer.
En annen grunn er guru-bevegelsenes utstrakte veldedighet. Mange driver skoler, sykehus og avvenningsklinikker, og alle arrangerer de blodgivningskampanjer. I boka Veins of Devotion (2008) beskriver den britiske antropologen Jacob Copeman de overdådige blodgivningsfestivalene til Gurmeet Ram Rahim Singhs Dera Sacha Sauda-bevegelse. Attraksjonen ved blodgivning handler langt fra bare om å få, men like mye om å kunne gi. Slik bedrer man nemlig sin karma og derigjennom sine livssjanser og mulighet til gjenforening med det Absolutte. Videre var blodgivning en populær måte å kanalisere tilhengernes patriotisme på, for i Dera Sacha Sauda-bevegelsen gikk brorparten av blodet direkte til den indiske hæren.
En tredje grunn til bevegelsens popularitet er Gurmeet Ram Rahim Singhs selvpresentasjon som religiøs kosmopolitt. Slikt er langt fra uvanlig blant guruer, men i dette tilfellet er det ekstra eksplisitt. Ta navnet hans, for eksempel. Selv om det å framstå som en guru strider mot offisiell sikhisme, skinner hans skih-bakgrunn igjennom både gjennom hans etternavn (Singh) og hårpryd. Mellomnavnene Ram og Rahim peker derimot i andre retninger. Mens Ram henspiller på gudekongen fra det hinduiske Ramayana-eposet og Rahim er synonymt for Allah, er «Ram Rahim» et velkjent uttrykk for Indias multireligiøse blandingskultur. For å fullføre iscenesettelsen som hinsides religiøse tradisjoner, la han for sikkerhets skyld til etternavnet Insaan (menneske) etter sitt sikh-klingende etternavn.
Riktignok må det sies at hans forsøk på å overskride religiøse skillelinjer også har vakt harme. I 2007 personifiserte han sikhenes siste guru, Guru Govind Singh, så ettertrykkelig at ortodokse sikher anklaget ham for blasfemi, initierte opptøyer og forsøkte å drepe ham. Men intensjonen var neppe ondsinnet, og hovedinntrykket er at selviscenesettelsen som religiøs kosmopolitt har sikret ham en mangslungen tilhengerskare skjønt brorparten åpenbart er fattige hinduer og sikher fra de laveste kastene.
En fjerde grunn til bevegelsens popularitet er at den fyller et viktig maktvakuum. De første tiårene etter frigjøringen i 1947 var preget av stor optimisme og organisasjonsiver på tross av sorgen over alle som ble massakrert da Punjab ble delt mellom India og det nyopprettede Pakistan. Men organisasjonsiveren utkrystalliserte etter hvert også en separatistbevegelse som kjempet for en selvstendig sikh-stat ved navn Khalistan. Etter drapet på statsminister Indira Gandhi i 1984 ble imidlertid Khalistan-bevegelsen brutalt nedkjempet, og med det gikk mye av organisasjonsnettet til grunne. Noe av maktvakuumet ble fylt av guru-bevegelser som fungerer som mellommenn mellom enkeltfamilier og staten. Den som trenger en viktig statlig tillatelse, velger stadig oftere å gå igjennom sin guru. Og når guruene evner å hjelpe, er det fordi politiske beslutningstakere kan regne med gjentjenester når politiske valg nærmer seg og de trenger stemmer.
Tar man disse forholdene i betraktning, er kanskje ikke Gurmeet Ram Rahim Singhs popularitet så overraskende likevel. Det store spørsmålet nå er hvordan bevegelsen vil komme seg igjennom frontfigurens voldtektsdom og håndtere de andre skjelettene som nå triller ut av skapet.
Denne artikkelen ble først publisert på FokusIndia.no.