Oppsummering av seminaret "Homo religiosus?"
Av Hans Olav Arnesen
“Det ukjente” av John Charles Dollman, ca. 1912. Wikimedia Commons.
Helgens seminar, “Homo religiosus?”, som ble avholdt ved Universitetet i Oslo i helgen, var en feiring av tverrfaglige perspektiver på religion. Alt for sjeldent møtes biologer, psykiatere, teologer, religionsvitere og filosofer for å drøfte sine ulike tilnærminger til fenomenet religion. I helgen gjorde de det, og resultatet var en både fornøyelig, og meget lærerik erfaring. Både for de fremmøtte, men kanskje også foreleserne selv.
Er mennesket det eneste religiøse dyret?
Fredagens seminar, med temaet: “Er mennesket det eneste religiøse dyret?”, ble innledet av professor i religionhistorie ved Universitetet i Oslo, Jens Braarvig. Han tok for seg darwinismens, religionsvitenskapens og den vestlige religiøse tradisjons respektive menneskebilder.
Påstanden om at henholdsvis det hierarkiske – og det drepende mennesket passet best overens med darwinismen ble utfordret fra publikum, men forsvart av neandertalereksperten, Hegdal.
Innledningens fokus på menneskebilder ble speilet av professor i teologi ved Det teologiske Menighetsfakultetet, Jan-Olav Henriksens avsluttende innlegg, som pekte på at også i teologien stod mennesket sentralt, både i vår forståelse av Gud og i vårt forhold til andre arter. På mange måter kan teologien som vitenskap, ifølge Henriksen, sies å være en antropologisk såvel som en teologisk disiplin.
Neandertalereksperten Håvard Hegdal fulgte opp Braarvigs innledning med en gjennomgang av de arkeologiske neandertalerfunn som har vært knyttet til religiøs aktivitet hos denne nærmeste av våre slektninger i dyreriket. På samme måte som Braarvig og Henriksen peker på at mennesket forstår både Gud og andre arter ut i fra seg selv, og visa versa, har disse funnene blitt fortolket ut i fra tanken om at en menneskeart, eller muligens en rase av vår egen art, som er så lik oss selv nødvendigvis må ha vært religiøse. Hegdal gav en meget kritisk gjennomgang av de funnene vi har, pulveriserte alle foreløpige håp om å påvise religion blant neandertalere, og gjorde det nokså klart at han selv ikke hadde særlig tro på at de var religiøse.
Motivet er laget av Jeanine Davidsen på bestilling fra Religioner.no og Fagutvalget for religionshistorie.
Zoolog og museumspedagog, Torfinn Ørmen, tok noen skritt lenger ned på evolusjonsstigen, i hvert fall sett fra det antroposentriske perspektivet som flere av denne dagens innleggere har påvist preger oss alle. Han begynte med å fjerne en del fordommer vi har om de enkleste av jordens organismer, som i virkeligheten er i stand til de utroligste ting. Amøber er i stand til å bevege seg grasiøst omkring, og kan bli store som fotballer til tross for at de er encellede. Tøffeldyr er i stand til å overføre kunnskap tilegnet gjennom erfaring fra organisme til organisme gjennom å fortære hverandre.
Virkelig interessant blir det når man beveger seg oppover den kognitive utviklingsstigen, og overraskende kan konstantere at et bløtdyr befinner seg meget nær toppen. Blekkspruten er et av jordens mest intelligente dyr, men har en manglende familiestruktur såvel som fraværende språkevner, og kan derfor vanskelig overføre informasjon fra slektsledd til slektsledd, noe som umuliggjør religion, selv om de kognitive premissene skulle vært til stede. Delfiner er derimot både kjærlige foreldre og særdeles kommunikative, men opererer dessverre i så store flokker at det å dechiffrere denne kommunikasjonen er aldeles håpløst. I hvert fall inntil videre. Ravner er langt mer intelligente enn hjernestørrelsen skulle tilsi, ettersom hjernetrådene er adskillig tynnere enn hos pattedyr, mens elefanter er i stand til å male motiver som er todimensjonale fremstillinger av sin egen art, med maling og pensel.
Fascinerende på grensen til skremmende blir det derimot når Ørmen trekker frem gorillamalerier som er ekspresjonistiske fremstillinger av abstrakte følelser, uttrykt i farger på en måte som likegodt kunne vært skapt av et menneske.
Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Ingvild Sælid-Gilhus, gav en gjennomgang av de endringer som har funnet sted i synet på dyr som følge av religionsskiftet i antikken, da kristendommen erstattet de ulike hedenske tradisjonene. Ikke minst var denne endringen preget av avskaffelsen av blodofferet, og sublimeringen av offerhandlingen til det symbolske offeret i nattverden.
Kristendommen var, utover å være preget av forpakterrollen som utgår av Genesis, også opptatt av å distansere seg fra det hedenske synet på dyr, noe som på flere måter førte til en større avstand mellom menneskedyret og andre arter enn hva som tidligere hadde vært tilfellet. Dyr mistet sin sentrale rolle i de religiøse ritualer, men selv om det var en utbredt skikk å innhente dyrets tillatelse gjennom et nikk før man slaktet dem, ville nok mange dyr priset seg lykkelig å over å miste sin plass som æresgjest i ofte nokså groteske offer- og spådomsriter. Ikke minst spektakulær var skikken med å stå under en okse som ble halsskåret, og dusje i det varme blodet.
Vitenskapsjournalist, forfatter av “Sjelens sult” og fast spaltist i Klassekampen, Bjørn Vassnes, gav oss en grundig og mangesidig gjennomgang av religionens forankring i menneskesinnet, og dens evolusjonsbiologiske utspring. Ikke minst interessant var hans referanse til forskning som viser at selv spedbarn tenker “religiøst”, noe som bør utgjøre en spiker i kisten på forestillingen om at religion er en kulturell konstruksjon uten noen forankring i menneskets natur.
Jan-Olav Henriksen, som rundet av fredagen, pekte på at teologi lenge har vært, og alltid vil være en vitenskap som må forholde seg til funn fra andre fagdisipliner, slik som naturvitenskapen, og at synet på dyr derfor har endret seg med innsikten om at vi deler det meste av vår natur med dem, uten at det kompromitterer menneskets særstilling.
Illustrasjon – Wikimedia Commons.
Hvorfor er vi ennå religiøse?
Jan-Olav Henriksen fikk både æren av å avslutte fredagens seminar, men også å innlede lørdagens med innlegget, “Higen etter det hellige”. Det var en nokså sømløs overgang mellom hans to innlegg med mange referanser til de øvrige innleggene, og ikke minst var det mange som bet seg merke i hans erkjennelse av at det er mulig å kombinere troen på Gud med erkjennelsen om at Bibelen og religionen er menneskeskapt.
Dette imponerte Bjørn Vassnes som noe overrasket måtte medgi at hans innlegg var helt i tråd med teologen, Henriksens. Vassnes trakk frem religionens rolle som tilfredsstiller av, “Sjelens sult”. Det vil si behovet for storslåtte fortellinger, sanselig stimuli og fellesskap, men påpekte også at det var andre måter å dekke disse behovene på. Blant annet rusmidler, sekulær kunst og litteratur, og andre forlystelser, og at det derfor ofte hadde vært i religionens interesse å legge begrensninger på disse konkurrerende stimulantene for slik å monopolisere tilbudet av dem. Et privilegium ingen religioner lenger kan påberope seg i dagens vestlige sivilisasjon.
Otto Krogseth, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, valgte i sitt innlegg, “Mennesket – dyret som behøver helbredelse”, å fokusere på mennesket som et dyr med en medfødt mangel som må bøtes på gjennom remedier som religion. Dette blir ikke minst tydelig i senmodernitetens hyperpluralitet, og som et kompass for å veilede oss i vår tids mange forvirrende og tilsynelatende motstridende tendenser, trekker han frem tre typiske veier det postmoderne mennesket velger for å kurere sin depriverte tilstand.
Veien innover peker på den introverte reisen til selvrealisering som en del av den nyåndelige bevegelsen vektlegger, blant annet gjennom teknikker som yoga og meditasjon.
Veien utover, som er økoreligiøsiteten og forestillingen om tilhørighet og enhet med den større jordiske organismen.
Veien bakover peker på retradisjonalisering og vektlegning av det gamle og fornektelsen av det moderne.
Han peker videre på at i senmoderniteten trekker utviklingen i flere retninger på en gang, og i større hastighet enn tidligere. Sekulariseringen, differensieringen og fragmenteringen som preget moderniteten foregår ennå, og i en raskere takt enn tidligere, men man får også motreaksjoner i form av resakralisering og retradisjonalisering, og disse motstridende tendensene foregår parallelt snarere enn å avløse hverandre.
