Når klarsynte blir etterforskere
De fleste vil vel medgi at klarsynte evner kunne kommet godt med i mange sammenhenger. Men har vi noen eksempler på at klarsynte faktisk har vært til hjelp når det virkelig gjelder – eksempelvis i søk etter savnede personer?
Av Ida Therese Johannesen
I søket etter drapsofferet Sigrid Giskegjerde Schjetne lot politiet de klarsynte slippe til med sine tips om hvor hun kunne befinne seg. Letegruppen fortalte at de tok alle tips på alvor og fulgte opp disse, så fremt de var konkrete nok. Samtidig gikk politioverbetjent Finn Abrahamsen kraftig ut i mediene med sitt syn på de klarsyntes hjelp. Han mener at de ødelegger etterforskningen, heller enn å bringe den videre. Hvordan arter egentlig forholdet mellom bevisfokusert politi og hjelpevillige klarsynte seg?
Eirik Myrhaug – sjaman med tro på klarsynt etterforskning
Må finne sammenhengene
Eirik Myrhaug er en av de som engasjerte seg for å finne Sigrid ved hjelp av synske evner. Myrhaug er noaide, samisk sjaman, som livnærer seg av healingvirksomhet. Han har selv erfaring med å bruke evnene til å oppspore savnede personer. Som eksempel viser han til en sak der han ble kontaktet for å finne igjen ett savnet familiemedlem. “Denne damen så jeg at oppholdt seg på en brygge i Sverige”, forteller Myrhaug “og det stemte”. Hva den savnede Sigrid angår, brukte han en ny metode. Han legger sine egne syn til side og via nettsamfunnet Facebook samlet han tips fra alle sine klarsynte venner. Disse gjennomgikk han systematisk, på jakt etter mønstre og gjentakelser i de ulike synene. Han fikk inn veldig mye materiale, men sammenhengene uteble Religioner.no snakket med Myrhaug før den avdøde Sigrid ble funnet, og da hadde han følgende å si:
«Materialet er sprikende og jeg kan ennå ikke trekke sikre konklusjoner», sier Myrhaug. Initiativet sitt begrunnet han med at: «Ingen klarsynte ser 100 %, så det handler om å krysse materialet». Myrhaug mener at politiets respons på klarsyntes innspill varierer fra politidistrikt til politidistrikt. «Noen avviser det, andre tar det seriøst», sier han. Når det gjelder Sigrid-saken mener han politiet håndterte tipsene godt og at de har fulgt opp tips der de har kunnet.
De klarsynte bør ligge unna
Politioverbetjent Finn Abrahamsen reagerer på at tips fra klarsynte tas til etterretning i etterforskningen. Til NRK sier han at han aldri har opplevd at synske har kommet med noe fornuftig innspill i forsvinningssaker. Han oppfordrer de synske til å holde seg unna.
Abrahamsens syn støttes av britiske Dr Ciaran O’Keeffe fra Derby University som har studert klarsyntes innspill i politietterforskning gjennom ti år. Han sier til BBC at de klarsynte bør holde seg unna etterforskningssaker. Dette begrunner han med at det er vanskelig for etterforskerne å ignorere informasjon, uansett hvem den kommer fra.
Gjennomgående for politi verden rundt, er at de avviser at klarsyntes tips har ført til gjennombrudd i politietterforskning. Likevel er de fleste tilbakeholdne med bastante standpunkter angående i hvilken grad slike tips følges opp.
Ivar Husby – politietterforsker
Tips fra klarsynte blir fulgt opp
Ivar Husby, politiinspektør og leder for etter- og videreutdanningen ved Politihøgskolen, kjenner til flere saker der tips fra klarsynte har blitt fulgt opp. «Min erfaring er at henvendelser fra klarsynte blir behandlet som tips, på lik linje med andre tips», sier Husby. Han presiserer at tips fra klarsynte ikke får noen forrang i etterforskningen. «Etterforskningsleder må vurdere alle tips på generelt grunnlag, og alle vurderes like nøye. Det man ser etter er om det er noe annet ved saken som understøtter nettopp dette tipset». Hvordan man skal forholde seg til hvert tips blir en vurdering av etterforskningsleder, for det handler om hva man skal bruke ressurser på.