Valerie DeMarinis, professor i religionspsykologi ved Universitetet i Uppsala, fulgte så opp tråden til Krogseth ved å lansere en for mange ukjent diagnose basert på studier fra Sverige, eksistensiell dysfunksjonalitet. I følge DeMarinis kommer man ikke utenom det faktum at et fungerende verdensbilde som man kan strukturere sin tid, sitt liv og sitt miljø igjennom er nødvendig for en god mental helsetilstand. Hvorvidt denne er basert på transcendentale sannheter, naturvitenskap eller en blanding av disse er mindre viktig, men om man ikke har noe slikt meningsbærende virkelighetsbilde kan det lede ille hen.
Professor i biologi og forskningssjef ved Divisjon for psykisk helse ved Folkehelseinstituttet, Bjørn Grinde, pekte også på livsglede og mental helse som et viktig argument til fordel for religion. Grinde presenterte seg som en ateist som prøver hardt å bli religiøs, og mente det er betydelige mengder data som konkluderer med at religiøse mennesker har en høyere livskvalitet enn ikke-religiøse. Grinde gjorde en kortfattet, men omfattende gjennomgang av vitenskapens premisser, og mente at når det kom til de ytterste sannheter om kosmos er det ingenting som kan avskrive en dypere mening, eller plan bak vår virkelighet slik vi kjenner den gjennom naturvitenskapen. Videre mente han at religionens positive historiske meritter veier tyngre enn dens synder, men at religionen kan bli en enda bedre tjener og følgesvenn til menneskeheten enn den fremstår som i dag.
Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Michael Stausberg, er en av de få religionsviterne i Norge, og såvidt vi vet også i verden forøvrig, som virkelig har hevet blikket og våget seg ut på den møysommelige oppgaven som en ambisiøs, transdisiplinær kartlegning av religionsteorier utgjør. Det enorme mangfoldet av teorier Stausberg rakk å presentere i løpet av sine tilmålte 40 minutter var nok til å ta pusten fra de fleste tilhørerne, som kanskje satt igjen med en følelse av akademisk avmakt i møtet med denne teorimassen. Dette til tross for at de bare utgjorde et utvalg og ikke inkluderte eksempelvis Barbara Kings primatologisk baserte religionsteori.
Stausberg måtte konkludere med at håpet om en superteori var nokså fåfengt. Ikke alene fordi de interdisiplinære forskjellene var for store, men fordi mange av religionsteoriene ikke har universell gyldighet, men er basert på særlige forhold i Amerika eller Europa, hvor de er unnfanget.
Trenger vi religion?
Lørdagens pubdebatt, som ble ledet av Ole-Martin Ihle, var preget av at to debattanter måtte melde avbud på grunn av sykdom. Otto Krogseth led av følgene av en prolaps, og hadde kun med stort besvær kommet seg igjennom sitt innlegg for dagen, mens Hanne Nabintu Herland var febersyk.
Igjen i panelet satt, Bjørn Vassnes, Bjørn Grinde, Lars Gule og Valerie DeMarinis. Lars Gule svarte ikke overraskende med et krystallklart nei på spørsmålet om vi trengte religion, og vektla religionens negative meritter. Han mente videre at alle de behov man hadde, enten for kunnskap, opplevelser eller endog svermerier, kunne dekkes gjennom ikke-religiøse kilder.
BjørnVassnes var klar på at religionen hadde tjent et viktig evolusjonsbiologisk formål, men at den tiden nå var forbi, og at religionen kunne være et hinder for en kunnskapstjenlig diskurs.
Valerie DeMarinis viste seg snart som panelets mest moderate stemme og reagerte på Gules sterke angrep på religionen, og mente at religionen ennå tjente mange mennesker vel.
Bjørn Grinde, den ufrivillige ateisten, var den som plukket opp hansken som Gule kastet, og gav et sterkt forsvar for religionene fra sitt noe uvanlige ståsted. Han fastholdt, som i sitt innlegg, at religionens positive påvirkning på og støtte til mennesket veide tyngre enn dens feil, og at mennesket ikke trenger religion for å gjøre hverandre ille. Det er derfor urimelig å klandre religionen for mangler som ligger til vår menneskelige natur.
Det skal sies at de retoriske angrepene på religionen minsket litt i styrke utover debatten, og at Gule innrømmet at han var i stand til å glede seg over andre menneskers positive erfaringer med religion og religiøsitet, men at han reserverte seg retten til selv å avstå fra religion, såvel som til å kritisere den.
Denne artikkelen vil bli illustrert når bilder blir tilgjengelig.