Huseby innrømmer at: «å etterforske en sak der en person er savnet, er en svært krevende posisjon for politiet å være i. Når det kommer inn tips fra klarsynte får de pårørende forhåpninger, og disse gir politiet dilemmaer. Ett av etterforskningens perspektiver er å ta vare på de pårørende, og hvordan man håndterer tips fra klarsynte blir dermed en utfordring for politiet».
Bergenspoliti med åpent sinn
De best dokumenterte interaksjonene mellom etterforskere og klarsynte foregikk på 80-tallet ved Bergen politikammer. Anna Elisabeth Westerlund var Norges mest profilerte synske kvinne, fra 1970-tallet til sin død i 1995. I tillegg til stadige opptredener i norske ukeblader og egen spørrespalte i Allers, assisterte Westerlund bergenspolitiet i etterforskning av forsvinningssaker.
Bente Gullveig Alver, professor emerita ved institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, har skrevet Westerlunds biografi. Alver studerte Westerlunds evner og var fast inventar i den lille gruppen som møttes for å få hennes assistanse i etterforskningen. Tilhørende gruppen var også daværende leder av ettersøkingsavdelingen ved Bergen politikammer Sigurd Selheim, samt hans kollega Terje Herfindal. Gruppen hadde fast møtested på Hotell Norge, der Westerlund best likte å utføre sine seanser. Alver forteller i biografien om hvordan Westerlund så, tegnet og følte seg fram i terrenget, men at hun var avhengig av politietterforskernes lokalkunnskap og pårørendes tilstedeværelse for bekreftelse. Det var altså et samarbeid i gruppen hvor etterforskerne assisterte Westerlund i å konkretisere sine syn.
Denne lille gruppen møttes på eget initiativ, og seansene var langt i fra allment akseptert blant bergenspolitiets betjenter og etterforskere. Westerlund likte å omtale møtene som et samarbeid mellom seg selv om politiet, mens bergenspolitiet offisielt avviste dette. I følge Alver ligger sannheten i en mellomposisjon. Den typiske fremgangsmåten ville være at når etterforskerne stod fast uten spor i en forsvinningssak, ville de pårørende at politiet skulle kontakte Westerlund. Dermed ble Westerlund kontaktet av politiet, representert ved Sigurd Selheim, altså etter forespørsel fra de pårørende.
Blandede resultater
Westerlunds syn førte noen ganger politiet videre i etterforskningen, og noen ganger var det resultatløst. I de vellykkede sakene opptrådte hun med svært konkrete beskrivelser. Det kan med dette trekkes paralleller til Sigrid-saken, der politiet erkjente at de følger opp tips så lenge de var konkrete nok. Mens Kjell Abrahamsen i denne saken omtalte tipsene som forvirrende og nytteløse, mener sjaman Eirik Myrhaug at politiet har håndtert Sigrid-saken godt. Ivar Husby oppklarer politiets holdning med å presisere at klarsynte ikke gis noen tipsmessig forrang, men han viser at tipsene deres blir tatt på alvor, og fulgt opp der det er grunn til å tro at de kan ha noe for seg.
Selv om det store flertallet av klarsynte som hevder å kunne bistå politiet i deres jakt på savnede mennesker sjelden lever opp til forhåpningene, kan altså Westerlund, ifølge Alver, være et unntak. For noen vil dette kanskje utgjøre et håp i en desperat situasjon, men for skeptiske pårørende vil det kan hende utgjøre en ekstra belastning?
Fenomenet med klarsynte etterforskere er uansett ikke nytt, og lite tyder på at det heller i fremtiden kommer til å skorte på tips til politiet fra menn og kvinner som hevder å være i besittelse av helt spesielle etterforskningstalenter.